Utstillingsrom, selvpresentasjon, samtidsvudering og Leif Maliks

Fortidsvern nr. 1/2010 har rivingen av Nordli gård på forsiden og et helsides foto av Arkitekturmuseet inne i bladet. Forsidebildet er heftig: en gravemaskinmunn spiser seg dypt innover i bygningskroppen, et dramatisk reportasjefoto av ugjerningen idet den skjer. Fotografiet av Arkitekturmuseet er derimot vakkert komponert og proft lyssatt. Ingen action her, bare veloverveiet ro og harmoni. Men forskjellen er bare tilsynelatende, begge bildene anvendes for å peke på kritikkverdige forhold. Eller som billedteksten om Arkitekturmuseet forklarer: ”Et lekkert prosjekt – men også med svake sider som utstillingsbygg og i et kulturminneperspektiv.”

Artikkelen, som ledsager bildet, er skrevet av Leif Maliks og handler ellers om hvor lang tid det bør gå før hus blir fredet (Arkitekturmuseet ble fredet da det sto ferdig), men vi blir også gjort kjent med det merkelige i ”at et offentlig arkitekturmuseum lar et privat firma (Sverre Fehn AS) lage utstillingen om seg selv.)

Først et hjertesukk: Hvorfor kommer Maliks trekkende med ”et privat firma” og ”AS”? Er det suspekt at en skapende virksomhet også er en næringsvirksomhet? Men til saken: Arkitekturmuseet ble Fehns siste arbeid, og det virket naturlig at museets åpningsutstilling i 2008 presenterte høydepunktene i Fehns produksjon. Utstillingen ble formgitt av ham og hans medarbeidere, og utvelgelsen av hvilke bygninger som skulle tas med, sto Fehn for.

Betyr det at Fehn laget utstilling om seg selv? I alle fall bare delvis. Eva Madshus ved Nasjonalmuseet var kurator for utstillingen. Og uansett: Det er annerledes å lage utstilling om produksjonen til en person som er i live enn en som er død. Når vedkommende har gått bort, blir det færre hensyn å ta, man står friere, men samtidig blir hovedpersonens røst svakere. Man kan kuratere så mye man vil, men utstillingene om arbeidene til levende personer krever et nært samarbeid med opphavsmannen, og vedkommende vil ha berettigede synspunkter på hva som skal med og hvordan det hele skal gripes an.

Arkitekturmuseet er for øvrig ikke den eneste delen av Nasjonalmuseets som har denne praksisen. Fra de senere år kan man minne om Bård Breivik-utstillingen på Nasjonalgalleriet i 2005 og Matias Faldbakken i Museet for Samtidskunst i 2009, to utstillinger der kunstnerne var svært medvirkende. Selvsagt er museets kurator institusjonens garantist for den faglige kvaliteten, men likevel vil slike utstillinger ha et sterkt element av selvpresentasjon, og de kaller på vår interesse nettopp av den grunn. Noe av utstillingens autentisitet kommer av kunstneren eller arkitektens medvirkning.

Så var det fredning av hus, hvor raskt bør det skje? Vi ønsker ikke at ikke at fredning skal være en Oscar-utdeling, en kåring av fjorårets beste ytelser. Sveriges viktigste arkitekturpris, Kasper Salin-priset, er på det viset, mens i Norge må det gå to år fra ferdigstillelse til et byggverk kan belønnes med Anton Christian Houens fonds diplom. Det virker riktig med en viss avstand i tid når varige kvalitetsdommer skal felles.

Likevel må en kunne si at samtidens vurderinger oftest viser seg å være ganske treffsikre. Som arkitekturhistoriker drømmer man om å finne skjulte mesterverk, oppdage oversette perler eller på annen måte være med på å korrigere kanon. Selv har jeg prøvd meg på dette. Boken Det store løftet var et forsøk på gi Oslo rådhus den plass Christian Norberg-Schulz og den tidlige etterkrigstidens modernister ikke ville gi dette monumentalverket. På samme vis trakk artikkelen ”I hybridenes dager” (Byggekunst 7/1991) frem tre bygninger som CNS ikke ville presentere i sin redaktørtid. Å være med på å revidere og utvide vår forståelse av hva som er god arkitektur, er spennende arbeid. Men min erfaring er at samtidsdomene, stort sett, blir bifalt av nye generasjoner.

Derfor bør Riksantikvaren fortrøstningsfullt gi seg i kast med arkitektur som ligger nær vår tid. Det er nettopp bebyggelsen fra de siste tiårene som oppleves som mest utsatt. det er mitt bestemte inntrykk at endringsviljen aldri har vært så stor som nå, og at svært mange verdifulle byggverk fra etterkrigstiden for lengst er tapt. Oftest er Riksantikvaren heller for sent enn for tidlig ute. For Arkitekturmuseets del var det slik at Groschbygningen var fredet, det skjedde i prosjekteringsperioden. Det som Riksantikvaren gjorde på museets åpningsdag i mars 2008 var å fastslå at Fehns ombygging og tilbygging var av en slik kvalitet at det var naturlig at museumsbygningen som helhet burde fredes. Vi var alle klar over at det var noe eksepsjonelt som skjedde, og at det er bare er unntakelsesvis at fredning og ferdigstillelse faller sammen i tid.

Til sist Arkitekturmuseets bygg for skiftende utstillinger, Ulltveit-Moe paviljongen, som i følge Malik, har ”svake sider.” Mange vil nok mene at et utstillingsrom med ”sterke sider” er fleksibelt og kan tilpasses alle tenkelige ønsker som en utstillingsdesigner kan ha. Det bør være en nøytral ”hvit boks” som underordner seg utstillingsobjektene. Målt mot disse kriteriene er det klart Ulltveit-Moe paviljongen har ”svake sider”, den har for eksempel store glassvegger og fire kraftige søyler midt ute i rommet. Men glassveggene forhindrer ikke at vi i mai år kan presentere Linstows sarte presentasjonstegninger av Slottet. Da trekker vi for en gardin og forvandler rommet til en svart boks. Når vi viser materiale som tåler sollys, og det er oftest, får publikum oppleve utstillingene i et av Norges mest majestetiske rom. Karakterfulle rom kan være krevende, de fordrer at man spiller på lag med dem. Nøytrale, fleksible rom er oftest ganske intetsigende. Det synes vi er en svakhet, særlig i et arkitekturmuseum.