Y-blokken bør rives

Regjeringens høyblokk skal stå og Y-blokken rives. Det er nok den endelige avgjørelsen vi har fått, selv om redaktør Anna B. Jenssen maner til strid for Y-blokken. Det er en del av oss som ikke føler noe ubehag ved konklusjonen.

Det er fullt mulig å regne Erling Viksjø som en av de betydeligste norske arkitekter etter 1945, og samtidig mene at Y-blokken er en uheldig løsning for byen. At Oslo kan være bedre tjent med en annen bebyggelse.    

            Problemet med Y-blokken er at den har en fri form som passer best i et åpent lende. I et luftig naturlandskap, uten en eldre bykjernes restriksjoner, ville den skulpturelle formen ha kommet til sin rett. Når det ikke er så problematisk med UNESCO-hovedkvarteret i Paris, som har en tilsvarende form og ble reist omtrent samtidig, skyldes det at kvartalene der er store og den delen av Paris er flat. I Oslo var situasjonen annerledes. Viksjø ville reise en bygning som han ikke hadde noen tomt til. Derfor måtte skapes et nytt bylandskap for at den sprikende bygningen skulle kunne bygges. Et dekke ble støpt over Arne Garborgs plass, og dermed mistet Hammersborg sitt drama som høydedrag, byens topografi ble fattigere.

            Faktisk er det mye greiere med høyblokken. Riktignok har den en annen form og størrelse enn nabobebyggelsen, men den forholder seg til viktige premisser i Henrik Bulls opprinnelige plan for regjeringskvartalet. Høyblokken ligger der midtpartiet skulle vært i Bulls ufullførte komposisjon, og Rikshospitalets gamle allé fikk ny betydning som markør av Høyblokkens hovedinngang.

Y-blokken var tenkt som et modernistisk svar på det granittkledde Finansdepartementet, den ene fløyen som Bull fikk reist av sin grandiose plan. Slik forholder også Y-blokken, et stykke på vei, til den urbane situasjonen. Dens fasade mot Høyblokken er fint artikulert, og den krumme, favnende vegg virker enda mer velbegrunnet etter av det sirkulære bassenget fra tidlig på 1990-tallet tydeliggjorde Høyblokken som regjeringskvartalets origo.

            Problemet er Y-blokkens fløy mot Hammersborg. Viksjøs argumentasjon om at det var gunstig å skille Trefoldighetskirken og Deichman fra hverandre, er selvsagt tull. Det er derimot svært uheldig at Y-blokkens nordlige fløy er et tog som bråstopper rett før det kræsjer med fasaden til biblioteket.

            Er det håp for Arne Garborgs plass? Kjetil Rolness har gått inn for at betongdekke over plassen fjernes. Det er en vakker, men urealistisk idé. Etter at dekket kom på plass ble Arne Garborgs plass en utrivelig underverden som senere ble en del av en byringvei. Å fjerne lokket og flytte trafikken ned i en ny tunell, vil bli urimelig kostbart. Vi må nok leve med at Hammersborg er tapt for alltid som høydedrag.

            Når det nå er bestemt at Høyblokken skal bevares, kan vi gå et skritt videre å spørre: Er det den opprinnelige Høyblokken fra 1958 vil skal tas vare på eller høyhuset slik det ble tre tiår senere med to påbygde etasjer? Langfasaden til den opprinnelige høyblokken var en rastervegg rammet inn av en like bred kant opp og nede, en tydelig og klar figur. Taket var et podium hvor regjeringens luftige konferansesal fikk strekke seg mot himmelen sammen med et heiseoppbygg kledd inn i en livgivende organisk form. Denne avsluttede arkitekturen ble erstattet av et tilbygg som både er trivielt og fremmedartet.

            Det var kulturløst av regjeringen å se på Viksjøs hovedverk som en byggetomt for en kontorutvidelse. Det var sørgelig at sønnen, Per Viksjø, aksepterte arkitektoppdraget. Og det var trist at interiøroppdraget ble gitt Bitten Hopstock og hennes samarbeidspartnere som skapte rom og møbler i aggressiv kontrast til Erlings Viksjøs lavmælte og sobre arkitektur.  

            Når regjeringskvartalet nå skal fornyes kan gamle feil rettes opp. Da bør vi få tilbake høyblokkens opprinnelige silhuett og frigjøre de to vakre bygningene på Hammersborg fra Y-blokkens innpåslitne nærvær.

Publisert i Morgenbladet i forkortet utgave fredag 27. juni 2014

Hougens blokker på haugen

«Den forrige leiligheten jeg hadde, solgte jeg usett til Tomm Kristiansen i NRK mens han drakk gin tonic ved Victoriafallene. Han bor her fremdeles. Det er visst mange journalister, arkitekter og homofile menn og kvinner her. Det er ikke direkte barnevennlig så høyt oppe.»

Knut Olav Åmås intervjuet i Dagens Næringsliv 3. november 2013 av Hugo Lauritz Jenssen

Sier man «Enerhaugen» til en arkitekt, så tenker han først på St. Hallvard kloster tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto. Siste gang jeg var der, i august 2013, sto Kjell Lunds kiste foran alteret. Den katolske kirken gjorde et unntak og lot lutheraneren Lund bisettes fra det vakre, sirkulære kirkerommet han hadde skapt på 1960-tallet. Men om dette rommet og den kubiske teglbygningen regnes som et av hovedverkene i nyere norsk arkitektur, så kjenner likevel ikke så mange osloborgere til dette gudshuset. Folk flest tenker nok på høyblokkene når Enerhaugen nevnes. Og trolig mener de at blokkene er brutale eksempler på hvor ufølsomt man kan bygge i en by. Men ganske mange har nok også fått med seg at dette er meget ettertraktede boliger. Så noe må det være med dem.

 

Slummen må bort

Strengt tatt er ikke Enerhaugen en haug, men en skråning ned mot Grønland og begynnelsen på platået som strekker seg nordover mot Tøyen. Slike bratte partier er vanskelig byggegrunn. Lenge forble de uregulerte restarealer hvor fattigfolk slo seg ned og bygget sine enkle hus. Rio de Janeiro har sine favelaer. Sammenlignet med dem var Kristianias forsteder mikroskopiske. Men også Enerhaugen, Pipervikshøyden og Ruseløkkbakken litt lenger mot vest, var slumområder utenfor myndighetens kontrollerende blikk. De var fargerike miljøer besunget i revysanger, men forbundet med fattigdom og lav boligstandard. Det er vanskelig å skjønne når man ser den idylliske trehusgruppa som ble gjenoppbygd på Folkemuseet. Museums-Enerhaugen har intime og velstelte boliger, og vi lurer på hvorfor dette var en skamplett som måtte saneres.

               Da Oslo Arkitektforening feiret sitt 25 årsjubileum i 1931, ble det avholdt en utstilling i Kunstnernes hus, og fagtidsskriftet Byggekunst kom med et omfangsrikt hefte som presenterte osloarkitektenes siste arbeider. Det ble også tatt med noen prosjekter som snart skal oppføres. På side 17 ser vi en perspektivtegning av en ganske sammensatt funkisbebyggelse. Til venstre en lavere del med sammenhengende balkonger som gir bebyggelsen et horisontalt strekk og til høyre en høyere bygning.  Billedteksten lyder: «Reguleringschefens kontor: Enerhaugen, Oslo.» Så tanken om moderne boligbebyggelse på Enerhaugen har myndighetene hatt i alle fall siden tidlig på 30-tallet. Men da fornyelsen kom på 60-tallet var det som frittstående blokker.  

               Hvorfor disse skiveblokkene, eller lamellblokker som de kalles? I 1930 ble det arrangert en stor utstilling i Stockholm som ble det nordiske gjennombruddet for den moderne livsform og et overbevisende argument for funksjonalismen som periodens sanne uttrykk. Til utstillingen ble det utgitt et debatthefte med tittelen «Acceptera,»  og i den fins tre pedagogiske tegninger: Et rektangulært bykvartal fra 1880-tallet der kvartalets indre var tettet til med bakgårdsbebygelse. Så et storgårdskvatal fra 1920-tallet, en karrébebyggelse mot gatene og et felles, åpent indre gårdsrom – og til slutt tre lamellblokker fra 1930 i parkmessige omgivelser. Budskapet var klart: Blokkene sto for rasjonalitet, fremskritt, helsebringende solskinn og et liv i fri utfoldelse blant naturens vekster.  

 

Arven fra Ove Bang og Le Corbusier

Det var Sofus Hougen som tegnet blokkene på Enerhaugen. Han hadde vært assistent hos Ove Bang som døde i 1942, bare 47 år gammel. Bang var en av de viktigste pionerene for funksjonalismen i Norge med hovedverker som Indremisjonsselskapets hus (1935) i Staffeldtsgate, like bak Kunstnernes hus, Villa Ditlev-Simonsen (1937) på Ullern og Samfunnshuset på Arbeidersamfunnets plass (1940).

               Da Bang døde, ble kontoret en stund drevet videre av tre av hans assistenter: Erling Viksjø (1910-71), Odd Borgrud Pedersen (1909-89) og Sofus Hougen (1906-91). Viksjø ble den berømte av de tre. Mer enn noen annen ga han form til etterkrigstidens sosialdemokratiske Norge. Både styringsverk (Høyblokken og Y-blokken i regjeringskvartalet, Oslo helseråd på St. Olavs plass og Bergen rådhus) og storindustriens maktsentre (Norsk hydro, Elkem og Standard Telefon og Kabelfabrikk). Med sin oppfinnelse naturbetongen skapte Viksjø et personlig uttrykk, og hans heroiske byggverk, fra tiden før tvilen kom inn i verden, gjør at han må regnes som Bangs sanne arving. Det er ikke like opplagt at Odd Borgerud Pedersens hovedverk, Postgirobygget, skal tilskrives læretiden hos Bang. Men med blokkene på Enerhaugen knyttet Sofus Hougen seg på en spesiell måte til Ove Bangs idéverden.

               «Høsten 1934 besøkte Ove Bang Le Corbusiers arkitektkontor i Rue de Sèvres i Paris. Der traff han den tsjekkiske statsborgeren arkitekt Jan Reiner, som hadde vært assistent på kontoret i tre år og hadde absorbert Mesterens stil og teori.» forteller Wenche Findal.[1]  Bang overtalte Reiner til å komme til Oslo og jobbe for ham, og som Findal formulerer det: «Jan Reiner ble Ove Bangs indirekte kanal til Le Corbusiers kunstneriske univers.»

I 1935 tegnet Bang og Reiner et boligprosjekt for OBOS. Det skulle ligge i ILadalen og var en skiveblokk i Le Corbusiers ånd: Nederst en inntrukket 1. etasje med portner og centralvaskeri, øverst takterrasse for soling. Leilighetene varierer i størrelse. Oftest er det korridor i hver annen etasje langs blokkens ene langside. Leilighetene på samme nivå som korridoren er ganske små, mens de som starter i korridoretasjen og har trapp opp til etasjen over, er større og spenner på tvers av blokkens bredde.[2]

Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier (1887-1965) regnes som den største fornyer av arkitekturen i moderne tid. Igjen og igjen forbauset han arkitektverdenen og ledet utviklingen i en ny retning. Hans store produksjon rommer alle aspekter ved arkitekturfaget, men det må være riktig å si at han var spesielt opptatt av boligen. Slett ikke bare eksklusive eneboliger, men vel så mye boliger for store befolkningsgrupper og som en del av ny måte å organisere byen på.

Tidlig på 20-tallet utviklet Le Corbusier en boligtype («immeuble-villas») med en toetasjes stue. Den var inspirert av de luftige atelierene til hans kunstnervenner i Paris. I tillegg hadde hver bolig en liten have, omtrent som de munkecellene han hadde sett i et kloster i Ema like utenfor Firenze da han var på studietur i Italia i 1907. Disse boligenhetene så Le Corbusier for seg kunne stables sammen til store boligblokker.

På 1930-talet skisserte Le Corbusier boligblokker med en midtkorridor i hver tredje etasje og leiligheter med toetasjes stuer[3]. Det må være disse prosjektene Jan Reiner kjente til og som var forbildet da han og Ove Bang i 1935 forslo den avanserte boligblokken i Iladalen.

Den fullt utviklede versjonen av sine boligidéer fikk Le Corbusier først realisert i Marseille etter 2. verdenskrig. Unité d´habitation (1952) har anseelige dimensjoner: 17 etasjer, 135 m lang, 337 leiligheter for 1600-1800 mennesker og opprinnelig med helsestasjon, barnehage, apotek , forretninger, restaurant og et lite hotell. En vertikal by, eller en atlanterhavsdamper, i et parkmessig landskap.[4]

Etter Marseille fikk Le Corbusier bygd fire Unité-er til i Frankrike, pluss en i Berlin, men når norske arkitekter forsøkte å følge i hans fotspor, ble resultatene få og forenklede. Dimensjonene ble mindre, servicetilbudene færre og korridoren havnet alltid langs den ene langsiden. Men vi fikk tre boliganlegg i Oslo, og ett i Hammerfest, som har leiligheter over flere etasjer og korridor i bare hver tredje etasje.

  Arkitektene  Preben Krag og Jens Selmer utformet et boligområde på Bøler[5] der tre av blokkene har 12 etasjer. Et særtrekk er de hyppige og store vinduene i adkomstkorridorene. De gir kontakt med omgivelsene og skaper liv i fasaden.

De fem blokkene på Grefsen[6] har rette ryggsider mot den bratte åshellingen. De er forskjøvet i forhold til hverandre slik at de til sammen danner en krumning som svarer til bakkens form. Blokkenes andre langside er terrassert og vendt mot sol og utsikt. Leilighetene varier i størrelse og noen av dem går over tre etasjer.

Den såkalte Hesteskoblokken[7] i Hammerfest rammer inn et platå i et hellende terreng. Tanken var at det skulle gi et skjermet uteareal med gunstig lokalklima, men det er sterkt bestridt. Adkomstkorridorene er i annen hver etasje og alle leilighetene går over to etasjer. Etter en lengre forfallsperiode er blokken blitt rehabilitert. Dagens oljeboom i nord har medvirket til at leilighetene i den særegne boligblokken nå er svært populære.

Bølerblokkene var ferdige i 1957, Grefsenblokkene var klare 17 år senere, i 1974. Mellom dem ligger 60-tallet som er boligblokkenes storhetstid. Det er i det tiåret Hesteskoblokken (1964) og Enerhaugblokkene (1962-65) hører hjemme.

 

Enerhaugen

Den boligbebyggelsen som OBOS oppførte på Enerhaugen på 60-tallet består av fire høyblokker, 13-15 etasjer høye, (Enerhauggata 3, 5, 7 og Smedgata 34) pluss to lavblokker. Høyblokkene har en geometri som er frapperende enkel: Alle leilighetene begrenses av 20 cm tykke betongvegger på tvers av blokken. Fra midten av en betongvegg til den neste er det 6 m, altså er leilighetenes bredde 5,80 m. Denne avstanden er delt inn en bred sone (3,40 m) som inneholder balkong, stue og foreldresoverom pluss en smal sone (2,40 m) for spiseplass ved vinduet, kjøkken, gjennomgangsbad og et lite soverom.

De lange adkomstkorridorene virker mindre lange fordi den ene siden er brutt opp av nisjer med tre inngangsdører. Den midtre leder til en ettromsleilighet på inngangsplanet. Tar man døra til venstre kommer en til treromsleiligheten i etasjen over, døra til høyre er for en tilsvarende leilighet i etasjen under. I enden av blokkene er det leiligheter med spesielle løsninger.

               I dag er 1960-tallet en fjern fortid med en formfølelse som mange har nostalgiske følelser for. Noen av beboerne i Enerhaug-blokkene har totalfornyet leilighetene sine mens andre omsorgsfullt har tatt vare på den opprinnelige innredningen.  Leilighetene er kompakte og planløsningene fornuftige. Leiligheter med innvendige trapper stemmer dårlig med dagens fokus på universell utforming, men de gir uten tvil en berikende 

romlig opplevelse.

               Når norsk bolighistorie skal fortelles, hører det med et kapitel om hvordan Le Corbusiers grandisiose boligidéer ble omtolket til norske forhold. Le Corbusiers gigantiske blokker har leiligheter som er meget lange og smale, men likevel forbausende gode å være i, fargebruke er uvant og detaljløsningene lekre. Houens blokker har relativt moderat størrelse pluss mye bredere leiligheter med gode bokvaliteter. Det er ingen grunn til å ønske seg Marseille-blokker på Enerhaugen.    

               Oslos boligblokker fra 1960-tallet ble bygget på jomfruelig grunn i byens utkant, oppover i Groruddalen og gjerne nær skiterrenget. Skulle man bygge i sentrum, måtte det gamle bebyggelsen rives. På 60-tallet ble det bare gjennomført to større saneringsprosjekter: kontorblokkene i Vika og boligblokkene på Enerhaugen. Derfor er boligblokkene på Enerhaugen et unntak, de er en drabantbyform plassert i byens sentrum. Man kan hevde at blokkene snylter på naboskapets urbane liv og bidrar selv lite. Sett nede fra Grønlandsleiret oppleves de som ganske voldsomme, og man blir glad det ikke er flere av dem enn det er. Tre blokker på bakkekanten klarer byen å fordøye. Og når man bygger høyhus på en høyde, blir utsikten imponerende fra de øverste etasjene. I tillegg er det kort vei til museer, parker og hovedstadens mest kosmopolitiske bydeler. – Det er lett å skjønne at dette er attraktive boliger for vår tids kreative klasse.

Publisert i boka På topp i Oslo, juni 2014

---

[1] Findal, Wenche, ”Biografiske nøkler til Ove Bangs modernnisme” i Byggekunst 4-1995

[2] Byggekunst 8/1937 og 4/1995

[3] Le Corbusier, La Maison des Hommes, Paris 1932. Dansk utgave Mennskenes bolig, København 1965.

[4] Guttu, Jon, Boligvisjoner, Oslo 2011

[5] Bølerlia 6-30, USBL. Byggekunst 1959, s. 169-174.

[6] Grefsen terrassehus, Grefsenkollveien 12 a-e, arkitekt Harald Hille. Byggekunst 1976 s.126-128

[7] Arkitekt Astrup og Hellern, Byggekunst 1965 side 74-77.

Frivillig slumsete

Dagbladets journalist Mikael Godø har skrevet to innlegg (28. og 30. mai) om Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen. Når man leser dem i sammenheng, blir man slått av hvor glidende han er sin argumentasjon. Først foreslår han: ”Bygg en gigantisk trapp på hjørnet som vender mot sjøen (…) et fuglefjell for mennesker!”

Her kommer han med et faktisk endringsforslag som det er umulig å ta på alvor. Blant annet fordi det kommer så altfor sent. Museumsprosjektet er vedtatt og gravingen har startet. Enda vanskeligere blir det å forholde seg til Godø når han mener at man ikke trenger ”følge tegningene slavisk.” To dager senere skriver han ”Festningen vil bli bygget. Dere har vunnet” og forklarer at hans tekst egentlig var et sukk. Han mente ikke å komme med noe reelle forslag, han ville bare si fra at dette blir ille.

Stortinget er en skandale. I alle fall hvis man skal følge Godøs logikk. Det er en festning som ikke åpner seg mot omverdenen. Den ligger på en enda mer eksklusiv tomt enn Nasjonalmuseet, og bygningen tilbyr ikke de forbipasserende en gang ”uteserveringer og små butikker i én etasje.” Hvor er stortingets sjerøsitet?

Kan det noen gang bli nok kaffebarer? National Gallery i London og Opera Garnier i Paris er heller ikke omgitt av serveringssteder og butikker. Lider turistene og lokalbefolkningen av den grunn? Også i Oslo får de viktige fellesbyggene fremstå som tydelige offentlige monumenter: Rådhuset, Nationaltheatret, universitetsbygningene – og Operaen – ikke omgitt av butikker. Og slik blir byen rikere, ikke fattigere. Som på Aker Brygge fins det nok av butikker like ved.

Godø burde bekymre seg for Bar Code. Dette er hverdagsarkitektur, kontorer og boliger. Dette er stoffet til byens alminnelige bebyggelse. Her bør vi kreve butikker i første etasje. Men vi skal ikke gjøre alt til samme grauten. Europas historiske byer er en blanding av de butikkenes livlighet og felleskapsbygninger som får lov til å ha en tydelig funksjon. For Godø blir dette bare blindt å forsette tradisjonen, ikke å ville lære. Nå vet vi tydeligvis at det er best med kommers overalt. 

Ikke alle er enige med Godø. I Klassekampen 2. februar i fjor uttalte Marianne Skjulhaug, instituttleder ved Institutt for urbanisme og landskap ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo: ”Noen ganger kan det være fint å gå langs en lukket vegg. Og så kan det også være fint å ikke alltid bli utsatt for kommersielle impulser.” – Kanskje er det instituttlederen og ikke journalisten som har rett?

 

Publisert i Dagbladet 20 mai 2014

Etteranmeldt arkitekturkritikk

Det er mye humor i Mikael Godøs artikkel i Dagbladet igår. Da tenker jeg ikke på hans fikse etterlysning av en boksåpner for å få ”åpnet” Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen. Snarere Godøs ufrivillige humor. For eksempel hans forslag om at man ikke bør ”følge tegningene slavisk” og heller legge på en ekstra etasje.

Etter den internasjonale arkitektkonkurransen i 2010 har det vært en lang prosess med grundig behandling i Oslo kommune og så et nesten enstemmig stortingsvedtak før kulturministeren i vår kunne legge ned grunnsteinen og gravingen på tomta begynte. Det er i den situasjonen ber Godø om at man ”ikke følger tegningene slavisk”. Et moderne norsk munnhell sier: ”Når vedtaket er fattet begynner debatten.” Godøy går lenger, han kommer med endringsforslag etter gravemaskinene har startet opp. Da skjønner man at det er blitt enkelt og uforpliktende å være arkitekturanmelder i Dagbladet.

”Det nye Nasjonalmuseet forsyner seg grådig av byrommet,” hevder Godø. Det er selvsagt en slumsete formulering. Nasjonalmuseet forsyner seg av sporområdet til Vestbanen. Men bidrar det til omgivelsene? Godø har forelsket seg i handlegatenes intense liv der vi trekkes mot shoppingtilbud og serveringssteder. Han mener museet burde bygd i høyden og trukket seg innover på tomta og gitt plass til kafeer og butikker mot gatene. Da ville det blitt like banalt og uartikulert som for Olavshallen i Trondheim der konsertsalen ligger inne i et shoppingsenter. Er det riktig at kommersen og ikke de store fellesfunksjonene skal eksponeres mot omverdenen? Er det et savn at Rådhuset, Nationaltheatret, universitetsbygningene – eller Operaen – ikke er omgitt av butikker? Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. Det er rimelig at de store fellesskapsbygningene har lov til å fremstå som unntak fra den alminnelige byveven.

Godø tar feil når han tror at man må løse billett for å få adgang til kafé, bibliotek og foredragssal. Men med takterrassen er det seg annerledes. Operaen i Oslo og kulturhuset Plassen i Molde er utformet slik at allmennheten kan passere helt opp på taket. Kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Faren er ikke så stor for at noen bryter seg inn og stjeler kostymene i Operaen. Nasjonalmuseet er nødt til å ha kontroll på adkomsten til taket. Derfor må taket være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousisana og det vakre gårdsrommet til MOMA i New York.  

 

Publisert i Dagbladet 29. mai 2014

 

Fedre og sønner. Om sammenfletting og oppkalling i arkitektfamiliene Backer og Schirmer.

Da Lars Backers Skansen restaurant åpnet i 1927 var det et av de aller første byggverkene i Norden i den nye funksjonalistiske stilen. Så fulgte Ekeberg restauranten og Horngården på Egertorget i rask rekkefølge før Backer døde i 1930, bare 38 år gammel. Ulf Grønvold har i lengre tid arbeidet med en større bok om denne halvt mytiske figuren i norsk arkitektur. Denne teksten er første kapittel i boken.

 

Festen på Hegdehaugen

 «Lars Thalian Backer 7de Juni 15». Navnet og datoen er skrevet med fyllepenn langs høyre side av fotografiet. Bildet viser en ung mann i en lett sommerdress. Han virker avslappet og er noe skjødesløst kledd, men har hvit skjorte og sløyfe.

Det siste ikke uviktig. En sløyfe er liten, den er mindre i veien enn et slips. Sløyfen signaliserer rasjonalitet, men antyder også en pretensjon om å være ’spesiell’ og kanskje ha artistiske ambisjoner. I følge sosiologiprofessoren Rob Shield[1] har sløyfen vært tvetydig og knyttet både til tjenerskap og aristokrati. Den forbindes med kelnere, utkastere, musikere, tryllekunstnere, akademikere – og arkitekter. Særlig i første halvdel av 1900-tallet var sløyfe svært vanlig blant arkitekter. Den var fast hos internasjonale størrelser som Le Corbusier og Louis Kahn, og i Norge var den en del av hverdagsuniformen til blant annet sentrale arkitekter som Herman Munthe-Kaas, Bernt Heiberg og Odd Brochmann. Bevisst eller ubevisst var sløyfen en del av modernistenes opprør mot den eldre garde. Den var også Lars Backers kjennetegn. Slik ser vi ham på bildene fra studietiden og slik malte Per Krogh ham etter hans død. Derfor er det ikke merkelig at han bar den under hjemkomstfesten i 1915. På fotografiet møter han oss med et åpent ansikt. Hendene er samlet på ryggen, han virker trygg.

På det andre fotografiet ser vi en eldre mann med bart. Hans høye skjortekrage har nedbrettede snipphjørner, slik vi kjenner det fra våre dagers smokingskjorter. Han har slips, er korrekt antrukket og likevel halvt uformell i sin tweeddress. Navnet, Herman Major Backer, er ikke skrevet på fotografiet. Det er ikke nødvendig for han har selv limt begge bildene inn i albumet. Men datoen er den samme, samme trær i bakgrunnen. Den ene mannen har inntatt posisjonen til den andre foran fotografen. Det er som vi er vitne til en stafettveksling. Lars Backer har kommet tilbake til Kristiania etter at han elleve dager tidligere avla avgangseksamen ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm. Han er 23 år og klar til å begynne som arkitekt.

Faren er 59 år. Han har hatt en imponerende arkitektkarriere, men i fortsettelsen skal det bli færre jobber. Nærmer det seg et vaktskifte? Skal den unge Backer ta over? Ikke med en gang. Det ligger en mellomgenerasjon foran i løypa. Norske studenter som ble utdannet i Stockholm et tiår før Lars Backer, har allerede oppført bygninger som regnes som viktige. Men den unge Lars virker selvbevisst og sikker på at hans tid vil komme.

Far og sønn er avbildet i hagen til Villa Fridheim vest i Kristiania, Professor Dahls gate 29, på høydedraget Hegdehaugen. Hagen er siden redusert i størrelse, og den romslige sveitservillaen fra 1870-årene kan i våre dager bare sees fra en sidegate. Nå brukes huset som barnehage, og det er en krevende mental anstrengelse å forestille seg gjestene på sommerfesten i 1915 istedenfor dagens gummibukseunger.

Villa Fridheim ble bygget av Thorvald Olaf Boeck (1835-1901), jurist og kongelig fuldmægtig i Kirke- og undervisningsdepartementet. Han tilhørte den dansk-norske Boeck-slekten som kan føre sine aner tilbake til Flandern og Bremen på 1160-tallet, og på norsk side har den omfattet mange viktige vitenskapsmenn, særlig innen medisin. Refsnæs på Jeløya og Losby gods i Lørenskog har tilhørt slekten.

Både Lars Backer og hans far hadde tilknytning til Professor Dahls gate 29. Herman Major Backer giftet seg i 1889 med Elisabeth Christiane Boeck (1868–1958), datter av Thorvald O. Boeck, og i 1898 ba han svigersønnen ominnrede huset. Kanskje hadde endringene å gjøre med at en av husets viktigste bestanddeler ble borte. Svigerfar Boeck hadde gjennom et langt liv brukt nesten alt han hadde av likvide midler til å kjøpe bøker. Prost Ole Gaarder Rynnings boksamling (3000 bind) i 1865 og senere deler av Paul Botten-Hansens privatbibliotek. Til slutt hadde han bygget opp Norges største private boksamling, og noen år før hans død testamenterte han det hele, 31 467 bind og over 600 manuskripter, til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondheim. Denne boksamlingen har også blitt en del av norsk kunsthistorie for interiøret ble avbildet av Harriet Backer (1845-1932). Maleriet er i Nasjonalmuseets eie og var lenge en del av Nasjonalgalleriets faste utstilling. Mange husker det fortsatt som et friskt og noe røft maleri med en særegen stemning. Rommet er modulert av sollyset som faller inn fra et stort vindu til venstre. Bokryggene med ulike farger tett i tett og seks rokokkostoler rundt et bord, et sted for fordypning.

Harriet Backer var uten tvil en av tidens viktigste norske malere. Det kunne være grunn god nok til at Boeck ga henne oppdraget. Det kan jo også ha spilt inn at det nå var knyttet et familiebånd mellom de to slektene siden Harriet og hennes to år yngre søster, komponisten Agathe Backer Grøndahl, var Herman Major Backers kusiner. Til sammen var de tre de mest kunstnerisk begavede i den velstående Holmestrand-slekten som ellers var preget av skippere og kjøpmenn.

Også etter at Lars Backers mormor, «Lisbeth», Elisabeth Christiane Boeck, ble enke i 1901 fortsatte huset på Hegdehaugen å være et samlingssted. Vi ser det i familiealbumet hvor slekten stiller opp til fotografering på verandatrappen eller Lars avbildes sammen med sine to søstre, Julie Elisabeth (1890-1977) og Else Margrethe (1902-1986). De var flinke søstre. Else utdannet seg til bibliotekar, Julie ble sosialøkonom, dr. philos, byråsjef i Statistisk sentralbyrå med internasjonale oppdrag og mange vitenskapelige publikasjoner, særlig innen medisinsk statistikk. Da han begynte på Tegneskolen, flyttet Lars fra foreldrehjemmet i Homansbyen opp til mormorens hus i Professor Dahls gate. Det var ikke mange hundre meterne unna, men forflytningen var et første skritt mot et selvstendig liv. Og derfor var det på sett og vis hjemme hos ham at arkitekteksamenen ble feiret den 7. juni 1915.

 

Hva er et navn?

Lars Thalian Backer og Herman Major Backer. Begge har uvanlige mellomnavn. Thalian kan være en mannlig variant av Thalia, en av de ni musene og komediens beskytter. Uansett var han rett og slett oppkalt etter den eneste andre i Backer-slekten med det mellomnavnet, nemlig sin farfar, Lars Thalian Backer (1812-1884), garnisonerende korpslege ved armeens hovedstasjon – og den første vi kjenner som utførte keisersnitt i Norge. Det gikk ikke så bra, både mor og barn døde, men han fikk en plass i norsk medisinsk historie.[2]

Lars Backers far har et mellomnavn som er enda mer eksklusivt, han er den eneste i Backer-slekten som kunnet smykke seg med navnet Major. Hva kan bakgrunnen være? – La oss prøve på en forklaring.

Den norske slekten Major stammer fra den irske nasjonalisten Robert Gonsalvo Major (1766-1839) som deltok i et opprør mot engelskmennene og måtte flykte fra en dødsdom. Han gjemte seg ombord på et frakteskip og kom til Kristiansand. Der viste han seg som en driftig herre og ble raskt en av byens ledende forretningsmenn. I 1802 giftet han seg for annen gang (han var allerede gift i Irland) med kristiansandspiken Sofie Benedicte Weidemann som han fikk ni barn med. Det syvende barnet var Herman Wedel Major (1814-1854) som ble pioner og drivkraft for utviklingen av norsk psykiatri. 

Før vi går videre og prøver å knytte sammen Backer og Major kan det være grunn til å merke seg at psykiateren også hadde et spesielt mellomnavn: Wedel. Var den irske opprøreren, eller hans norske kone, i familie med den nordtyske aldelsslekten Wedel eller dens norske forgrening Wedel-Jarlsberg? Slett ikke. Men det var i 1814 Herman Wedel Major ble født, og diplomaten og adelsmannen Herman Wedel-Jarlsberg (1779-1840) var et av de mest sentrale medlemmene av riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er derfor all mulig grunn til å tro at både fornavn og mellomnavn til den kommende psykiater er en hyllest til lensgreven ved Tønsberg.

Det må være et tilsvarende fenomen vi ser når Herman Major Backer fikk sitt navn. Korpslegen Lars Thalian Backer og psykiateren Herman Wedel Major var begge medisinere og jevnaldrende, født i henholdsvis 1812 og 1814. Det norske medisinermiljøet var ikke stort, og de to må ha kjent hverandre. Det er ikke rart om korpslegen beundret psykiateren og hva han hadde utrettet. Hans undersøkelser av forholdene som mennesker med psykiske lidelser måtte leve under, førte til at oppgaven ble flyttet fra fattigforsorgen og fengselsvesenet over til helsevesenet. Takket være hans initiativ bygget staten Norges to første psykiatriske sykehus, Eg i Kristiansand og Gaustad i Oslo. Han ble utpekt til å lede sistnevnte, men valgte i stedet å utvandre til Amerika. Under overfarten forliste skipet, og Herman Wedel Major og hele hans familie druknet. Hendelsen må ha gjort et sterkt inntrykk på Lars Thalian Backer, og da han to år senere fikk en sønn, valgte han å hedre sin kollega med å kalle den nyfødte Herman Major Backer. 

Sammenfiltringen av de to slektstrådene fortsatte også i neste generasjon. Men la oss først gripe tilbake til norsk psykiatris far, Herman Wedel Major. Hans intense fokus på psykisk lidelse skyldtes personlige opplevelser. Hans far begikk selvmord, og hans forlovede led av angstanfall, og dette ble bestemmende for hans valg av livsvei. Han reiste til Tyskland og Frankrike for å sette seg inn i den nyeste tenkning på fagfeltet. Kronen på hans verk ble Gaustad sykehus, et anlegg som faglig var på høyde med de beste ute og ble møtt med internasjonal anerkjennelse.

Gaustads arkitekt var Heinrich Ernst Schirmer som var gift med Sophie Ottilia Major (1821-1861), Herman Wedels yngre søster. Det var altså hos sin svoger psykiaterpioneren søkte arkitekthjelp. Det er via ham at det oppstår en pussig navneparallellitet mellom to arkitektslekter – og to personer – som kom til å opptre i Lars Backers liv. Men først må vi sette Schirmers virke inn i en større ramme.

 

Å bygge en nasjon

Den nyfødte nasjonen var uferdig. Det var nødvendig med hjelp utenfra. Landskap og historie var ikke utforsket. Naturen var uten tvil sublim, og det fantes rester etter en stolt fortid. Men vi manglet ekspertise til å kartlegge vårt bo – og vi trengte utenlandske fagfolk for å bistå oss med å bygge den nye fremtiden.  Vi trengte hjelp av utenlandske arkitekter.

            Først kom danskene. Slottsarkitekten, Hans Ditlev Frants Linstow (1787-1851), var fra Danmark, det var også hans assistent Johan Henrik Nebelong (1817-1871). Nebelongs hovedverk var Oscarshall og under oppføringen av den kongeboligen fikk han bistand av danskfødte Jacob Wilhelm Nordan (1824-1892) som siden kom i gang med sin egen meget omfattende praksis.

            Så kom tyskerne. Christianias to viktigste kirkeoppgaver på midten av 1800-tallet ble løst av den betydelige hamburgarkitekten Alexis de Chateauneuf (1799-1853). Han fornyet interiøret og forhøyet tårnet til Vår Frelses Kirke (Oslo Domkirke) og vant dessuten konkurransen om Trefoldighetskirken. På grunn av sykdom måtte han overlate realiseringen av prosjektet til en annen tysk arkitekt, sin assistent Wilhelm von Hanno (1826-1882), og han markerte seg som en produktiv og dyktig arkitekt. 

Men det hadde startet tidligere, og initiativet til kunnskapsoverføringen kom fra en nordmann. Professoren Johan Christian Clausen Dahl (1788-1857) var den første norske maler med internasjonal berømmelse og dessuten sentralt plassert i en av kontinentets viktige kulturbyer, Dresden, hvor han bodde og underviste. J. C. Dahl var en glødende patriot. Det norske fjellandskapet var hans lidenskap. Denne begeistring smittet over på flere av hans tyske malerelever og fra og med 1834 dro flere av dem på omfattende reiser til Skandinavia. Dahl var også intenst opptatt av samfunnsutviklingen i sitt fødeland. Og da trengtes det hjelp av folk med annen kunnskap. To av Dahls studenter som dro til Norge, etter oppfordring fra ham, kom til å få betydning for norsk arkitektur. Den ene – den 23-årige Frantz Wilhelm Schiertz (1813-1887) – dro for å tegne og måle opp flere av de norske stavkirkene, eksempler på en unike bygningsarv som var sterkt truet. Siden virket han i 35 år som kunstmaler og arkitekt i Bergen.

Den andre, som Dahl fikk til å reise nordover, var den 27-årige arkitekten Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887). Schirmer ble Linstows assistent og tegnet innredning og utsmykking på Slottet. Men vel så viktig var det at han i 1842 fikk i oppdrag fra regjeringen å undersøke Nidarosdomen, slik at myndighetene kunne ta stilling til hva man skulle gjøre med det sterkt forfalne gudshuset. Et sparsommelig storting ville helst at menigheten selv tok seg av vedlikeholdet av kirken. Men tross alt var dette ikke en vanlig sognekirke. Grunnloven hadde gitt den status som kroningskirke, og dermed var dens skjebne et nasjonalt anliggende.

I nesten tretti år var H. E. Schirmer knyttet til Nidarosdomen. Han dro på studieturer til England og Normandie og skaffet seg dypere kunnskap om gotiske katedraler, rapporterte til Stortinget om domkirkens bygningsmessige tilstand, tydeliggjorde sine løsninger med et omfattende plansjeverk og utarbeidet flere forslag til hva som kunne gjøres. Til sist ble han domkirkearkitekt og startet opp restaureringsarbeidet. Men viktigst var de formuleringene han fant i 1851 som overbeviste stortinget om at kirken måtte gjenreises i sin gamle prakt: 

«I Trondhjems Domkirke havde Landets Historie ligesom concentreret sig. Den var Udtrykket af Folkets Liv og Bevidsthed, hvoraf den havde samlet de varmeste, de skjønneste Straaler som i et Brændpunkt. Den sank med Landets Magt og henfaldt i Ruiner, da Nationens indre Liv laae i den lange Dvale. (…) Trondhjems Domkirke har saaledes været et sandt Billede af Nationen selv, har deelt og afspeilet dens Glands og Velmagt, dens Forfald og Vanmagt.[3]»

Slik knyttet han byggverk og nasjon sammen. Å gjenreise katedralen var ikke bare å levendegjøre vår stolte storhetstid i middelalderen. Gjenreisningen av katedralen og gjenreisningen av nasjonen var samme sak. Heinrich Ernst Schirmer ble ikke bare redningsmannen for vårt nasjonalklenodium, han var også en av periodens viktigste samtidsarkitekter, en fornyer som skapte velformede verk for en ny tid: jernbanestasjoner, fengsler, sykehus, militære anlegg, forretningsgårder, villaer og viktige kirker. Da han nærmet seg 70 år var helsen dårlig og synet sviket. Han kunne ikke lenger arbeide som arkitekt og søkte Stortinget om en mindre statspensjon. Hans innsats hadde vært avgjørende for nasjonens kulturarv, men Stortinget sa nei. Det må ha vært med bitterhet han dro tilbake til Tyskland hvor han døde etter få år.

Han etterlot seg to arkitektsønner i Norge. Den yngste, Adolf Schirmer (1850-1930), ble en betrodd embetsmann, først som bygningsinspektør for statens bygninger i og rundt Kristiania, og deretter statens konsulent i byggesaker i mer enn tretti år. Dessuten hadde han sin private arkitektpraksis som blant annet resulterte i to vakre bankbygninger i Trondheim. Men viktigere var hans innsats for realiseringen av Nasjonalgalleriet. Faren røk uklar med byggekomiteen, og den unge arkitektsønnen tok over. Han bearbeidet farens forslag, sløyfet kuppelen over midtpartiet og utarbeidet planer for de to sidefløyene. Disse ble reist i de neste førti årene under ledelse av hans tidligere assistent, Ingvar Hjorth (1862-1927).

Den eldre broren, Herman, ble gitt morens pikenavn, Major, som mellomnavn. Heller ikke han fikk en så omfattende arkitektkarriere som faren, likevel huskes han som en sentral skikkelse i norsk arkitektur. En av grunnene er hans betydelige innsats for vern av verdifull eldre bebyggelse. Den interessen fikk han uten tvil tidlig innpodet av sin far som han skal ha hjulpet med tegnearbeidet for Nidarosdomen. Men det er en annen kirke som mer permanent knytter de to sammen: Gamle Aker kirke. Etter mange viderverdigheter ble kirken restaurert av Heinrich Ernst Schirmer (og Wilhelm von Hanno) på 1850-tallet. På sørsiden er hans eldste sønn, Herman Major Schirmer (1845-1913), begravet. Over graven er det reist et keltisk-lignende steinkors med innslag av norrøn drageornametikk. På forsiden er «HERMAN M. SCHIRMER» hugget inn og på baksiden hans posisjon, «RIKSANTIKVAR». Nå var det vanlig på den tiden, og senere, å ta med yrket til den avdøde, men her kan det virke noe overdrevet siden Schirmer bare satt i stillingen de siste fem månedene han var i live. Men embedet var nyopprettet, og kanskje følte de som begravet ham at han i realiteten lenge hadde fungert som nasjonenes fremste beskytter av vår bygningsarv. Ikke minst ved sin ledelse av Fortidsminneforeningen, som han vitaliserte etter en palassrevolusjon i 1899.

Likevel huskes Herman M. Schirmer mest for sin virksomhet som lærer ved Den kongelige Tegneskolen, først i bygningslære (1873-1884) og siden som overlærer i ornamentlære frem til bygningsklassen ble nedlagt i 1912. I disse posisjonene var han en inspirerende og kunnskapsrik lærer som fikk stor innflytelse på en generasjon av kommende norske arkitekter. En av hans siste elever var Lars Backer. Og dermed ble hans vei inn i arkitektyrket flankert av to farsfigurer, to arkitekter, som nesten hadde samme navn: Herman Major Schirmer og Herman Major Backer.   

---

[1] Rob Shield i artikkelen ”A tale of the Three Louis: Ambiguity, Masculinity and the Bow Tie,” i The Mens’s Fashion Reader, Ed. Peter McMeil og Vicki Karaminas, London og New York 2009.

[2] Dette skjedde i 1843. En kvinne hadde ligget med kraftige rier i fem døgn og skulle føde tvillinger. Begge barna var døde da de omsider ble tatt ut, og moren døde to dager senere. Den første gang det ble utført et keisersnitt i Norge hvor barnet overlevde, var i 1849. Første gang også moren overlevde var i 1890.

[3] Heinrich Ernst Schirmer, Forslag af 30. april til Restauration af Trondhjems Domkirke sitert i Gunnar Danbolt, Nidarosdomen. Oslo 1997, s. 297.