Regjeringskvartalet. Om noe av det som skiller – og avgjørelsens mekanikk

Reguleringens rammer er trange, og prosjektene i konkurransen om Regjeringskvartalet har blitt ganske like. Det er første reaksjon på de syv forslagene. Hva som vil være avgjørende for juryen, vet vi ikke, men det er lett å se at en del kjernespørsmål har fått svært ulike svar.

Det gjelder for eksempel utformingen av hovedadkomsten til hele anlegget (A-blokken), forhøyningen av Høyblokken med fire etasjer, Einar Gerhardsens plass bak Høyblokken, «Samhandlingsstrøket» (en sammenbindende gangforbindelse mellom kontorbyggene, den skal lette samarbeidet mellom de ulike departementene), fasadenes utforming og ikke minst artikuleringen av kontorbyggene langs Grubbegata, særlig sett fra Youngstorget. Dette siste er helt avgjørende for Regjeringskvartalets forhold til nabolaget.

En hensynsfull nabo?

Youngstorget ligger betydelig lavere, og derfra vil de nye, store kontorblokkene langs Grubbegata ruve. Forslaget «Akersryggen», og noen av de andre prosjektene, har visuelt delt opp volumene på tvers slik at de blir smale og vertikale mot Youngstorget. Den opphakkede effekten skaper en urolig silhuett. Det er uforståelig at byplansjef Ellen de Vibe mener at dette «gir en bedre integrering i byveven».

«Kiming» har et konkavt volum som ser ut til å sveve over Møllergata 19. Jeg har sjelden sett et så fremmedartet og truende byggverk i en tradisjonell bysituasjon. Youngstorget har gjennom historien vært et sted for folkelige manifestasjoner og er omgitt av arbeiderbevegelses hovedsentre. Det er absurd om dette plassrommet skal domineres av et kommandosenter for aliens.

«Adapt» og «Lysning» lar kontorblokkene i Grubbegata være parallelle med Høyblokken. Dermed får ikke Høyblokken være alene om sin retning, men kontorblokkenes orientering gir en neddempet effekt sett fra Youngstorget. En av kontorblokkene til «Adapt» legger seg rolig bak Møllergata 19 og respekterer den gamle politistasjonens symmetri. «Vidsyn» har kontorblokker som er avkuttet på skrå slik at kortsidene blir smalere. Det skal gi økt sikkerhet, bedre plassrom og motvirke turbulens. Arkitektene mener dette også vil gi en «lett identifiserbar geometrisk form», og det kan være. Men spørsmålet er om statsadministrasjonen ønsker å bli identifisert med et så påfallende ytre.

Samarbeidets form

Noen av prosjektene lar samhandlingsstrøket bare være synlig som broer i 2. etasje mellom kontorbyggene. Andre bruker sammenkoblingene til å definere Einar Gerhardsens plass, rett bak Høyblokken, som det sentrale plassrom i anlegget.

For «Kiming» er samhandlingsstrøket prosjektets bærende ide. Kiming er øyets opplevelse av horisonten, blir vi fortalt, og her blir det navnet på samhandlingsstrøket som knytter sammen kontorbyggene, denne gang i 5. og 6. etasje. Forslagsstilleren forteller at samhandlingsstrøket representere nåtiden. Under den er «bybasen» (fortiden) og øverst ligger «toppbyggene» med en mer skulpturell utforming (fremtiden). Forfatterne skriver at de to kontrasterende volumene «skaper en spennende dualitet i bebyggelsesformene.» Men kanskje er det heller slik at denne enkle metaforbruken er et dårlig utgangspunkt for å skape harmonisk arkitektur.

Ansiktet, ankomst og fasader

Høyblokken blir fire etasjer høyere enn Erling Viksjø tegnet den og beholder dermed sin posisjon som den høyeste og den dominerende bygningen. De fleste lar påbygget få en fasade som ligner mest mulig på Viksjøs, og kanskje er det klokt, selv om bygningens proporsjoner nå blir helt endret, og det er lite sannsynlig at tilbygget blir oppført i naturbetong.

«Lysning» prøver seg med å la Høyblokkens nye etasjer føres videre fra strukturen nedenfor, men i et nytt formspråk der de vertikale linjene skrår og smelter sammen. Det oppstår en geometri med skråflater som vi kjenner fra Terminalbygget på Aker brygge. Tilbygget blir altså noe nytt selv om det er avledet av Viksjøs arkitektur. Andre går lenger i å selvstendiggjøre tilbygget. Hos «Sekvenser» er tilbygget en kasseligende glassboks på toppen. Det gir assosiasjoner til «storebror ser deg». «Kiming» tydeliggjør Viksjøs opprinnelige Høyblokk, og det er en vakker tanke, men det blir underlig når tilbygget så vidt får lov til lande på hver kortside.       

Y-blokken erstattes som kjent av den nye A-blokken, hovedadkomsten til hele Regjeringskvartalet. «Sekvenser» har en lav A-blokk med gress på taket, den går i ett med parken foran Hammersborg. «Rak rygg» skaver ut midtpartiet til Y-blokken og lar de tre endene bli stående som noen slags skateramper. Riktignok blir Picassos fiskere bevart, men forslaget fremstår mest som en protest mot vedtaket om å fjerne Y-blokken. Hos «Lysning» og «Adapt» blir A-blokken skråskåret slik at det blir luftigere mot Hammersborg og Akersgatas vridning fanges opp. «Adapt» understreker A-blokken som et svar på Henrik Bulls G-blokk og de opprinnelige planene om en symmetrisk komposisjon med lindealléen som midtakse. «Akersryggen» trekker A-blokken, en kvadratisk glassboks, lengst mulig tilbake slik at inngangstorget glir over i parken foran Hammersborg. 

Flere av prosjektene beskriver materialer og fasadeuttrykk som i liten grad dokumenteres i det visuelle materiale. Mange av forslagene har rasterfasader med et nøytralt og sammenhengende uttrykk. Det gjelder også «Adapt», men her oppnås det også en viss variasjonsrikdom. «Lysning» legger vekt på å artikulere de nederste etasjene for å skape «et rikt og mangfoldig visuelt uttrykk mot bakkeplan». Linjeføringen der er beslektet med deres forslag til Høyblokkens forlengelse. «Kiming» har gått lengst bort fra det neddempede og viser noen særegne flettverksfasader som vil fremmedgjøre Regjeringskvartalet fullstendig fra resten av byen.

Juryen og Statsbygg

Juryens oppgave er ikke å finne frem til det beste prosjektet, men å utpeke to likestilte vinnere. Så skal Statsbygg forhandle med de to, evaluere deres kvalifikasjoner og honorarkrav; se hvem som har kommet med «det beste tilbudet». Selve prosjektet er bare en av faktorene som teller med når Statsbygg skal bestemme hvilket at de to teamene som får oppdraget. Det er en sørgelig ordning som svekker juryens posisjon og fratar konkurransen dens egentlige fokus.

For virkeligheten er ikke som Statsbygg ønsker at den skal være, at det alltid er to prosjekter som er like gode slik at det er likegyldig hvilket av dem som blir realisert. Tradisjonelt er det slik at når en klar vinner ikke kan kåres, er ikke konkurransen avsluttet. Da blir det en ny runde mellom de som står likt. Nå for tiden skal det konkurreres på andre ting enn prosjektets kvalitet. Som honorar.

            

I konkurransen om Nasjonalmuseet på Vestbanen ville Statsbygg ha tre vinnere, men juryen insiterte på at én av dem var en førstepremievinner. Det var en opplagt løsning for det var lett å se at kvalitetsforskjellen mellom Kleihues/Schuwerk og de to andre «vinnerne» var meget stor. Statsbygg opplyste at arkitektenes løsning vil være det viktigste kriteriet i sluttvurderingen og ville telle mellom 50 og 70 prosent. For oss som fulgte prosessen fra innsiden var det likevel en nifs opplevelse. Statsbyggs interne prosess endte med at et av de andre «vinnerprosjektene» ble jevnstilt med førstepremievinneren. Kanskje hadde ikke Klaus Schuwerk vært så enkel å ha med å gjøre i forhandlingene? Vi vaklet på kanten av skandalen, og det er kjent at også Kulturdepartementet var livredde for at andre enn førstepremievinneren skulle få jobben.

            

Vi får krysse fingrene og håpe det går bra i konkurransen om Regjeringskvartalet. Og la oss håpe det er siste gang vi opplever denne konkurranseformen. NAL oppfordres til å arbeide intenst for at juryen i fremtiden får anledning til å fullføre sitt arbeid, og kåre én vinner, også når de viktigste arkitektkonkurransene skal avgjøres.

Publisert i Arkitektnytt