Regjeringskvartalet. Om noe av det som skiller – og avgjørelsens mekanikk

Reguleringens rammer er trange, og prosjektene i konkurransen om Regjeringskvartalet har blitt ganske like. Det er første reaksjon på de syv forslagene. Hva som vil være avgjørende for juryen, vet vi ikke, men det er lett å se at en del kjernespørsmål har fått svært ulike svar.

Det gjelder for eksempel utformingen av hovedadkomsten til hele anlegget (A-blokken), forhøyningen av Høyblokken med fire etasjer, Einar Gerhardsens plass bak Høyblokken, «Samhandlingsstrøket» (en sammenbindende gangforbindelse mellom kontorbyggene, den skal lette samarbeidet mellom de ulike departementene), fasadenes utforming og ikke minst artikuleringen av kontorbyggene langs Grubbegata, særlig sett fra Youngstorget. Dette siste er helt avgjørende for Regjeringskvartalets forhold til nabolaget.

En hensynsfull nabo?

Youngstorget ligger betydelig lavere, og derfra vil de nye, store kontorblokkene langs Grubbegata ruve. Forslaget «Akersryggen», og noen av de andre prosjektene, har visuelt delt opp volumene på tvers slik at de blir smale og vertikale mot Youngstorget. Den opphakkede effekten skaper en urolig silhuett. Det er uforståelig at byplansjef Ellen de Vibe mener at dette «gir en bedre integrering i byveven».

«Kiming» har et konkavt volum som ser ut til å sveve over Møllergata 19. Jeg har sjelden sett et så fremmedartet og truende byggverk i en tradisjonell bysituasjon. Youngstorget har gjennom historien vært et sted for folkelige manifestasjoner og er omgitt av arbeiderbevegelses hovedsentre. Det er absurd om dette plassrommet skal domineres av et kommandosenter for aliens.

«Adapt» og «Lysning» lar kontorblokkene i Grubbegata være parallelle med Høyblokken. Dermed får ikke Høyblokken være alene om sin retning, men kontorblokkenes orientering gir en neddempet effekt sett fra Youngstorget. En av kontorblokkene til «Adapt» legger seg rolig bak Møllergata 19 og respekterer den gamle politistasjonens symmetri. «Vidsyn» har kontorblokker som er avkuttet på skrå slik at kortsidene blir smalere. Det skal gi økt sikkerhet, bedre plassrom og motvirke turbulens. Arkitektene mener dette også vil gi en «lett identifiserbar geometrisk form», og det kan være. Men spørsmålet er om statsadministrasjonen ønsker å bli identifisert med et så påfallende ytre.

Samarbeidets form

Noen av prosjektene lar samhandlingsstrøket bare være synlig som broer i 2. etasje mellom kontorbyggene. Andre bruker sammenkoblingene til å definere Einar Gerhardsens plass, rett bak Høyblokken, som det sentrale plassrom i anlegget.

For «Kiming» er samhandlingsstrøket prosjektets bærende ide. Kiming er øyets opplevelse av horisonten, blir vi fortalt, og her blir det navnet på samhandlingsstrøket som knytter sammen kontorbyggene, denne gang i 5. og 6. etasje. Forslagsstilleren forteller at samhandlingsstrøket representere nåtiden. Under den er «bybasen» (fortiden) og øverst ligger «toppbyggene» med en mer skulpturell utforming (fremtiden). Forfatterne skriver at de to kontrasterende volumene «skaper en spennende dualitet i bebyggelsesformene.» Men kanskje er det heller slik at denne enkle metaforbruken er et dårlig utgangspunkt for å skape harmonisk arkitektur.

Ansiktet, ankomst og fasader

Høyblokken blir fire etasjer høyere enn Erling Viksjø tegnet den og beholder dermed sin posisjon som den høyeste og den dominerende bygningen. De fleste lar påbygget få en fasade som ligner mest mulig på Viksjøs, og kanskje er det klokt, selv om bygningens proporsjoner nå blir helt endret, og det er lite sannsynlig at tilbygget blir oppført i naturbetong.

«Lysning» prøver seg med å la Høyblokkens nye etasjer føres videre fra strukturen nedenfor, men i et nytt formspråk der de vertikale linjene skrår og smelter sammen. Det oppstår en geometri med skråflater som vi kjenner fra Terminalbygget på Aker brygge. Tilbygget blir altså noe nytt selv om det er avledet av Viksjøs arkitektur. Andre går lenger i å selvstendiggjøre tilbygget. Hos «Sekvenser» er tilbygget en kasseligende glassboks på toppen. Det gir assosiasjoner til «storebror ser deg». «Kiming» tydeliggjør Viksjøs opprinnelige Høyblokk, og det er en vakker tanke, men det blir underlig når tilbygget så vidt får lov til lande på hver kortside.       

Y-blokken erstattes som kjent av den nye A-blokken, hovedadkomsten til hele Regjeringskvartalet. «Sekvenser» har en lav A-blokk med gress på taket, den går i ett med parken foran Hammersborg. «Rak rygg» skaver ut midtpartiet til Y-blokken og lar de tre endene bli stående som noen slags skateramper. Riktignok blir Picassos fiskere bevart, men forslaget fremstår mest som en protest mot vedtaket om å fjerne Y-blokken. Hos «Lysning» og «Adapt» blir A-blokken skråskåret slik at det blir luftigere mot Hammersborg og Akersgatas vridning fanges opp. «Adapt» understreker A-blokken som et svar på Henrik Bulls G-blokk og de opprinnelige planene om en symmetrisk komposisjon med lindealléen som midtakse. «Akersryggen» trekker A-blokken, en kvadratisk glassboks, lengst mulig tilbake slik at inngangstorget glir over i parken foran Hammersborg. 

Flere av prosjektene beskriver materialer og fasadeuttrykk som i liten grad dokumenteres i det visuelle materiale. Mange av forslagene har rasterfasader med et nøytralt og sammenhengende uttrykk. Det gjelder også «Adapt», men her oppnås det også en viss variasjonsrikdom. «Lysning» legger vekt på å artikulere de nederste etasjene for å skape «et rikt og mangfoldig visuelt uttrykk mot bakkeplan». Linjeføringen der er beslektet med deres forslag til Høyblokkens forlengelse. «Kiming» har gått lengst bort fra det neddempede og viser noen særegne flettverksfasader som vil fremmedgjøre Regjeringskvartalet fullstendig fra resten av byen.

Juryen og Statsbygg

Juryens oppgave er ikke å finne frem til det beste prosjektet, men å utpeke to likestilte vinnere. Så skal Statsbygg forhandle med de to, evaluere deres kvalifikasjoner og honorarkrav; se hvem som har kommet med «det beste tilbudet». Selve prosjektet er bare en av faktorene som teller med når Statsbygg skal bestemme hvilket at de to teamene som får oppdraget. Det er en sørgelig ordning som svekker juryens posisjon og fratar konkurransen dens egentlige fokus.

For virkeligheten er ikke som Statsbygg ønsker at den skal være, at det alltid er to prosjekter som er like gode slik at det er likegyldig hvilket av dem som blir realisert. Tradisjonelt er det slik at når en klar vinner ikke kan kåres, er ikke konkurransen avsluttet. Da blir det en ny runde mellom de som står likt. Nå for tiden skal det konkurreres på andre ting enn prosjektets kvalitet. Som honorar.

            

I konkurransen om Nasjonalmuseet på Vestbanen ville Statsbygg ha tre vinnere, men juryen insiterte på at én av dem var en førstepremievinner. Det var en opplagt løsning for det var lett å se at kvalitetsforskjellen mellom Kleihues/Schuwerk og de to andre «vinnerne» var meget stor. Statsbygg opplyste at arkitektenes løsning vil være det viktigste kriteriet i sluttvurderingen og ville telle mellom 50 og 70 prosent. For oss som fulgte prosessen fra innsiden var det likevel en nifs opplevelse. Statsbyggs interne prosess endte med at et av de andre «vinnerprosjektene» ble jevnstilt med førstepremievinneren. Kanskje hadde ikke Klaus Schuwerk vært så enkel å ha med å gjøre i forhandlingene? Vi vaklet på kanten av skandalen, og det er kjent at også Kulturdepartementet var livredde for at andre enn førstepremievinneren skulle få jobben.

            

Vi får krysse fingrene og håpe det går bra i konkurransen om Regjeringskvartalet. Og la oss håpe det er siste gang vi opplever denne konkurranseformen. NAL oppfordres til å arbeide intenst for at juryen i fremtiden får anledning til å fullføre sitt arbeid, og kåre én vinner, også når de viktigste arkitektkonkurransene skal avgjøres.

Publisert i Arkitektnytt

Danskebåten som aldri drar fra Lillestrøm

En stor og fremmedartet koloss har ankret opp og tatt lurven fra Lillestrøm. Det er derfor det nye hotellet har fått et så presist kallenavn: Danskebåten. Det hjelper ikke å si at det er et signalbygg. (Et håpløst ord som vi må slutte å bruke.) Dette er ikke rådhuset, jernbanestasjonen eller kirken. Dette er ikke en av fellesskapets viktige institusjoner. Danskebåten er bare et hotell som synes det skal få lov til å skrike høyt og være brautende.

En av de tydeligste kvalitetene ved Lillestrøm var de lange aksene, gateløpene som ga mening til byplanen. Storgata hadde Rælingsåsen som visuell avslutning og dermed ble byen knyttet til det omliggende landskapet. Vi så at Lillestrøm befant seg i et stort naturrom. Denne kvaliteten er nå tapt for alltid. Danskebåten har seilt inn og nekter å dra ut. Den har gjort Lillestrøm til en mindre og trangere by.

Det er ikke hyggelig å kritisere kollegers arbeider, særlig når det dreier seg om folk man kjenner godt og har hatt et nært og vennskapelig forhold til gjennom mange år. Men når Romerikes Blad ba meg kommentere den nye bebyggelsen på Lillestrøm, var det ikke til å unngå. Skal Lillestrøm klare å hanskes med dagens sterke utbyggingspress, er det viktig med en informert offentlig samtale. Særlig før nye merkverdigheter blir oppført. Og ennå er ikke det nye Fagerborg hotell reist. Det gjelder å begrense de fremtidige tabbene.

Lillestrøm

ARKITEKTNESTOR SAUMFARER LILLESTRØM
Av Helle Karterud, Romerikes Blad

– Verre enn jeg trodde, sier arkitekt, tidligere redaktør og direktør for Arkitekturmuseet, Ulf Grønvold.

Ulf Grønvold kjenner Nedre Romerike og Lillestrøm godt. Han bygde hus i Gjerdrum i starten av 1980-åra og bodde der i mange år, inntil han ble pensjonist og flyttet tilbake til Oslo. Arkitekten som selv vokst opp i en 7.-etasjers blokk på Bjølsen i Oslo, har blant flere bøker skrevet en om Arne Henriksen, den prisvinnende arkitekten bak både Lillestrøm stasjon og Norges Varemesse.

Gyllene Tider
– 1980-og 90-åra var en gyllen tid for arkitektur i Lillestrøm, mener Grønvold. Da kom St. Magnus kirken, Justervesenet, og det nye stasjonsbygget og kollektivterminalen, Norges Varemesse og kino ble på en glimrende måte bygd om til kulturhus. Nye hue på Lillestrøm fikk fikk nasjonale priser arkitekter kom langveis fra for å se. I tillegg hadde man Solvangen, den fineste atriumbebyggelsen i Norge, og pionerarbeidet Skjettenbyen, sier Grønvold. 

Siden har tidens skiftende stemninger og trender også fått prege Lillestrøm. Til det verre, mener arkitektnestoren. 

På byvandring med RB
Romerikes Blad tok ham med på en runde til noen av de nyeste og mest iøynefallende byggeprosjektene i Lillestrøm sentrum.
– Nå må jeg trå til litt her, altså. Dette er bare trist! Nei, skriv deprimerende, sier Grønvold.
Les mer om hvilket kvartal han valgte å bruke storslegga mot. Og hans vurderinger av en rekke andre byggeprosjekter i Lillestrøm de siste årene. 

Fra gylne tider til Danskebåten

Ulf Grønvold (69) lånte 30.000 av tante og kjøpte boligtomt på kommunalt byggefelt i Gjerdrum. Den nyutdannede Oslo-arkitekten startet hos Arne Takla som hadde kontor hos fru Løken i Doktorgården i Lillestrøm. Nå synes han byen kan trenge helt annen medisin. 

– Byen er inne i en negativ utvikling, fastslår arkitektnestoren.
Arkitekten, redaktøren for tidsskriftene Byggekunst og Arkitektnytt, forfatteren og lederen av brukerprosessen for Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen, fikk Kongens gull i 2011. 

– Jeg tror på en sanselig arkitektur, og på betydningen av ord og tekster som løfter fram den genuine byggekunsten, sa Grønvold i sin takketale formet som et credo.
Nå skal han tenke og tro om Lillestrøms utvikling, stedet hvor han startet sin arkitektgjerning. Sammen med RB har han sett nærmere både på Portalen, på folkemunne døpt Danskebåten, Kriminalomsorgens nybygg i Solheimsgata, det som skal bli Kvartal 37 med Fagerborgkvartalet, altså der det foreløpig er reist noen ruvende bygninger rett bak Lillestrøm kirke i Storgata. I tillegg har vi befart rådhuset, politihuset og det nyeste bygget i den delen av paradegata Jonas Lies gate, Felleskjøpets nybygg med glass og mye treverk i spiler. Torvet med mye omtalte Kvartal 8 og Snøhetta-prosjektet samt Stortorvet lot vi ligge, siden planene er mange, men lite konkret er å se på ennå.

I foredrag om Lillestrøm har Grønvold sagt at det var hjemstedets arkitekt, Arne Takla som han først jobbet for, som ga ham dansk dannelse. Takla var selv utdannet i København rett etter 2. verdenskrig, som var en gylden tid for dansk arkitektur.
Grønvold nevner gode, kjente danske ikon: PH-lampen, Bang & Olufsen platespiller, Nilfisk støvsuger, møbler av Børge Mogensen og Arne Jacobsen, bygningene til Jørn Utzon.

Tilbake i Lillestrøm noen år etter at han flyttet hjem til Oslo, er han i stuss. For å si det forsiktig: 

– Dette er trist. Nei, skriv deprimerende. Dette er tragisk og veldig voldsomt, sier Grønvold. Da han kom ut fra stasjonen, oppdaget han noe nytt i enden av Adolph Tidemands gate. 

– Denne viktige siktlinjen er skapt for å ende med tårnet til Lillestrøm kirke. Nå mister dette kvalitetsbygget sin betydning på grunn av den forvokste bebyggelse bak. Bjarne Tøiens byplan fra 1947 knyttet på en meningsfull måte sammen byens to viktigste offentlige byggverk, stasjonen og kirken. Man skal være varsom med å forkludre intensjonen i en så klar byplan, sier Grønvold.

Vi forflytter oss til enden av Storgata og er like ved nybyggene som bygges der Næss & Lærum og Lier, og Folkets Hus var før.
Det er trangt mellom de tre høyblokkene som reiser seg, og der det jobbes hektisk og heisekranene er i stadig aktivitet.

– Det er vanskelig å se for seg at det kan bli plass til gode fellesarealer på bakkeplan her, mener Grønvold.
– Det nye Fagerborg hotell ser ut til å bli svært oppløst og masete. Denne delen av byen blir helt knust. Her er det gjort en kjempetabbe, sier den ellers så forsiktige, verbalt dannede arkitekten. Han tilføyer at han veldig godt forstår hvis lokalbefolkningen er lei seg over hva som skjer her. - Her kan jeg heller ikke se at noe er gitt tilbake til fellesskapet på gateplan, sier han.

– Politikerne har gått bort fra fire etasjer og tilbaketrukket femte. Isteden sier de ja til at eiendomsutviklere få bygge i høyden hvis de sørger for gode fellesarealer for folk på bakkenivå. Hva synes du?

Ulf Grønvold ser spørrende på oss.
– Er ikke det en selvfølge? At utbyggere skal sørge for gode fellesarealer på gateplan?
Grønvold undrer seg. – Har de gjort det sånn her, at politikerne vil gi utbyggerne en gulrot? En «premie» som sier at gjør de det fint på bakken, så får de bygge i høyden? 

Grønvold rister på hodet. Han skjønner åpenbart ikke politikken og logikken.

– Et farlig spørsmål, kanskje. Skedsmo har to politikere på heltid, resten er fritidspolitikere. Kan det være at de ikke er helt i stand til å vurdere arkitektonisk utforming og hva de tar stilling til ?

– Det er viktig at byplankontoret har en administrasjon og toppledelse som gir politikere gode saksgrunnlag og som leder og veileder i riktig lei, altså kvalifiserer de som skal bestemme, svarer han. 

Grønvold sier han ser to ulike verdener når han står utenfor Lillestrøm stasjons utgang mot sør, varemessa og Nitelva. Han nyter synet av Lillestrøm stasjon, musikkskolebygget ved siden av, fornyet og innbakt i den gamle trikkestallen, og han liker også den «svarte boksen» av et nødvendig, teknisk bygg midt imot ved stasjonen, Alt er prisbejublede Arne Henriksens verk. Ser han i motsatt retning, ser han Portalen.

– OBOS er en stor aktør som tjener masse penger. Sosial boligbygging er de ikke så opptatte av nå. Ser man ned Storgata er det ikke lenger Rælingsåsen som dominerer, men skråbygget som folk har døpt Danskebåten. Med sine 12 etasjer, struttende linjeføring og 220 hotellrom ruver Scandic. Fjernvirkningen fra Storgata er verst, i følge Grønvold. – Et klart overgrep.
144 boliger ligger i bakkant og i tillegg skal stedet få 17.700 m² næringsareal og butikker og spisesteder på gateplan. 

– Dette er egentlig en veldig fin plass, før preget av ro og harmoni, mener Grønvold og ser mot rundkjøringen.
– Men nå er den oppløst av byggene bak og det som var en definert plass er uheldigvis borte. 

– Det er dessuten mote, en trend å finne på sånt som en skråvegg. mener arkitektnestoren om hvordan hotellfasaden «velter» over deg fra Stillverksveien og sydlig utgang fra stasjonen.

Han er åpenbart ikke redd for å refse sin egen yrkesgruppe, og nå er det formelt LPO arkitekters skråvegg på hotelldelen som får gjennomgå.
– Det er helt unødvendig å være så merkverdig. Jeg tenker at tanken har vært å markere hotellbygget, men dette blir voldsomt og rart. Dette blir bare masete.

Noe er bra
På andre siden av stasjonsbygget har Grønvold ros å gi. Langs Jonas Lies gate fungerer det, mener han og trekker først fram rådhuset som daværende ordfører Barbara Breuer kjempet igjennom da nybygget i Lillestrøm kom og det gamle rådhuset på Strømmen, nå fylkesmuseet ble fraflyttet.
– Dessuten valgt det rød tegl og bygg med tårn, som «snakker» med kirken i andre enden av byen.

Også politihuset har samme rene, tydelige stil og harmonerer godt med rådhuset, kanskje litt med unntak av det siste politibygget.
Felleskjøpets nye hovedkontor liker han også. Glass og spiler av tre står seg godt her, synes han. Men han er enig med RB, som etterlyser tydelige innganger.

– Jo, du har rett. Dette er jo landbrukssamvirket. Hvor er inngangen, egentlig?
Vi kjører rundt bygget og finner til slutt tre av dem, men dårlig markerte innganger.
Kriminalomsorgs bygg i Solheimsgata synes han er greit.
– Kompakt, men ryddig og disiplinert.

Oppsummert er arkitektens dom likevel nær nådeløs:

– Lillestrøm hadde en glanstid i 1980-og 90-åra. Det var en gyllen periode med god arkitektur som står seg over tid og som er blitt vurdert av juryer å være i toppklasse. Jeg kan vanskelig se tilsvarende bygg her nå.
Om det er tidens melodi som ikke bare får prege Lillestrøm, men kommer til uttrykk overalt, er aktuelt å spørre om.

– De arkitektoniske idealene er blitt mer tvilsomme. Vi lever i en mye mer markedsstyrt tid. Vår tid er mas og kaos, der det er mer hensynsløshet. Det preger også arkitekturen, mener Grønvold.
Nå bruker han Barcode i Oslo som eksempel.
– Hvert bygg er forskjellig. Og ingen av dem tar hensyn til naboen. Jeg synes byggene der reflekterer vår tid, for sånn er jo den.

Truende misvekst ved Rådhuset

En rapport fra NIKU går god for påbyggingsplaner like ved Rådhus. Dette bestillingsverket mangler forståelse for det sentrale byområdets kulturhistoriske betydning.

De tre universitetsbygningene ved Karl Johans gate, og de to museumsbygningene i kvartalet bak, er en urbane komposisjon av høy kvalitet. De velformede bygningene holdes på plass av overordnede ordensprinsipper, og det oppleves som befriende. Ellers er det lite av den slags i Oslo. Men vi har Rådhuset og kvartalene rundt. Et stort løft som ga oss den viktigste norske bygningen i forrige århundre og et velregulert urbant miljø.

            

Operaen i Bjørvika er resultatet av en konkurransen der oppgaven var å løse en frittliggende bygning. Hvordan omgivelsene skulle bli, ante ingen. Det skulle avgjøres senere. Det var annerledes med rådhuskonkurransen i 1918. Da var det ikke bare om én bygning, men en hel bydel som skulle bestemmes. Fellesskapets store hus og omgivelsene rundt det ble sett på som et sammenhengende verk.

            

Mandatet som konkurransevinnerne fikk, var vidtfavnende. Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson utformet ikke bare Rådhusets mange kontorrom og storslåtte saler. De tegnet fasadenes intrikate teglmønstre og regulerte områdets gaterom og plasser. Til og med den krumme fasadeveggen rundt Fridtjof Nansen plass er deres. Andre arkitekter måtte begrense seg til å tegne innmaten bak plassveggen. Rådhusarkitektene hadde kontroll på Rådhusets nærmeste omgivelser og kunne bestemme at byens nye  symbol skulle omfavnes av nabohus med mursteinsvegger. Felles fasademateriale fortalte at Rådhuset og nabohusene hørte sammen.

            

Den estetiske kontrollen gjaldt også de to kontorbyggene til høyre for Rådhuset, sett fra sjøen. Sammen med Rådhuset er de en husrekke som begrenser Rådhusplassen og er byens ansikt mot fjorden. Kontorbyggene har to sokkeletasjer kledd med steinplater, og de bærer en mursteinsvolum i seks etasjer. Fra Rådhusplassen ser vi at marterialbruken og de klare terningene har sitt arvestoff fra Rådhuset. De er dets ektefødte barn og del av rådhusarkitektenes helhetlige visjon.

            

De to forretningsgårdene eies i dag av Bendixen Eiendom AS (Tordenskiolds gate 12) og Entra (Hieronymus Heyeredahls gate 1). Nå ønsker gårdeierne å bygge på to etasjer, og de får velvillig hjelp fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Instituttet har forståelse for dette er en  «oppgradering av byggene for å utnytte deres potensiale», som er dagens nytale for å bygge på mest mulig.

            

Det som mangler i NIKU-rapporten er en forståelse for Rådhusreguleringen som samlet komposisjon og at rådhusarkitektene har vært premissgivere for nabobyggenes utforming. Dette bør være retningsgivende for hvordan vi behandler dette byområdet som er så avgjørende for Oslos identitet. Langs Stortingsgata fikk byens arkitekter friere hender og kunne introdusere den nye tids funksjonalisme. Dette er Rådhusreguleringens to ansikter. Det som nå trengs er at Riksantikvaren ser på Rådhusregleringen som en helhet, en gylden periode i Oslos byforming. Det bør føre til en fredning av området som forhindrer smittefaren fra toetasjes påbygg i Rådhusets nabolag, samt planer om beplantning på Fridtjof Nansens plass og tårnpåbygg på Odd Fellowgården.

En forkortet versjon ble trykt i Aftenposten 22. februar 2017