Y-blokken bør rives

Regjeringens høyblokk skal stå og Y-blokken rives. Det er nok den endelige avgjørelsen vi har fått, selv om redaktør Anna B. Jenssen maner til strid for Y-blokken. Det er en del av oss som ikke føler noe ubehag ved konklusjonen.

Det er fullt mulig å regne Erling Viksjø som en av de betydeligste norske arkitekter etter 1945, og samtidig mene at Y-blokken er en uheldig løsning for byen. At Oslo kan være bedre tjent med en annen bebyggelse.    

            Problemet med Y-blokken er at den har en fri form som passer best i et åpent lende. I et luftig naturlandskap, uten en eldre bykjernes restriksjoner, ville den skulpturelle formen ha kommet til sin rett. Når det ikke er så problematisk med UNESCO-hovedkvarteret i Paris, som har en tilsvarende form og ble reist omtrent samtidig, skyldes det at kvartalene der er store og den delen av Paris er flat. I Oslo var situasjonen annerledes. Viksjø ville reise en bygning som han ikke hadde noen tomt til. Derfor måtte skapes et nytt bylandskap for at den sprikende bygningen skulle kunne bygges. Et dekke ble støpt over Arne Garborgs plass, og dermed mistet Hammersborg sitt drama som høydedrag, byens topografi ble fattigere.

            Faktisk er det mye greiere med høyblokken. Riktignok har den en annen form og størrelse enn nabobebyggelsen, men den forholder seg til viktige premisser i Henrik Bulls opprinnelige plan for regjeringskvartalet. Høyblokken ligger der midtpartiet skulle vært i Bulls ufullførte komposisjon, og Rikshospitalets gamle allé fikk ny betydning som markør av Høyblokkens hovedinngang.

Y-blokken var tenkt som et modernistisk svar på det granittkledde Finansdepartementet, den ene fløyen som Bull fikk reist av sin grandiose plan. Slik forholder også Y-blokken, et stykke på vei, til den urbane situasjonen. Dens fasade mot Høyblokken er fint artikulert, og den krumme, favnende vegg virker enda mer velbegrunnet etter av det sirkulære bassenget fra tidlig på 1990-tallet tydeliggjorde Høyblokken som regjeringskvartalets origo.

            Problemet er Y-blokkens fløy mot Hammersborg. Viksjøs argumentasjon om at det var gunstig å skille Trefoldighetskirken og Deichman fra hverandre, er selvsagt tull. Det er derimot svært uheldig at Y-blokkens nordlige fløy er et tog som bråstopper rett før det kræsjer med fasaden til biblioteket.

            Er det håp for Arne Garborgs plass? Kjetil Rolness har gått inn for at betongdekke over plassen fjernes. Det er en vakker, men urealistisk idé. Etter at dekket kom på plass ble Arne Garborgs plass en utrivelig underverden som senere ble en del av en byringvei. Å fjerne lokket og flytte trafikken ned i en ny tunell, vil bli urimelig kostbart. Vi må nok leve med at Hammersborg er tapt for alltid som høydedrag.

            Når det nå er bestemt at Høyblokken skal bevares, kan vi gå et skritt videre å spørre: Er det den opprinnelige Høyblokken fra 1958 vil skal tas vare på eller høyhuset slik det ble tre tiår senere med to påbygde etasjer? Langfasaden til den opprinnelige høyblokken var en rastervegg rammet inn av en like bred kant opp og nede, en tydelig og klar figur. Taket var et podium hvor regjeringens luftige konferansesal fikk strekke seg mot himmelen sammen med et heiseoppbygg kledd inn i en livgivende organisk form. Denne avsluttede arkitekturen ble erstattet av et tilbygg som både er trivielt og fremmedartet.

            Det var kulturløst av regjeringen å se på Viksjøs hovedverk som en byggetomt for en kontorutvidelse. Det var sørgelig at sønnen, Per Viksjø, aksepterte arkitektoppdraget. Og det var trist at interiøroppdraget ble gitt Bitten Hopstock og hennes samarbeidspartnere som skapte rom og møbler i aggressiv kontrast til Erlings Viksjøs lavmælte og sobre arkitektur.  

            Når regjeringskvartalet nå skal fornyes kan gamle feil rettes opp. Da bør vi få tilbake høyblokkens opprinnelige silhuett og frigjøre de to vakre bygningene på Hammersborg fra Y-blokkens innpåslitne nærvær.

Publisert i Morgenbladet i forkortet utgave fredag 27. juni 2014