Rykket bort fra vante omgivelser og sløvende rutiner, møter vi fremmede miljøer med skjerpet blikk. Og er de stedene vi oppsøker også viktige kilder til kunnskap, kan man ikke unngå å bli påvirket. Slik var det for eksempel i 1928 da Oslo Arkitektforening arrangerte en studiereise til ”Det nye Holland”. Moderne arkitektur hadde allerede slått igjennom på bred front i Holland og derfor ble turen en reise inn i fremtiden. Etterpå var modernismens gjennombrudd i Norge et faktum.
Viden kjent er også dannelsesreisene på 17- og 1800-tallet, ”The Grand Tour”. Da reiste den unge aldelsmann til Roma, og på veien oppsøkte han viktige byer og landskap som en dannet europeer måtte kjenne. Reisen til Roma var en ferd tilbake til vår kulturs opphav.
Disse dannelsesreisene kan sammenlignes med de oppmålingsturene som ble foretatt av norske arkitektstudenter for cirka hundre år siden. Arkitekt Herman Major Schirmer var på denne tiden lærer ved Tegneskolen i Kristiania. Schirmers store historiske fortjeneste var at han brakte elevene i nærkontakt med folkelig norsk bygningsarv. Hvert år i periodene 1895-1904 og 1909-1912 tok Schirmer sine elever med på oppmålingsturer. Til sammen deltok over hundre elever. Blant disse var mange som kom til å prege norsk arkitektur i årene fremover, for eksempel Holger Sinding-Larsen, Christian Morgenstierne, Jørgen og Carl Berner, Andreas H. Bjercke, Kristian Biong, Einar O. Schou, Erik Glosimodt, Herman Munthe-Kaas, Lars Backer, Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Disse studentenes møte med norsk byggetradisjon kom til å få vidtrekkende konsekvenser..
”Gjennom (…) inngående studium av konstruksjon og detaljer, fikk elevene et innblikk i norsk bygningskunst, særlig av Gudbrandsdalens storgårder, som ble grunnlaget for utviklingen av norsk trearkitektur i det tyvende århundre. Det går en like linje fra disse oppmålingsturer frem til ”Treprisen” i dag.”
Da jeg leste Øistein Parmanns bok Herman Major Schirmer og Tegneskolen, rett etter at den var kommet ut i 1986, ringet jeg med en gang inn dette avsnittet i teksten. Siden har jeg sitert det flittig. Det er ikke et oppsiktsvekkende synspunkt Parmann her kommer med, men jeg tror ingen før ham hadde formulert det så klart: Etterkrigstidens trearkitektur henger utviklingsmessig sammen med de oppmålingsturene som Schirmers studenter foretok i årene rundt 1900. Trepris-vinnerne er Schirmers sanne etterkommere.
La oss ta et sitat til. Det er fra april 1961 da Treprisen ble delt ut for første gang – og prisen gitt til Knut Knutsen. Juryen uttalte da:
”Siden Magnus Poulsson døde er det – efter juryens oppfatning – ingen som i høyere grad enn Knut Knutsen har forstått å ta vare på de tradisjonelle verdier i norsk trebygningskunst, uten at dette på noen måte har hemmet hans søken etter ukonvensjonelle løsninger på nye problemstillinger. I hans hender synes trevirket nyoppdaget og nyopplevet, samtidig som det er anvendt med den overleverte erfarings mesterskap.”
I følge juryen overtok altså Knut Knutsen Magnus Poulssons plass som den store mester innen norsk trebyggingskunst. Det var juryord som Knutsen må ha likt å høre, for han hadde stor respekt for nettopp Poulsson. I boken Knut Knutsen. En vandrer i norsk arkitektur skriver Bengt Espen Knutsen og Arne Sigmund Tvedten om hvordan Poulsson påvirket og inspirerte Knutsen:
” (…) det var på sett og vis gjennom Poulsson at han oppdaget og ble fortrolig med den norske arkitekturen; en arkitektur som hadde funnet seg selv, som hadde overlevd i generasjoner og var i harmoni med sine omgivelser.”
Dette er ”den lange linjen i norsk arkitektur”, linjen fra de gamle gårdsanleggene – via oppmålingsturene – frem til dagens norske trearkitektur. ”Hus og hytte, men ingen borge.” Norsk bygningsarv er ikke særlig velutbygd sammenlignet med nabolandene Sverige og Danmark eller større nasjoner på Kontinentet. Viktige perioder i europeisk arkitekturhistorie er dårlig representert hos oss. Men på ett felt har vi følt at vi har et gammelt mesterskap som vi fortsatt kan trekke veksler på. Dessuten har vi god tilgang på godt trevirke, og materialet blir oppfattet som fortsatt aktuelt. Derfor er trearkitekturen en hovedbjelke i vår arkitektur, og det er den som gjør at vi kan snakke om en norsk arkitektonisk identitet.
Grunnen til at Magnus Poulsson ble bindeleddet fra Schirmers oppmålingsturer til 1960-tallets trearkitektur var nok den spesielle posisjon han hadde opparbeidet seg. To eksempler illustrerer det. For det første boken Norske hus som utkom i 1950. Denne monumentale oppsummering av norsk arkitekturs utvikling ender med Magnus Poulssons eget hus Herodd på Nesøya. Det er det huset som får peke ut veien inn i fremtiden. Så til det minneheftet av Byggekunst som utkom i forbindelse med Poulssons død i 1958. Der skrev den 34-årige modernisten Håkon Mjelva en lengre artikkel med tittelen ”Ung kommentar til en gammel mester”. I den kaller han Poulsson ”en av de få arkitekter vårt land har eiet.” Magnus Poulsson ble oppfattet som selve grunnfjellet, han var den før-modernist som den nye generasjon hadde tillitt til.
Poulssons produksjon var omfattende, også hans trearkitektur. Noen av jaktslottene er storslåtte symmetriske komposisjoner i klassisk ånd. Men ser vi på hans egne boliger, Gullia på Lysaker, Herrodd på Nesøya og hytta Breskero ved Møsvatn i Telemark, finner vi sammensatte husgrupper komponert som tundannelser. Et tilsvarende anlegg i større format er Lysebu på Voksenåsen. Disse boliganleggene er beslektet med eventyrenes kongsgårder. Samtidig er det her han er nærmest sine erfaringer fra oppmålingsturene, og jeg vil tro at disse husene på en særlig måte har talt til Knut Knutsen. La oss spesielt merke oss Breskero-hytta som eldre arkitekter omtaler med stor ærbødighet. I likhet med Knutsens Portør-hytte ligger den uveisomt til, få hadde sett den, men den var viden berømt.
Vi har altså trukket opp linjen fra oppmålingsturene frem til Knut Knutsen. Bevegelsen videre fra Knutsen er ikke vanskelig å spore. Knutsen var lærer og hadde ansatte arkitekter i sitt brød. Slik fikk han avgjørende betydning for Trond Eliassen, Birger Lambertz-Nilssen, Wenche Selmer, Molle og Per Cappelen, Are Vesterlid, Harald Ramm Østgaard, Kjell Brantzeg, Erling Kjeldset, Herman Krag, Per Line og mange, mange flere. Via Wenche Selmer kan ”Poulsson-Knutsen-linjen forlenges til hennes elev Jan Olav Jensen og den siste Treprisvinneren Carl-Viggo Hølmebakk.
Man kan godt si at Treprisvinnere er de kanoniserte bærerne og fornyerne av ”den lange linjen i norsk arkitektur”. Det er en rekke som starter med Knut Knutsen i 1961, og der tre av de fire etterfølgende er Knutsen-elever. Men det er ikke bare norsk byggetradisjon som er inspirasjonskilden. Tidens interesse for Japan merkes også. Det gjelder Molle og Per Cappelen, Are Vesterlid, Helge Hjertholm og ikke minst hos Sverre Fehn som lar Villa Schreiner presenteres i Byggekunst under overskriften ”Hommage a Japon”. Kjell Lund og Nils Slaatto i 1966 bringer både inn en konsentrert massevirkning i sine kubiske trevillaer og et strukturalistisk tankesett med Ål-hytta. Sverre Fehn, Treprisvinner i 1973, dyrker trematerialets konstruktive uttrykkskraft, og denne impulsen er videreført av de tre siste prisvinnerne, Arne Henriksen i 1996, Jensen og Skodvin i 1999 og Carl-Viggo Hølmebakk i 2002.
Vi har til nå sett på Knutsen som en bærer av tradisjonen fra Magnus Poulsson, selve hovedlinjen i norsk trearkitektur. Men i tillegg skapte Knutsen verk som gjorde at en ny tradisjon oppstod. Jeg tenker på de to sommerhusene ved Portør.
I Knut Knutsen-boka vises det til Poulssons mesterlige OAF-foredrag og at ”KK er en av de få som virkelig fulgte opp og hadde tro på det Poulsson så treffende kalte ”arkitekturens norske trollheim”. Utdrag av Magnus Poulssons foredrag i Oslo Arkitektforening i 1953 ble trykt i Byggekunst samme år med tegninger som viser fantasiarkitektur som vokser ut av det ville norske landskapet. Menneskeverket fortolker og forsterker landskapsformene. Det er fristende å ha dette poulsonske idealet i mente når vi nærmer oss Knut Knutsens eget sommerhus.
Nesten ingen byggverk sitter så fastpreget i hjernebarken til norske arkitekter som Knut Knutsens sommerhus syd for Portør. Dette til tross for at få har sett det der det gjemmer seg mellom knauser og blir borte bak furutrær. Det er lite og dets topologisk form gjør at det blir ett med landskapet.
Første del av Knutsens sommerhus var ferdig i 1949. Man må kunne si at det var langt forut for sin tid, og det skulle gå flere tiår før det fikk etterfølgere. Det var systemkritikken, Vietnamkrigen og ungdomsopprøret på 1960-tallet som aktualiserte Portør-hytta, og gjorde den til stamfar for en norsk organisk arkitekturtradisjon.
Bjørn Simonnæs var den som først viste at Knutsens topologiske former lot seg anvende i større målestokk. Det skjedde med Brekkestranda hotell ytterst i Sognefjorden. Prosjektet fikk sin form i 1966, og bygningen stod ferdig i 1970. Hotellet er resultatet av en personlig utvikling hos Simonnæs, der han gikk fra å være systemarkitekt til ”reirbygger” (hans betegnelse).
Enkelte utsnitt av hotellet har en klar formal likhet med sommerhytta til Knutsen, men Brekkestranda hotell har torv på taket og en røffhet som er Knutsen fremmed. Det var materialknapphet rett etter krigen som gjorde at Knutsen brukte gamle forskalingsbord som ytterkledning. Inne malte han interiørene hvite. Det er noe upretensiøst og samtidig forfinet over Portør-hytta. Brekkestrandas bakhun er derimot som telgjet til i Dovregubbens hall.
Tidlig på 1970-tallet hadde Bjørn Simonnæs sin praksis ved siden av ”Markenkontoret”, et arkitektkontor som bestod av Helge Borgen, Bertram D. Brochmann og Svein Hatløy. Da dette kontoret i 1972 fusjonerte med noen andre slik at CUBUS oppstod, hadde de fått i oppdrag å tegne to skoler. Det resulterte i Tveterås skole som ble ferdig i 1974 og Loddefjord skole som åpnet året etter. De to drabantbyskolene i Bergen har mange av de samme karakteristika, men det var Loddefjord som fikk Houens fonds diplom og huskes best.
Loddefjord skole er, i følge arkitektene, et eksempel på Oskar Hansens prinsipp om kontinuerlig lineært system der den betjente og den betjenende sone løper parallelt. Den sammenhengende og langstrakte bygningskroppen har et topologisk formet taklandskap som artikulerer de enkelte arbeidsrommene.
I 1977, sju år etter at Brekkestranda hotell åpnet, vant Ola Steen og hans islandske medarbeider Kolbrun Ragnarsdottir konkurransen om Nordens Hus i Torshavn på Færøyene. Huset åpnet i 1983. Konkurranseutkastet var noe skjematisk, og gav få indikasjoner på hvilken karakter huset ville få, men det vant på en smart og fleksibel planløsning. Den ferdige bygningen er som en landskapsform. Et stykke av den færøyiske utmarka er løftet opp, og torvtaket svever over store glassvegger. Titter man inn, ser man et blondt, nordisk treinteriør med kjente skandinaviske møbelklassikere. Nordens Hus er et påkostet og kultivert eksempel på organisk arkitektur med aner tilbake til Portør-hytta.
Selvsagt er ikke Knut Knutsens sommerhus eneste kilde for disse bygningene. Vi bør også nevne Frank Lloyd Wright og hans disipler. Men vel så viktige var nok nordiske eksempler som Ralph Erskines arkitektur og Erik Asmundsens antroposofiske bygninger. Og i bakhodet til alle norske arkitekter fantes Knut Knutsens sommerhus. Det var det som var startpunktet for den norske utviklingen. Det har uten tvil også bidratt til formen på Eilif Bjørge og Anne Brit Børves klimatilpassede boliger i Hammerfest fra 1989. Selv etter snøstudier er det mange formvalg som skal gjøres og avgjørende blir da hvilken arkitekturretning man vil assosiere seg med.
I dag bygges det er ikke mange organisk formede bygninger i Norge . Husene skal igjen være rektangulære og ha en knapp detaljering. Det er abstrakt minimalisme og ikke frodig naturnærhet som gjelder. Et at de få kontorene som har vært trofast mot sine formidealer er CUBUS i Bergen. I årets Arkitekturårbok presenterer vi deres nybygg til Hardangervidda natursenter i Eidfjord. Det er interessant å se hvor forskjellig deres bygning er fra Lund og Slaattos mer geometrisk bestemte bygningsstruktur fra noen få år tilbake.
En kilometer sør for Knutsens Portør-hytte ligger et annen sommerhus tegnet av Knut Knutsen. Det er Thorkelsens hytte fra 1961 som er en videreutvikling av Portør-hytta. Begge de to sommerhusene består av to deler: et stuehus og en soveromsfløy, og mellom disse en overdekket terrasse med en vindusvegg på den ene siden. Thorkelsens sommerhus ligger mer værhardt til enn Knutsen-hytta, og den lukker seg derfor med en U-formet plan rundt et skjermet gårdsrom. Taket er stort sett én svakt skrånende flate
Per Line hadde Knut Knutsen som lærer og ble senere hans siste assistent. Per Line har tegnet en rekke eneboliger og hytter på Jæren og de fleste av disse er inspirert av Thorkelsens sommerhus. Det største er Friluftshuset på Orrestranda. Huset har røffheten til Portør-hytta mens planløsningen er beslektet med Thorkelsens sommerhus. Man kan også si at Thorkelsens sommerhus har et visst slektskap med de atriumhusene som ble reist på denne tiden.
Jeg har prøvd å vise at det fins en lang linje i norsk arkitektur, en kjede som forbinder eldgamle gårdsanlegg med dagens beste eksempler på trearkitektur – og at Knut Knutsen utgjør et sentralt forbindelsesledd der avgjørende innsikt er blitt overført til nye generasjoner. Knutsen har hold oppe hovedsporet, og han har skapt et fruktbare sidespor med sine tidlige og forbildelige eksempler på en organisk arkitektur. – Men er det riktig at dagens arkitekter vedlikeholder sporet bakover i historien, og hvis ikke, er det grunn til å beklage det som er i ferd med å skje? La meg svare med en omgående bevegelse der vi går noen tiår tilbake i tid.
Da unge arkitekter oppsøkte Le Corbusier etter annen verdenskrig, oppfordret ham dem til å besøke Nord-Afrika og studere den lokale byggeskikk der. Sverre Fehn fulgte som kjent hans råd og dro til Marokko. Den moderne arkitekturen søkte tilbake til det opprinnelige og ekte, og på 50- og 60-tallet var det hyppige tidsskriftpresentasjoner av byggeskikk i fjerntliggende strøk. Man var heller ikke blind for egne røtter. En artikkelserie i Byggekunst skrevet av Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz ble til boken Stav og laft, en klassiker på flere vis. Treprisen og Stav og laft var i flere tiår de to dominerende bokverkene i den magre litteraturen om norsk arkitektur. Den nære forbindelsen mellom arv og nytolkning ble understreket av Norberg-Schulz i hans innledende essay i Treprisboken.
1960-tallet var tiåret da Kjell Lund og Nils Slaatto etablerte seg som viktigere fornyere av norsk trearkitektur. Begge var de oppvokst på Lillehammer. Kjell Lund har fortalt meg hvordan han gikk ut og inn på Maihaugen i hele ungdomstiden og lærte å kjenne i detalj hvert eneste av de gamle husene. På 1960-tallet var det altså fortsatt internasjonalt en bred interesse for anonym arkitektur og i det norske arkitektmiljøet var det en nærhet til den gamle folkearkitekturen.
Det er vanskelig å si at dette er tilfellet i dag. Rekrutteringen til bygningsvern er svak blant dagens norske arkitekter. I Norge er det få arkitekter som markerer seg som arkitekturhistorikere og rekrutteringen til institusjoner som NIKU er dårlig.
Det virker som det hovedsakelig er dagens arkitektur, til nød funksjonalismens pionerverk fra 30-tallet, som utgjør referansebasen for de skapende arkitektene nå. Tidsperspektivet er blitt kort, og tidsskriftenes raske puls dominerer. Derfor er den lange linjen i norsk arkitektur ikke så lang lenger. Det er i dag vanskelig å si at den går tilbake til oppmålingsturene og inkluderer laftede stuer og loft. Man kan også stille spørsmål om hvor mye det er av arven fra Knut Knutsen som blir ført videre.
Knut Knutsen ønsket at byggverket skulle ta hensyn til naturen ved å være underordnet, ”stille” og ”uvesentlig”. Det betyr at byggverket skal være upretensiøst og selvfølgelig. Dette er det enkle som er vanskelig. Det enkle som ikke er en forenkling, men en konsentrasjon, en intens fordypelse. Knut Knutsen, og Wenche Selmer, skapte til tider en arkitektur som er folkelig og direkte. Den taler til hjertene mens mye av dagens beste byggverk er en abstrakt hjernearkitektur.
1980-tallets postmodernisme var en sørgelig opplevelse. Men det var en grunn til at den kom. Jeg er dessverre i tvil om vi lærte det vi skulle av modernismekritikken på 60-, 70- og 80-tallet. Snart vil noen peke på dagens minimalisme og gjenta Robert Venturis ordspill ”Less is a bore”.
Derfor er det kanskje nyttigst i dag, ikke å studere unntakelseshytta ved Portør, men se nøyere på noen av Knutsens mer alminnelige trehus, som for eksempel eneboligen i Østhornveien på Nordberg. Legg merke til vinduene i første etasje, fra høyre mot venstre: Det bille lille vinduet i toalettet, det store vinduet i trapperommet som maskeres med småruter, et lite vindu i anretningen og til sist et alminnelig todelt kjøkkenvindu. Det er ledig komponert og en variasjon som er velbegrunnet og forståelig. Dette er en folkelig arkitektur skapt av en dreven elitearkitekt.
Villaen i Østhornveien stod ferdig i 1945. Gjenreising og nøkternhet lå i luften. En nøkternhet så ikke var så fjern fra bondens følsomhet og fornuft. Og det som Trepris-juryen i 1961 kalte ”den overleverte erfarings mesterskap.”
Siden har mye hendt og verden har blitt atskillig mer komplisert. Er enkeltheten til villaen i Østerhornveien mulig i dag? Tør vi våge dens folkelighet? Kan vi klare å kombinere tidens trang til abstraksjon med Knutsens direkte tale. Kan dagens hodearkitektur befruktes med følelsenes erfaring? Jeg har mine tvil. Men kanskje vi skulle prøve.
Foredrag på Knut Knutsen-seminaret på Arkitekthøgskole i Oslo 7. november 2003
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar