Modellene og historieskrivingen -- en kommentar til Modelling Time, redigert av Mari Hvattum og Mari Lending.

Norsk arkitekturhistorie er ukjent land, et terreng ytterst få har begitt seg ut i. Selvsagt er de opplagte toppene funnet og de klare hovedtrekkene beskrevet, men det er mye igjen. Derfor beveger nesten hver ekspedisjon seg inn i områder som aldri har vært kartlagt. Og sjansen for oppdagelser er store, det meste er jomfruelig mark.

 Slik er det også med Hals-samlingen, det materialet av modeller og plansjer som Harald Hals tok vare på. Selv vi som gjennom et par tiår har besøkt samlingen med en viss hyppighet, og hatt ansvaret for å flytte den fra Hovedøya til Oslo sentrum (det var kunsthistorikeren Bente Solbakken ved Nasjonalmuseet som sto for den bragden) har ikke hatt tid og overskudd til å trenge ordentlig inn i den, forstå dens tilblivelse og bakgrunnen for dens ulike bestanddeler. Derfor er det storartet at Mari Lending og Mari Hvattum ved AHO har ledet et forskningsprosjekt der mye relevant arkivmateriale er funnet. Resultatet er at vi nå kjenner «Den permanente samlingen».

Dette er en vandreutstilling om norsk samtidsarkitektur med plansjer og modeller, som den sentrale arkitekten Georg Eliassen tok initiativet til i 1925. Ordet «permanent» har her samme betydning som «stående» i uttrykket «en stående armé», altså noen som er parate til å bli sendt ut på kort varsel. Samlingen var ikke «permanent» i betydningen uforanderlig. Den ble stadig oppdatert med nye byggverk. Utstillingen skulle presentere norsk samtidsarkitektur og måtte stadig suppleres med det nyeste. 

Disse utstillingene ble vist i en tiårsperiode. Første gang i 1929 (Brussel) og til sist i 1939 (New York). Utstillingens største aktivum er uten tvil modellene. Opprinnelig skal det ha vært hele hundre av dem. I den nyutkomne boken Modelling Time. The Permanent Collection 1925–2014, skrevet av Lending og Hvattum, vises fotografier av 32 modeller (Model Portraits), så samlingen har blitt redusert etter som årene har gått.

Det store arbeidet som de to professorene ved AHO, og deres studenter, har utført er et viktig nybrottsarbeid. Vi har nå fått ny, detaljert kunnskap om utstillingene og modellene. Neste skritt er spørsmålet om dette også endrer vår forståelse av norsk arkitektur på 1920- og 30-tallet. Og her kan nok utenforstående vurdere annerledes enn de som har vært involvert i prosjektet.

Rewriting Norwegian Modernism

Forfatterne forteller at, takket være studien av Den permanente samlingen, stiger nye helter opp og utfordrer den etablerte kanon. Sentrale arkitekter blir perifere og perifere prosjekter blir sentrale. De forteller at glimrende arkitekter som Eindride Slaatto, Ole Øvergaard og Arne Pedersen har blitt oversett av ettertiden og forblitt i utkanten av den etablerte historiefremstillingen. Når man nå ser materialet i Den permanente samlingen, stiger de tre frem som sentrale figurer, de blir skjøvet tilbake til midten av arkitekturarenaen.  

Men nesten alle bygningene som presenteres er allerede kjent fra publikasjoner, særlig Byggekunst. Der fins det dessuten et enda bredere utvalg enn det vi, i alle fall via boken, blir kjent med. De tre oversette arkitektene har heller ikke vært skjøvet fullstendig ut i periferien. De har fått solide artikler i Norsk kunstnerleksikon. Tore Brantenberg har skrevet om Ole Øvergaards boligarkitektur og kunsthistorikeren Mathilde Sprovin om hans sykehusarkitektur, blant annet i Arkitekturårboka (2007). I 1999 publiserte Elisabeth Seip og kunsthistorikeren Ivar Stav artikler om Arne Pedersens arbeider. Eindride Slaatto (Nils Slaattos far) er nok den som er minst behandlet. Han flyttet til Valdres, fikk personlige problemer og forsvant tidlig ut av norsk arkitekturhistorie.

Lending og Hvattum forteller at til nå har historien blitt fortalt ved hjelp av enkle  motsetningspar som skjuler mer enn de forklarer. Flere studier av mellomkrigstidens arkitektur har vært gjennomført de siste par tiår, og vi trenger en ny, oppdatert forståelse av hvordan norsk arkitektur utviklet seg i denne perioden. Men vil den komme som en følge av denne studien av Den permanente samlingen?

            

I boken skriver forfatterne at samlingen «shows Backer’s sumptuously classical Villa Larsen to be as «modern» as the iconic Skansen, and Nils Reiersen’s grand neo-classical Deichmanske Library to be a contemporary of the ultra-modernist Hotel Continental, shown as it was originally conceived with vibrant colours».

            

Om Hotel Continental hadde vært «ultramodern» dersom listene hadde blitt malt røde, er jeg ikke så sikker på. (For meg er det et større tap at Dagligstuen har mistet sin doble takhøyde.) Det er selvfølgelig ingen overraskelse at Deichman og Continental ble ferdige samtidig, selv om de har så ulikt stiluttrykk. Konkurransen for Deichman var i 1920–21, og flere har påpekt, blant annet Jens Christian Eldal (i Kunstnerleksikonet) at biblioteket «var noe foreldet da det sto ferdig i 1933 etter en lang og problemfylt byggetid».

            

Det er riktig at Villa Larsen var «moderne» da det var ferdig i 1925, men den hadde ikke vært moderne om den hadde blitt bygd noen få år senere. Lars Backers tre modernistiske pionerarbeider, Skansen, Ekebergrestauranten og Horngården, åpnet i årene 1927-1930. Så fulgte Stockholmsutstillingen sommeren 1930, og etter dette er funksjonalismen nesten enerådende, bortsett fra noen forsinkede prosjekter som Deichman og Haugesund rådhus. Dette er det store bildet.

 

Problemet med 1925

Til sist litt om dateringen av restaurant Skansen. På side 67 i boken står det:  «… historians like Christian Norberg-Schulz would speak of the ruptures between national romanticism and 1920s classicism; a dialectics resolved by the heroic breakthrough of modernism dated with Jencks-like precision to 1925 – the year Lars Backer presented the design for the Skansen restaurant (1927).»

            

Det oppgis ingen kilder, men vi kan gjette hva det siktes til. Charles Jencks presise datering må være hans berømte setning i boken  The Language of Post-Modern Architecture (1977): «Modern Architecture died in St Louis, Missouri on July 15, at 3:32 p.m. (or thereabouts) when the infamous Pruitt-Igoe scheme, or rather several of its slab blocks, where given the final coup de grace by dynamite.»

            

Når det gjelder Norberg-Schulz, vil jeg anta at det menes hans bidrag i Norges kunsthistorie (1983) bind 6. På side 48 skriver han: «Backers betydning som foregangsmann skyldes først og fremst at han allerede i 1925 prosjekterte Nordens første moderne bygning, restaurant Skansen i Oslo, som ble tatt i bruk i 1927.»

            

Her er det to feil. For det første: Det er forskjell på å prosjektere i 1925, slik CNS skriver, og presented i 1925, slik Hvattum og Lending sier at han skriver. Dessuten: Tegninger av Skansen ble publisert i 1926, ikke i 1925.

I Aftenposten 23. april 1926 opplyses det at Schous Bryggeri skal bygge «et stort moderne friluftsetablissement paa Veterinærtomten.» Direktør Oppegaard forteller at arkitekt Lars Backer er gitt i oppdrag å utarbeide forslaget. Teksten er illustrert med en pennetegning som viser en tom parkskråning, «den mot Tordenskjolds plas vendende del av Veterinærtomten.»

Den 24. september 1926 skriver Aftenposten på avisens forside om Schou-skansen ved Akershus festning: «Saken gik i orden i bystyret igaaraftes.» Men teksten beskriver og tegningene viser, det som vi er vant til å kalle Det tidlige utkastet, en enetasjes bygning formet som et kvart sirkelslag. Artikkelen opplyser at «anbudsindbydelser er utgaat til en række av byens entreprenører.» Den ikoniske restaurant Skansen, som vi kjenner, åpnet i mai året etter, så her har det gått utrolig fort, både å ombestemme seg og å bygge. Dette er en historie som må graves frem.

Det hadde styrket boken til Lending og Hvattum om de hadde begrenset seg til å redegjøre for Den permanente samlingen og overlatt til andre å vurdere hvilken betydning deres arbeid får når mellomkrigstidens norske arkitekturhistorie skrives på nytt. Når det gjelder CNS, så får fremtidig forskning vise om han har rett om når prosjekteringen av Skansen startet. Og så får vi tilgi at han aldri anerkjente at Edvard Heiberg, med sin egen bolig i Lyngby nord for København, var den første i Norden som fikk oppført en bygning i den nye funksjonalistiske stilen, tre år før Lars Backers restaurant Skansen.

Publisert i Arkitektnytt 11-2014