Selv infantile museumsmedarbeidere bør behandles ordentlig

I fjor ble det nye Arkitekturmuseet anmeldt i Museumsnytt nr. 3 av Leif Anker. Det var på flere vis en selsom opplevelse. Det som skulle være en anmeldelse av en museumsbygning, innholder sterke karakteristikker av oss som arbeider der. Anmelderen forteller leserne at vi er infantile og et presteskap som bruker huset til å kaste glans over oss selv. – Når ble det vanlig å omtale museumsmedarbeidere slik i Museumsnytt?

Artikkelen starter med følgende innledning: ”Grosch og Fehn, Fehn og Grosch. Tidemand og Gude, Gude og Tidemand. En nasjonal kanon er etablert av nasjonale strateger? Kongen åpnet i mars Arkitekturmuseets nye lokaler i nasjonalbankens gamle helligdom. Har det blitt et tempel for et presteskap som pusser ikoner blanke og forvalter nådegaven å forstå ”den gode arkitekturs mysterier”?

Dette er en merkelig ingress. Grosch tegnet Norges Bank bygningen i Christiania. Vel 170 år senere utformet Sverre Fehn et tilbygg og stod for ombyggingen av dette huset. Tidemand og Gude var to samtidige som samarbeidet om noen malerier. Parallellen mellom de to malerne og de to arkitektene er ikke spesielt tydelig. Og hva er sammenhengen fra disse parsammenstillingene til etableringen av en nasjonal kanon? Trengs det bare to arkitekter for at man har en nasjonal kanon?

Ingressen avsluttes med et kritsk spørsmål som vi skal forstå forfatteren vil besvare bekreftende på i løpet av artikkelen, men karakteristikkene ”nasjonale strateger” og ”presteskap” som introduseres i innledningen, dukker aldri opp senere i artikkelen, de bare står og blafrer i vinden. Tempel, helligdom, nådegave, mysterier, ikoner og presteskap. Den utmalende religiøse billedbruken har et klart insinuerende preg. – Hva galt har vi gjort som gjør oss fortjent til anmelder Ankers underliggende aggresjon?

Tidlig i artikkelen skriver Anker: ”Disse grensene (mellom kunst, arkitektur og design) sementeres av det nyåpnete museet der det ligger omgitt av sine betongmurer.” (Nå er det bare en mindre del av Arkitekturmuseet som er omgitt av betongmurer, så her er det tydelig at forfatteren skal fremmane et bilde av en institusjon som isolerer seg fra omverdenen.) Anker fortsetter: ”Det er komplekst av flere grunner enn byråkratiske omstendigheter. Disse gjør imidlertid sin nytte som bakteppe i museets opphavsfortelling, den heroiske strid, for fornuften og den gode sak, mot statsforvaltningens vrangvilje og politikernes uforstand, det hele muliggjort med private penger.”

Hva betyr dette? Hva mener han med byråkratiske omstendigheter? Hva er komplekst, grensene mellom fagfeltene eller betongmurene? Hvor er museets opphavsfortelling? Hva slags halvkvedet vise er dette?

Hos Anker blir også det som andre vil oppfatte positivt, til noe negativt. Han skriver om paviljongen for skiftende utstillinger: ”Utsynet mot verden er beskyttet av omkringliggende betongmurer, man bare aner takene av bebyggelsen på utsiden.” Nå er det ikke riktig at ”man bare aner takene” av Miljøverndepartementet, Forsvarsdepartementet og Oslo militære samfunn. Men uansett, hva er problemet? Få norske utstillingslokaler åpner seg til de grader mot sine omgivelser som Ulltveit-Moe paviljongen.

Min hovedinnvending mot Leif Anker er at han informerer sine lesere dårlig. Han bruker mye plass på å kritisere åpningsutstillingen om Sverre Fehn som stod der i noen måneder, mens man ikke nevner de varige attraksjoner som undervisningsrommet, studiesalen og de glimrende magasinene. Tror han ikke slikt interesserer nettopp Museumsnytts lesere?

Leif Anker kritiserer museet som ”utbasunerer Fehn som det 20. århundres betydeligste arkitekt i Norge. Det er mulig en ettertid vil konkludere slik, men det kan synes noe prematurt for ikke å si infantilt med en slik superlativ-kåring.”

Dette er en forbausende. I utlandet er i alle fall ikke noen tvil om Fehn står i en helt annen klasse enn andre norske arkitekter. Fehn var den første nordiske arkitekt som fikk verdens viktigste arkitekturpris, Pritzker-prisen, (siden har Jørn Utzon også fått den). I den grad noen norsk arkitekt kommer med i internasjonale oversikter, så er det Fehn omverdenen velger seg ut. I fjor var det stor interesse for vår Fehn-utstilling på arkitekturbiennalen i Venezia, og år blir Fehn hovedsatsingen ved arkitekturmuseene i Helsinki og Stockholm. I januar i år fikk Fehn enda en viktig tysk arkitekturpris, den kommer på toppen av alle andre internasjonale utmerkelser han har fått. Ingen norsk arkitekt er til grader hedret på den internasjonale arena som Sverre Fehn. Og det er ikke slik at utlandet anerkjenner Fehn mens han overses i Norge. (Kulturrådets ærespris, Anders Jahres pris, rekordmange Houens fond diplomer osv.) Man skal lete godt blant norske fagfolk for å finne noen med den samme skepsis som Leif Anker.

Ved ombyggingen av den tidligere Norges Bank bygningen til arkitekturmuseum valgte vi, og Riksantikvaren, å legge vekt på møtet mellom Grosch og Fehn. En del av den ombygging, som ble gjort av Henry Bucher da bygningen i en mellomperiode var Riksarkiv, er fjernet. Dette har Anker problemer med. Han viser til et ressurshefte for skolen som ble laget til åpningsutstillingen hvor Bucher ikke nevnes. Hvor dramatisk og avgjørende er det? Byggesaken var ikke en hovedsak i det heftet. Derimot fins det en egen film om byggesaken som vises nesten daglig, og der blir Bucher og Riksarkivperioden behørlig behandlet.

Til sist: Leif Anker er redaksjonell medarbeider i Museumsnytt og Fremtid for fortiden. Begge steder har han skrevet kritiske artikler om Akitekturmuseet. Arbeider han for flere tidsskrifter? Eller er det slutt nå?

Publisert i Museumsnytt 1-2009