Hvis man ser bort fra
materialprisene (stål, betong, glass, tre osv.), er det to slags arkitekturpriser: De som gis
for ett enkelt byggverk og de som gis for et livsverk.
Pritzker-prisen og Groschmedaljen
er av det siste slaget, da holder det ikke med ett blinkskudd, det er
karrierens samlede bidrag til fagets utvikling som vurderes.
Svenskenes Kaspar
Salin-prisen og vår Houens diplom er heder for enestående enkelthus. Ved
utdelingen av Salin-prisen er spørsmålstillingen den sammen som når
Oscar-statuettene deles ut i Hollywood: Hva var fjorårets beste ytelser?
Anton Christian
Houens Fonds diplom er noe annerledes fordi man har lagt inn en karantenetid, et
hus skal være tre år gammelt og ha bevist at det tåler å stå ute i vær og vind
før det kan få prisen. Denne bestemmelsen har ført til at man også gir prisen
til eldre byggverk som man mener burde fått den tidligere.
Det har ikke
alltid vært slik. Men på 1960-tallet grep man til tilbake til funkisperioden og
ga Houens fond-diplom til Sundt varemagasin og Ingierstrand bad, henholdsvis 23
og 27 år etter at de var ferdigstilt. Sverre Fehn fikk den forsinkede hederen
for Villa Schreiner i 1991, 28 år etter at huset var ferdig. Siden har det bare
skjedd én gang (Blå Strek for Grønnegata 21-23 i Tromsø i 2003, 17 år etter at husene
var klare), før årets utdeling.
La det være sagt
med en gang: Valget av de seks Houens-vinnerne i 2015 er blitt møtt med allmenn
jubel, det er snakk om sterke arkitekturverk. Men så er det det med alderen:
Den vestre oppgangen fra Nationaltheatret stasjon (16 år), Grieghallen (37 år)
og Ishavskatedralen (50 år). Når halvparten av prisene gis til eldre bygninger,
blir det mindre igjen til
samtidsarkitekturen.
En kjent
selskapslek er å lage lister over de viktige forfatterne som aldri fikk
nobelprisen i litteratur, men som burde hatt den. Man kan lett gjøre noe
tilsvarende når det gjelder Houens. Oslo Rådhus er trolig den største
forsømmelsen. Men dersom man hele tiden, med ettertidens blikk, skal korrigere
listen, får vi ikke et uretusjert bilde av hvordan byggverk ble vurdert i sin
samtid. Det er også interessant.
Da jeg selv satt
i juryen i 2003, var vi veldig klar over at ingen bygg i Nord-Norge til da
hadde fått Houens fonds diplom, og vi var derfor glade da vi kom til at det var
faglig riktig å gi prisen til Blå Strek for Grønnegata 21-23. Med
Ishavskatedralen i år er antallet priser til nordnorske bygninger fordoblet.
Man får håpe at den tredje nordnorske prisen gis til et samtidsverk.
Så til spørsmål
i overskriften, Ibsen og nobelprisen. Uten tvil en sterk kandidat. Hans
betydning for utviklingen av scenekunsten er udiskutabel, men dessverre
forventes det at prisvinneren selv er til stede i Stockholm, takker og holder
sitt nobelforedrag. – Vi får nok satse på Jon Fosse.
Publisert på Arkitektnytts nettside 26. januar 2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar