Munch-salen og urinalet

Når det offentlige urinalet i Stensparken ble fredet mer ut fra sin plass i norsk sosialhistorie enn som funkisverk, må Munch-salen i Nasjonalgalleriet kunne fredes med bildene på veggen, hevder Hans-Henrik Egede Nissen den 19. september. Sammenligningen halter. Riksantikvaren fredet urinalets fysiske skikkelse, ikke dets bruk. Hvis homofil praksis forflytter seg til mer egnede lokaler, må det være greit. På samme måte er det med Munch-salen. Alt tyder på at veggene vil bli fredet, men ikke billedopphengingen.

Hvorfor disse anstrengelsene for å overbevise Riksantikvaren om at han tar feil og at Munch-salen kan og bør fredes? Det er som om Nasjonalgalleriets tradisjonsrike bygning er blitt destillert ned til ett rom, den mest berømte salen der Edvard Munchs hovedverk henger. I alle fall den må få være hellig og urørlig! Men egentlig er det en stedfortredende debatt, for det er vanskelig å tenke en fredet Munch-sal i en bygning som brukes til noe helt annet. Fredningen av billedopphengingen i Munch-salen skal være en brekkstang for å bevare Nasjonalgalleriet som det er. Kanskje man burde si det?

Publidert i Aftenposetn søndag 25. semptember 2011