Flagrende fragmenter eller nyansert kronologi

Når Jérémie McGowan tar så kraftig avstand fra den forrige basisutstillingen på Arkitekturmuseet, åpner han for en meningsutveksling om hans og min utstilling, skriver Ulf Grønvold.

Å markere avstand til andre er en måte å få frem hva man selv står for. I Arkitektnytt 10/2014 blir kurator Jérémie McGowan intervjuet om Nasjonalmuseets nye basisutstillingen for arkitektur, den kalles Byggekunst. I løpet av intervjuet rekker han å uttale seg kritisk om det svenske arkitekturmuseet i Stockholm, det tyske arkitekturmuseet i Frankfurt, Dansk Arkitektur Center i København og det nederlandske arkitekturinstituttet i Rotterdam. Derfor er det et fornemt selskap jeg har havnet i når McGowan sammenlikner sin basisutstilling med den forrige:

«Byggekunst er på mange måter den motsatte utstillingen av Historiens Hus. Den var bygget rundt et paradigme som jeg aktiv jobbet mot, nemlig at man forsøker å beskrive en historie som samlingen ikke har dekning for.»

Det er en opplysende formulering. Arkitekturen klippes ned til det man klarer å formidle ved hjelp av museets samling. Det betyr for eksempel at Bergen droppes fra utstillingen fordi alle bergensarkitektene (bortsett fra Helge Hjertholm) har gitt sine tegninger til Bergen byarkiv. Skal ikke den faste, nasjonale utstillingen om norsk arkitektur forholde seg til den rike bygningsarven i Norges nest største by? I den forrige basisutstillingen var det modeller av Bryggen, Bergen jernbanestasjon, Den Nationale Scene, Sundt varemagasin og Damsgård. Pluss materiale om Nygårdsparken, Alvøen papirfabrikk, Torgalmenningen, Fyllingsdalen kirke, Grieghallen, Loddefjord skole og Villa Konow av Frederik Konow Lund.

Vi som laget Historiens Hus. Norsk arkitektur gjennom 1000 år på 1990-tallet mente at emnet var større og mer betydningsfullt enn museets samling. Plassproblemer gjorde det uhensiktsmessig å vise originaltegninger. Derfor var våre pedagogiske virkemidler korte tekster, som skulle være både informative og ha en viss språklig spenst, samt strektegninger, fotografier og forenklede by- og landskapsmodeller. Og mange nyproduserte modeller av enkelthus laget av modellmakerne Turid og John Hestermann. Alle i målestokk 1:100 så det skulle være mulig å sammenlikne størrelsen på de ulike bygningene. For oss sto pedagogikken sto høyere i kurs enn ærefrykten for originalmaterialet.

La oss gå litt nøyere inn på disse modellene. Intervjueren Martin Braathen forteller at de var dokkehus, «som direktør Ulf Grønvold kalte dem.» Dette har han fra et intervju i 1996 i nynorskavisen Dag og Tid der jeg ble gjengitt slik: «elektroniske verkemiddel vart vurdert, men dei kan fort bli gammeldagse.  Vi trur på den tredimensjonale miniatyren, dokkehuset, som ein blir fascinert av i barndommen.»

Problemstillingen var formidling via elektronikk eller fysiske modeller. Når Arkitektnytts redaktør tar ordet «dokkehus» ut av sin opprinnelige sammenheng får det en helt annet ladning. Kanskje falt han for fristelsen fordi våre modeller var naturalistiske, mens vi i etterkrigstiden har vært vant til anemiske balsamodeller, slike som de vi møter i den nye basisutstillingen. De er vakre abstraksjoner som lar de rene bygningsformene tre klart frem. Men det er interessant at mellomkrigstidens modeller, som Hvattum og Lending har gjort oss kjent med, var naturalistiske. Det er ikke tvil om hva den vanlige museumsbesøker lettest forholder seg til.

«Det finnes ikke lenger én enkelt historie,» forteller McGowan, og derfor har han valgt «å jobbe med postmoderne ideer om multinarrativer.» Altså ingen sammenhengende beretning, men mange frittstående fortellinger. Med stor skrift på utstillingsveggen forkynner McGowan: «Arkitektur begynner med ideer.» Og derfor presenterer utstillingen «et utvalg arkitektoniske ideer fra Nasjonalmuseets samling.» Altså ikke tegninger, men ideer. Men hvilke ideer? De skyvbare glasskjermene er fine og originaltegningene er vakre, men hvordan skal folk få tak i «ideene»? De korte tekstene er dessverre lite bearbeidede og mangler substans. Som pedagogisk hjelpemiddel er utstillingens største element ganske hjelpeløst. Utstillingen fungerer bare om du står ved siden av en formidler som peker og forteller.

Hva er alternativet til McGowans flagrende fragmenter? For eksempel å fortelle de «mange historiene» innenfor en kronologisk ramme. Det er Nasjonalmuseet ikke fremmed for, det gjør basisutstillingene i Nasjonalgalleriet og Kunstindustimuseet. Det var også det vi prøvde på med Historiens Hus.  For eksempel om 1800-tallet: Den nye hovedstaden, empire, byvillaen, byparken, industrireisingen og de nye kulturbyggene på slutten av århundret. Meningen var å knytte sammen samfunnsutvikling og arkitektur, et perspektiv som nå er helt fraværende.

«Hva slags funksjon har den nye utstillingen,» spør Braathen, og McGowan har to svar: 1. Vise smakebiter fra arkivene. 2. Bidra til en større internasjonal diskurs om arkitekturutstillinger. Utgangspunktet er altså ikke publikums behov, blikket er innadvendt, rettet mot den museale verden. I katalogen til Historiens Hus sto det: «Historiens hus møter du igjen, i full målestokk, rundt om i Norges land.» Vi ønsket å koble utstillingen til virkeligheten utenfor museet vegger. Gi de besøkende et redskap til å få tak i et historisk forløp, introdusere dem til noen konstruksjonsmetoder og til å se forskjellen på viktige stilarter.

«Jeg er skeptisk til en retorikk om at det fins en særnorsk erfaring som har ledet til en særnorsk arkitektur. Arkitekturen her inngår også i en generisk vestlig linje, og de interne forskjellene du finner her, finner du overalt., » forteller McGowan. Det er altså de generelle internasjonale utviklingstrekkene som er interessante, ikke de lokale eller nasjonale. Det fins en særnorsk erfaring, akkurat som det fins amerikansk eller fransk. Historie, klima, geografi og mange andre faktorer gjør at kulturutrykkene blir forskjellige i disse landene – selv om de alle er del den vestlige erfaringskretsen. Derfor er det ikke underlig at vårt nasjonalmuseum lenge har vært opptatt av slikt.  

I intervjuet understreker McGowan arkivmaterialets betydning, og alle arkitekturhistorikere vet at det kan være informasjon der som man ikke får hvis man begrenser seg til å studere bygninger. Men han går videre. Samlingsmateriale er «like så viktig å diskutere som realiserte bygninger. Om ikke enda viktigere.» Det er altså en manglende interesse for den nasjonale kulturs særtrekk og en prioritering av arkivmateriale foran bygningene som er en del av mennesker hverdag

I 1934 lanserte Harald Hals ideen om et Norsk arkitektur- og bygningsmuseum. Det skjedde i en artikkel i St. Hallvard hvor han gikk inn for å redde uerstattelige tegninger, utkast, foto og modeller som var i ferd med å bli ødelagt. Men han var tydelig på hva som var viktigst. Slik åpnet han sin artikkel:

«En tidsalder efterlater sig neppe noget  annet dokument som forteller så klart og forståelig om dens liv, dens kulturelle stilling, utvikling og mål, som de bygninger der blir stående igjen efter den. Og de som skal bygge nutid og eftertid har ikke så gode læremestre i noget annet som i disse overleverte byggverk.»

Publisert i Arkitektnytt 1-2015