Knut Olav Åmås intervjuet i Dagens Næringsliv 3. november 2013 av
Hugo Lauritz Jenssen
Sier man «Enerhaugen» til en arkitekt, så tenker han først
på St. Hallvard kloster tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto. Siste gang jeg
var der, i august 2013, sto Kjell Lunds kiste foran alteret. Den katolske
kirken gjorde et unntak og lot lutheraneren Lund bisettes fra det vakre,
sirkulære kirkerommet han hadde skapt på 1960-tallet. Men om dette rommet og
den kubiske teglbygningen regnes som et av hovedverkene i nyere norsk
arkitektur, så kjenner likevel ikke så mange osloborgere til dette gudshuset.
Folk flest tenker nok på høyblokkene når Enerhaugen nevnes. Og trolig mener de
at blokkene er brutale eksempler på hvor ufølsomt man kan bygge i en by. Men
ganske mange har nok også fått med seg at dette er meget ettertraktede boliger.
Så noe må det være med dem.
Slummen må bort
Strengt tatt er ikke Enerhaugen en haug, men en skråning ned
mot Grønland og begynnelsen på platået som strekker seg nordover mot Tøyen.
Slike bratte partier er vanskelig byggegrunn. Lenge forble de uregulerte
restarealer hvor fattigfolk slo seg ned og bygget sine enkle hus. Rio de Janeiro
har sine favelaer. Sammenlignet med dem var Kristianias forsteder mikroskopiske.
Men også Enerhaugen, Pipervikshøyden og Ruseløkkbakken litt lenger mot vest,
var slumområder utenfor myndighetens kontrollerende blikk. De var fargerike
miljøer besunget i revysanger, men forbundet med fattigdom og lav
boligstandard. Det er vanskelig å skjønne når man ser den idylliske
trehusgruppa som ble gjenoppbygd på Folkemuseet. Museums-Enerhaugen har intime
og velstelte boliger, og vi lurer på hvorfor dette var en skamplett som måtte
saneres.
Da Oslo
Arkitektforening feiret sitt 25 årsjubileum i 1931, ble det avholdt en
utstilling i Kunstnernes hus, og fagtidsskriftet Byggekunst kom med et omfangsrikt hefte som presenterte
osloarkitektenes siste arbeider. Det ble også tatt med noen prosjekter som
snart skal oppføres. På side 17 ser vi en perspektivtegning av en ganske sammensatt
funkisbebyggelse. Til venstre en lavere del med sammenhengende balkonger som
gir bebyggelsen et horisontalt strekk og til høyre en høyere bygning. Billedteksten lyder: «Reguleringschefens
kontor: Enerhaugen, Oslo.» Så tanken om moderne boligbebyggelse på Enerhaugen har
myndighetene hatt i alle fall siden tidlig på 30-tallet. Men da fornyelsen kom på
60-tallet var det som frittstående blokker.
Hvorfor
disse skiveblokkene, eller lamellblokker som de kalles? I 1930 ble det
arrangert en stor utstilling i Stockholm som ble det nordiske gjennombruddet
for den moderne livsform og et overbevisende argument for funksjonalismen som
periodens sanne uttrykk. Til utstillingen ble det utgitt et debatthefte med
tittelen «Acceptera,» og i den fins tre
pedagogiske tegninger: Et rektangulært bykvartal fra 1880-tallet der kvartalets
indre var tettet til med bakgårdsbebygelse. Så et storgårdskvatal fra
1920-tallet, en karrébebyggelse mot gatene og et felles, åpent indre gårdsrom –
og til slutt tre lamellblokker fra 1930 i parkmessige omgivelser. Budskapet var
klart: Blokkene sto for rasjonalitet, fremskritt, helsebringende solskinn og et
liv i fri utfoldelse blant naturens vekster.
Arven fra Ove Bang og
Le Corbusier
Det var Sofus Hougen som tegnet blokkene på Enerhaugen. Han
hadde vært assistent hos Ove Bang som døde i 1942, bare 47 år gammel. Bang var
en av de viktigste pionerene for funksjonalismen i Norge med hovedverker som Indremisjonsselskapets
hus (1935)
i Staffeldtsgate, like bak Kunstnernes hus, Villa
Ditlev-Simonsen (1937)
på Ullern og Samfunnshuset
på Arbeidersamfunnets plass (1940).
Da Bang
døde, ble kontoret en stund drevet videre av tre av hans assistenter: Erling
Viksjø (1910-71), Odd Borgrud Pedersen (1909-89) og Sofus Hougen (1906-91).
Viksjø ble den berømte av de tre. Mer enn noen annen ga han form til etterkrigstidens
sosialdemokratiske Norge. Både styringsverk (Høyblokken og Y-blokken i
regjeringskvartalet, Oslo helseråd på St. Olavs plass og Bergen rådhus) og
storindustriens maktsentre (Norsk hydro, Elkem og Standard Telefon og
Kabelfabrikk). Med sin oppfinnelse naturbetongen skapte Viksjø et personlig
uttrykk, og hans heroiske byggverk, fra tiden før tvilen kom inn i verden, gjør
at han må regnes som Bangs sanne arving. Det er ikke like opplagt at Odd
Borgerud Pedersens hovedverk, Postgirobygget, skal tilskrives læretiden hos
Bang. Men med blokkene på Enerhaugen knyttet Sofus Hougen seg på en spesiell
måte til Ove Bangs idéverden.
«Høsten 1934
besøkte Ove Bang Le Corbusiers arkitektkontor i Rue de Sèvres i Paris. Der
traff han den tsjekkiske statsborgeren arkitekt Jan Reiner, som hadde vært
assistent på kontoret i tre år og hadde absorbert Mesterens stil og teori.»
forteller Wenche Findal.[1] Bang overtalte Reiner til å komme til Oslo og
jobbe for ham, og som Findal formulerer det: «Jan Reiner ble Ove Bangs
indirekte kanal til Le Corbusiers kunstneriske univers.»
I 1935 tegnet Bang og Reiner et boligprosjekt
for OBOS. Det skulle ligge i ILadalen og var en skiveblokk i Le Corbusiers ånd:
Nederst en inntrukket 1. etasje med portner og centralvaskeri, øverst
takterrasse for soling. Leilighetene varierer i størrelse. Oftest er det korridor
i hver annen etasje langs blokkens ene langside. Leilighetene på samme nivå som
korridoren er ganske små, mens de som starter i korridoretasjen og har trapp
opp til etasjen over, er større og spenner på tvers av blokkens bredde.[2]
Den sveitsisk-franske arkitekten
Le Corbusier (1887-1965) regnes som den største fornyer av arkitekturen i
moderne tid. Igjen og igjen forbauset han arkitektverdenen og ledet utviklingen
i en ny retning. Hans store produksjon rommer alle aspekter ved
arkitekturfaget, men det må være riktig å si at han var spesielt opptatt av
boligen. Slett ikke bare eksklusive eneboliger, men vel så mye boliger for
store befolkningsgrupper og som en del av ny måte å organisere byen på.
Tidlig på 20-tallet utviklet Le
Corbusier en boligtype («immeuble-villas») med en toetasjes stue. Den var
inspirert av de luftige atelierene til hans kunstnervenner i Paris. I tillegg
hadde hver bolig en liten have, omtrent som de munkecellene han hadde sett i et
kloster i Ema like utenfor Firenze da han var på studietur i Italia i 1907.
Disse boligenhetene så Le Corbusier for seg kunne stables sammen til store
boligblokker.
På 1930-talet skisserte Le
Corbusier boligblokker med en midtkorridor i hver tredje etasje og leiligheter
med toetasjes stuer[3].
Det må være disse prosjektene Jan Reiner kjente til og som var forbildet da han
og Ove Bang i 1935 forslo den avanserte boligblokken i Iladalen.
Den fullt utviklede versjonen av sine
boligidéer fikk Le Corbusier først realisert i Marseille etter 2. verdenskrig. Unité
d´habitation (1952) har anseelige dimensjoner: 17 etasjer, 135 m lang, 337
leiligheter for 1600-1800 mennesker og opprinnelig med helsestasjon, barnehage,
apotek , forretninger, restaurant og et lite hotell. En vertikal by, eller en
atlanterhavsdamper, i et parkmessig landskap.[4]
Etter Marseille fikk Le Corbusier
bygd fire Unité-er til i Frankrike, pluss en i Berlin, men når norske
arkitekter forsøkte å følge i hans fotspor, ble resultatene få og forenklede.
Dimensjonene ble mindre, servicetilbudene færre og korridoren havnet alltid
langs den ene langsiden. Men vi fikk tre boliganlegg i Oslo, og ett i
Hammerfest, som har leiligheter over flere etasjer og korridor i bare hver
tredje etasje.
Arkitektene Preben Krag og Jens
Selmer utformet et boligområde på Bøler[5]
der tre av blokkene har 12 etasjer. Et særtrekk er de hyppige og store vinduene
i adkomstkorridorene. De gir kontakt med omgivelsene og skaper liv i fasaden.
De fem blokkene på Grefsen[6]
har rette ryggsider mot den bratte åshellingen. De er forskjøvet i forhold til
hverandre slik at de til sammen danner en krumning som svarer til bakkens form.
Blokkenes andre langside er terrassert og vendt mot sol og utsikt. Leilighetene
varier i størrelse og noen av dem går over tre etasjer.
Den såkalte Hesteskoblokken[7]
i Hammerfest rammer inn et platå i et hellende terreng. Tanken var at det
skulle gi et skjermet uteareal med gunstig lokalklima, men det er sterkt
bestridt. Adkomstkorridorene er i annen hver etasje og alle leilighetene går
over to etasjer. Etter en lengre forfallsperiode er blokken blitt rehabilitert.
Dagens oljeboom i nord har medvirket til at leilighetene i den særegne
boligblokken nå er svært populære.
Bølerblokkene var ferdige i 1957,
Grefsenblokkene var klare 17 år senere, i 1974. Mellom dem ligger 60-tallet som
er boligblokkenes storhetstid. Det er i det tiåret Hesteskoblokken (1964) og
Enerhaugblokkene (1962-65) hører hjemme.
Enerhaugen
Den boligbebyggelsen som OBOS oppførte på Enerhaugen på
60-tallet består av fire høyblokker, 13-15 etasjer høye, (Enerhauggata 3, 5, 7
og Smedgata 34) pluss to lavblokker. Høyblokkene har en geometri som er frapperende
enkel: Alle leilighetene begrenses av 20 cm tykke betongvegger på tvers av
blokken. Fra midten av en betongvegg til den neste er det 6 m, altså er
leilighetenes bredde 5,80 m. Denne avstanden er delt inn en bred sone (3,40 m)
som inneholder balkong, stue og foreldresoverom pluss en smal sone (2,40 m) for
spiseplass ved vinduet, kjøkken, gjennomgangsbad og et lite soverom.
De lange adkomstkorridorene virker
mindre lange fordi den ene siden er brutt opp av nisjer med tre inngangsdører.
Den midtre leder til en ettromsleilighet på inngangsplanet. Tar man døra til
venstre kommer en til treromsleiligheten i etasjen over, døra til høyre er for
en tilsvarende leilighet i etasjen under. I enden av blokkene er det
leiligheter med spesielle løsninger.
I dag er
1960-tallet en fjern fortid med en formfølelse som mange har nostalgiske
følelser for. Noen av beboerne i Enerhaug-blokkene har totalfornyet
leilighetene sine mens andre omsorgsfullt har tatt vare på den opprinnelige
innredningen. Leilighetene er kompakte
og planløsningene fornuftige. Leiligheter med innvendige trapper stemmer dårlig
med dagens fokus på universell utforming, men de gir uten tvil en
berikende
romlig opplevelse.
Når
norsk bolighistorie skal fortelles, hører det med et kapitel om hvordan Le
Corbusiers grandisiose boligidéer ble omtolket til norske forhold. Le
Corbusiers gigantiske blokker har leiligheter som er meget lange og smale, men likevel
forbausende gode å være i, fargebruke er uvant og detaljløsningene lekre.
Houens blokker har relativt moderat størrelse pluss mye bredere leiligheter med
gode bokvaliteter. Det er ingen grunn til å ønske seg Marseille-blokker på
Enerhaugen.
Oslos
boligblokker fra 1960-tallet ble bygget på jomfruelig grunn i byens utkant,
oppover i Groruddalen og gjerne nær skiterrenget. Skulle man bygge i sentrum,
måtte det gamle bebyggelsen rives. På 60-tallet ble det bare gjennomført to
større saneringsprosjekter: kontorblokkene i Vika og boligblokkene på
Enerhaugen. Derfor er boligblokkene på Enerhaugen et unntak, de er en
drabantbyform plassert i byens sentrum. Man kan hevde at blokkene snylter på
naboskapets urbane liv og bidrar selv lite. Sett nede fra Grønlandsleiret
oppleves de som ganske voldsomme, og man blir glad det ikke er flere av dem enn
det er. Tre blokker på bakkekanten klarer byen å fordøye. Og når man bygger
høyhus på en høyde, blir utsikten imponerende fra de øverste etasjene. I tillegg
er det kort vei til museer, parker og hovedstadens mest kosmopolitiske bydeler.
– Det er lett å skjønne at dette er attraktive boliger for vår tids kreative
klasse.
Publisert i boka På topp i Oslo, juni 2014
[1]
Findal, Wenche, ”Biografiske nøkler til Ove Bangs modernnisme” i Byggekunst 4-1995
[2] Byggekunst 8/1937 og 4/1995
[3]
Le Corbusier, La Maison des Hommes,
Paris 1932. Dansk utgave Mennskenes bolig,
København 1965.
[4]
Guttu, Jon, Boligvisjoner, Oslo 2011
[5]
Bølerlia 6-30, USBL. Byggekunst 1959,
s. 169-174.
[6]
Grefsen terrassehus, Grefsenkollveien 12 a-e, arkitekt Harald Hille. Byggekunst 1976 s.126-128
[7]
Arkitekt Astrup og Hellern, Byggekunst
1965 side 74-77.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar