Helhetlig trenering

Når et departement blir bedt om å løse et problem, er det vanlig taktikk å svare: Dette spørsmålet hører inn under en mye større problemstilling som må utredes først. Dermed flyttes fokus og myndighetene skaffer seg nytt handlingsrom. Det er det som har skjedd med Stortingets anmodning om at Nasjonalgalleriet kan bli en del av Nasjonalmuseet. Kulturdepartementet svarer at de heller vil utrede bruken av alle bygningene fra Nasjonalgalleriet og opp til Richard Nordraaks plass. Dermed kan man ikke bestemme om det skal være kunst i Nasjonalgalleriet før man har besluttet hva som skal skje med Geografisk Oppmålings gamle hus. Hele strekket må sees i sammenheng.

Det er å lete etter nye brukere av Nasjonalmuseets forlatte klær. For dette området er nøyaktig den tomta som  opprinnelige var tiltenkt Nasjonalmuseet, og i departementet funderte man den gang på om en underjordisk passasje kunne knytte sammen alle de eldre bygningene fra Nasjonalgalleriet til og med Geografisk oppmåling.  Men nå reiser Nasjonalmuseets nybygg seg på Vestbanen, og det fins ikke én stor bruker for Tulllinløkka og de gamle bygningene. Da bør man i stedet betrakte det store problemet som en serie med mindre utfordringer.

Kulturhistorisk museum har sagt at de prioriterer å bygge ut Vikingskipmuseet på Bygdøy til et vikingtidssenter. Deretter vil de konsentrere resten av sin virksomhet til Historisk museum og bygge nye utstillingslokaler under Tullinløkka. Gunnar Danbolt og Stortinget foreslår at Nasjonalmuseet forsetter med Nasjonalgalleriet. Dersom man følger disse forslagene, som de fleste synes er fornuftige, er problemet mer enn halvert.

Det eneste løfterike ved Regjeringens utvidede utredning er at den skal ”ta hensyn til” kvartalet nord for området. Dette kvartalet er også Nasjonalmuseets forlatte klær. Før det skulle avholdes arkitektkonkurranse om Nasjonalmuseet på Tullinløkka, ba Kulturdepartementet Entra skaffe seg gårdene langs Kristian Augusts gate for at museet ikke skulle trenge å bygge så mye på selve løkka. Da Nasjonalmuseet ble forflyttet til Vestbanen, satt et privatisert og profitthungrig Entra igjen med svært sentrale tomter hvor de siden har foreslått  å bygge groteske høyhus. En helhetlig utredning, som vil ellers ikke trenger, bør i alle fall sette en stopper for den miljøødeleggelse som Entra ønsker å gjennomføre i et av Oslos historisk kjerneområder.

Publisert i Klassekampen 11. februar 2015

Flagrende fragmenter eller nyansert kronologi

Når Jérémie McGowan tar så kraftig avstand fra den forrige basisutstillingen på Arkitekturmuseet, åpner han for en meningsutveksling om hans og min utstilling, skriver Ulf Grønvold.

Å markere avstand til andre er en måte å få frem hva man selv står for. I Arkitektnytt 10/2014 blir kurator Jérémie McGowan intervjuet om Nasjonalmuseets nye basisutstillingen for arkitektur, den kalles Byggekunst. I løpet av intervjuet rekker han å uttale seg kritisk om det svenske arkitekturmuseet i Stockholm, det tyske arkitekturmuseet i Frankfurt, Dansk Arkitektur Center i København og det nederlandske arkitekturinstituttet i Rotterdam. Derfor er det et fornemt selskap jeg har havnet i når McGowan sammenlikner sin basisutstilling med den forrige:

«Byggekunst er på mange måter den motsatte utstillingen av Historiens Hus. Den var bygget rundt et paradigme som jeg aktiv jobbet mot, nemlig at man forsøker å beskrive en historie som samlingen ikke har dekning for.»

Det er en opplysende formulering. Arkitekturen klippes ned til det man klarer å formidle ved hjelp av museets samling. Det betyr for eksempel at Bergen droppes fra utstillingen fordi alle bergensarkitektene (bortsett fra Helge Hjertholm) har gitt sine tegninger til Bergen byarkiv. Skal ikke den faste, nasjonale utstillingen om norsk arkitektur forholde seg til den rike bygningsarven i Norges nest største by? I den forrige basisutstillingen var det modeller av Bryggen, Bergen jernbanestasjon, Den Nationale Scene, Sundt varemagasin og Damsgård. Pluss materiale om Nygårdsparken, Alvøen papirfabrikk, Torgalmenningen, Fyllingsdalen kirke, Grieghallen, Loddefjord skole og Villa Konow av Frederik Konow Lund.

Vi som laget Historiens Hus. Norsk arkitektur gjennom 1000 år på 1990-tallet mente at emnet var større og mer betydningsfullt enn museets samling. Plassproblemer gjorde det uhensiktsmessig å vise originaltegninger. Derfor var våre pedagogiske virkemidler korte tekster, som skulle være både informative og ha en viss språklig spenst, samt strektegninger, fotografier og forenklede by- og landskapsmodeller. Og mange nyproduserte modeller av enkelthus laget av modellmakerne Turid og John Hestermann. Alle i målestokk 1:100 så det skulle være mulig å sammenlikne størrelsen på de ulike bygningene. For oss sto pedagogikken sto høyere i kurs enn ærefrykten for originalmaterialet.

La oss gå litt nøyere inn på disse modellene. Intervjueren Martin Braathen forteller at de var dokkehus, «som direktør Ulf Grønvold kalte dem.» Dette har han fra et intervju i 1996 i nynorskavisen Dag og Tid der jeg ble gjengitt slik: «elektroniske verkemiddel vart vurdert, men dei kan fort bli gammeldagse.  Vi trur på den tredimensjonale miniatyren, dokkehuset, som ein blir fascinert av i barndommen.»

Problemstillingen var formidling via elektronikk eller fysiske modeller. Når Arkitektnytts redaktør tar ordet «dokkehus» ut av sin opprinnelige sammenheng får det en helt annet ladning. Kanskje falt han for fristelsen fordi våre modeller var naturalistiske, mens vi i etterkrigstiden har vært vant til anemiske balsamodeller, slike som de vi møter i den nye basisutstillingen. De er vakre abstraksjoner som lar de rene bygningsformene tre klart frem. Men det er interessant at mellomkrigstidens modeller, som Hvattum og Lending har gjort oss kjent med, var naturalistiske. Det er ikke tvil om hva den vanlige museumsbesøker lettest forholder seg til.

«Det finnes ikke lenger én enkelt historie,» forteller McGowan, og derfor har han valgt «å jobbe med postmoderne ideer om multinarrativer.» Altså ingen sammenhengende beretning, men mange frittstående fortellinger. Med stor skrift på utstillingsveggen forkynner McGowan: «Arkitektur begynner med ideer.» Og derfor presenterer utstillingen «et utvalg arkitektoniske ideer fra Nasjonalmuseets samling.» Altså ikke tegninger, men ideer. Men hvilke ideer? De skyvbare glasskjermene er fine og originaltegningene er vakre, men hvordan skal folk få tak i «ideene»? De korte tekstene er dessverre lite bearbeidede og mangler substans. Som pedagogisk hjelpemiddel er utstillingens største element ganske hjelpeløst. Utstillingen fungerer bare om du står ved siden av en formidler som peker og forteller.

Hva er alternativet til McGowans flagrende fragmenter? For eksempel å fortelle de «mange historiene» innenfor en kronologisk ramme. Det er Nasjonalmuseet ikke fremmed for, det gjør basisutstillingene i Nasjonalgalleriet og Kunstindustimuseet. Det var også det vi prøvde på med Historiens Hus.  For eksempel om 1800-tallet: Den nye hovedstaden, empire, byvillaen, byparken, industrireisingen og de nye kulturbyggene på slutten av århundret. Meningen var å knytte sammen samfunnsutvikling og arkitektur, et perspektiv som nå er helt fraværende.

«Hva slags funksjon har den nye utstillingen,» spør Braathen, og McGowan har to svar: 1. Vise smakebiter fra arkivene. 2. Bidra til en større internasjonal diskurs om arkitekturutstillinger. Utgangspunktet er altså ikke publikums behov, blikket er innadvendt, rettet mot den museale verden. I katalogen til Historiens Hus sto det: «Historiens hus møter du igjen, i full målestokk, rundt om i Norges land.» Vi ønsket å koble utstillingen til virkeligheten utenfor museet vegger. Gi de besøkende et redskap til å få tak i et historisk forløp, introdusere dem til noen konstruksjonsmetoder og til å se forskjellen på viktige stilarter.

«Jeg er skeptisk til en retorikk om at det fins en særnorsk erfaring som har ledet til en særnorsk arkitektur. Arkitekturen her inngår også i en generisk vestlig linje, og de interne forskjellene du finner her, finner du overalt., » forteller McGowan. Det er altså de generelle internasjonale utviklingstrekkene som er interessante, ikke de lokale eller nasjonale. Det fins en særnorsk erfaring, akkurat som det fins amerikansk eller fransk. Historie, klima, geografi og mange andre faktorer gjør at kulturutrykkene blir forskjellige i disse landene – selv om de alle er del den vestlige erfaringskretsen. Derfor er det ikke underlig at vårt nasjonalmuseum lenge har vært opptatt av slikt.  

I intervjuet understreker McGowan arkivmaterialets betydning, og alle arkitekturhistorikere vet at det kan være informasjon der som man ikke får hvis man begrenser seg til å studere bygninger. Men han går videre. Samlingsmateriale er «like så viktig å diskutere som realiserte bygninger. Om ikke enda viktigere.» Det er altså en manglende interesse for den nasjonale kulturs særtrekk og en prioritering av arkivmateriale foran bygningene som er en del av mennesker hverdag

I 1934 lanserte Harald Hals ideen om et Norsk arkitektur- og bygningsmuseum. Det skjedde i en artikkel i St. Hallvard hvor han gikk inn for å redde uerstattelige tegninger, utkast, foto og modeller som var i ferd med å bli ødelagt. Men han var tydelig på hva som var viktigst. Slik åpnet han sin artikkel:

«En tidsalder efterlater sig neppe noget  annet dokument som forteller så klart og forståelig om dens liv, dens kulturelle stilling, utvikling og mål, som de bygninger der blir stående igjen efter den. Og de som skal bygge nutid og eftertid har ikke så gode læremestre i noget annet som i disse overleverte byggverk.»

Publisert i Arkitektnytt 1-2015

Bør Henrik Ibsen få årets nobelpris i litteratur?

Hvis man ser bort fra materialprisene (stål, betong, glass, tre osv.),  er det to slags arkitekturpriser: De som gis for ett enkelt byggverk og de som gis for et livsverk.

Pritzker-prisen og Groschmedaljen er av det siste slaget, da holder det ikke med ett blinkskudd, det er karrierens samlede bidrag til fagets utvikling som vurderes.

Svenskenes Kaspar Salin-prisen og vår Houens diplom er heder for enestående enkelthus. Ved utdelingen av Salin-prisen er spørsmålstillingen den sammen som når Oscar-statuettene deles ut i Hollywood: Hva var fjorårets beste ytelser?

Anton Christian Houens Fonds diplom er noe annerledes fordi man har lagt inn en karantenetid, et hus skal være tre år gammelt og ha bevist at det tåler å stå ute i vær og vind før det kan få prisen. Denne bestemmelsen har ført til at man også gir prisen til eldre byggverk som man mener burde fått den tidligere.

Det har ikke alltid vært slik. Men på 1960-tallet grep man til tilbake til funkisperioden og ga Houens fond-diplom til Sundt varemagasin og Ingierstrand bad, henholdsvis 23 og 27 år etter at de var ferdigstilt. Sverre Fehn fikk den forsinkede hederen for Villa Schreiner i 1991, 28 år etter at huset var ferdig. Siden har det bare skjedd én gang (Blå Strek for Grønnegata 21-23 i Tromsø i 2003, 17 år etter at husene var klare), før årets utdeling.

La det være sagt med en gang: Valget av de seks Houens-vinnerne i 2015 er blitt møtt med allmenn jubel, det er snakk om sterke arkitekturverk. Men så er det det med alderen: Den vestre oppgangen fra Nationaltheatret stasjon (16 år), Grieghallen (37 år) og Ishavskatedralen (50 år). Når halvparten av prisene gis til eldre bygninger,  blir det mindre igjen til samtidsarkitekturen.

En kjent selskapslek er å lage lister over de viktige forfatterne som aldri fikk nobelprisen i litteratur, men som burde hatt den. Man kan lett gjøre noe tilsvarende når det gjelder Houens. Oslo Rådhus er trolig den største forsømmelsen. Men dersom man hele tiden, med ettertidens blikk, skal korrigere listen, får vi ikke et uretusjert bilde av hvordan byggverk ble vurdert i sin samtid. Det er også interessant.

Da jeg selv satt i juryen i 2003, var vi veldig klar over at ingen bygg i Nord-Norge til da hadde fått Houens fonds diplom, og vi var derfor glade da vi kom til at det var faglig riktig å gi prisen til Blå Strek for Grønnegata 21-23. Med Ishavskatedralen i år er antallet priser til nordnorske bygninger fordoblet. Man får håpe at den tredje nordnorske prisen gis til et samtidsverk. 

Så til spørsmål i overskriften, Ibsen og nobelprisen. Uten tvil en sterk kandidat. Hans betydning for utviklingen av scenekunsten er udiskutabel, men dessverre forventes det at prisvinneren selv er til stede i Stockholm, takker og holder sitt nobelforedrag. – Vi får nok satse på Jon Fosse.

Publisert på Arkitektnytts nettside 26. januar 2015