Det infantile presteskap

Leif Anker avfeier mitt innlegg i Museumsnytt 1-2009 om hans anmeldelse av Arkitekturmuseet. Jeg bringer lengre sitater fra hans artikkel, men i følge Anker forholder jeg meg ikke til det hans skriver. Han velger å overse nesten alt jeg tar opp og gjør det lettvindt for seg ved bare å omtale et par momenter som han tydeligvis mener han kan håndtere. Det ene er bagatellen at han er medlem av redaksjonsrådet og ikke redaksjonen i Museumsnytt. Mitt poeng var at Leif Anker er oppført på kolofonsiden i to tidsskrifter og i begge bladene har han valgt å skrive kritiske artikler om Arkitekturmuseet.

Det andre momentet som Anker tar opp er hans bruk av karakteristikkene ”infantil” og ”presteskap”. Han hevder det er museet som institusjon som oppfører seg infantilt og som et et presteskap, ikke vi som jobber der. Dette blir et merkverdig skille. Det er vi som handler på institusjonens vegne, som har laget utstillingen han kritiserer, likevel har ikke karakteristikkene noe med oss å gjøre!

Det infantile som ”institusjonen” har gjort seg skyldig i er at museet har ”utbasunert Fehn som det 20. århundres betydeligste arkitekt i Norge.” Anker skriver: ”Det er mulig ettertiden vil konkludere slik, men det kan synes noe prematurt for ikke å si infantilt med en slik superlativ-kåring.”

Disse linjer skrives dagen etter Sverre Fehns begravelse, og den som er interessert kan lese nekrologene som trykkes i New York og London eller lytte til utenriksministeren som talte ved hans båre. Så nå kan vel Leif Anker føle at vurderingen av Sverre Fehn er atskillig tryggere. – Men Fehns posisjon ute og hjemme er ikke drastisk endret på det året som er gått siden Arkitekturmuseet åpnet med en oversiktsutstilling om Fehn. Vi har mistet Fehn nå, men i mange tiår har han uten sammenligning vært den norske arkitekt, gjennom tidene, som har fått størst anerkjennelse internasjonalt. Dette er en banal konstatering, er det andre enn Leif Anker som vil hevde at det er infantilt å være tydelig på dette?

Jeg siterte hele innledningen i Leif Ankers anmeldelse for å vise at den ikke er meningsbærende, og jeg peker på det uklare og insinuerende preg som hans tekst er full av. Med en tiårig fartstid som fagtidsskriftredaktør mener jeg at det er en redaktørs plikt å redde sine medarbeidere fra å komme i det pinlige uføret som Leif Anker har havnet i. Redaktøren skal kvalitetssikre tekstene, sørge for et visst informasjonsnivå og at ens medarbeidere klarer å styre sine aggresjoner. Også når de ikke innser at de har dem.

Nektet tatt inn i Museumsnytt, men lagt ut på tidsskriftets hjemmeside