Et nybygg som forsimpler byen

Entras byggeplaner ved Tullinløkka har vært en langvarig skrekkhistorie. Selskapet er blitt presset fra skanse til skanse, men også deres seneste forslag vil påføre byens kjerneområde ubotelig skade.

I 2012 ville de bygge to tårn, et på 22 og et på 24 etasjer inne i Kristian August-kvartalet. Året etter var nybygget kommet ned i 13 etasjer og raget 50 meter over bakken. «Vi mener kvartalet tåler den høyden», påsto Entras Kristin Haug Lund.


Entra skriver om sitt nye forslag at fasaden på Universitetet i Oslo-bygget er «parsellert for å gjenspeile den eksisterende gårdsstrukturen i kvartalet». Denne uklare formuleringen betyr at halve fasaden er skjøvet innover i kvartalet. De forstår ikke at hele fasaderekken langs Kristian Augusts gate må danne en jevn og mest mulig harmonisk plassvegg mot Tullinløkka. Nybygget til Det juridiske fakultet bør fremstå som én enhet og ikke prøve å maskere sin sanne størrelse.


Den foreslåtte bygningsmassen er urolig og viser liten forståelse for hvordan man bygger i et historisk bymiljø. Et juridisk fakultet bør opptre med verdighet og være kultivert overfor sine naboer. Entra opplyser at bygget er utformet i tråd med rammene som er gitt i den nylig vedtatte kommuneplanen for Oslo. Det må være derfor bebyggelsen øker fra 30 meters høyde ut mot gaten til 42 meter innover i kvartalet. Det ser ille ut. Hvis dette er en gyldig tolkning av kommuneplanen, har utbyggerne fått et redskap som vil forsimple byen. Her har de nyvalgte kommunepolitikerne en jobb å gjøre.

Publisert i Aftenposten 15. desember 2015

Presisjon

Det fins reklamesnutter som fester seg i hukommelsen. Her er en som jeg ikke er blitt kvitt: Den unge mannen står på en gardintrapp i leiligheten sin og maler gangen hvit mens den unge hustruen er på vei ut og skal handle. Han sier til henne: Husk å kjøpe Jarlsberg. Når hun kommer tilbake spør han henne: Kjøpte du Jarlsberg? Men hun har kjøpt en annen ost, blir litt irritert og svarer: Gulost er gulost. Med andre ord: Er det så nøye da?

Neste scenebilde. Han maler gangen og hun kommer tilbake fra en ny handletur. Han er i ferd med å male gangen svart. Hun blir ganske forferdet, men han beroliger henne: Farge er farge.

Svenskene sier ”Just presist” og mener at akkurat slik er det. Det dreier seg altså om ordet presisjon. Jeg synes det er et vakkert ord, et krevende ord. Det gjelder å være tydelig og nøyaktig. Ballettdanseren øver hver dag på de samme bevegelsene. De må sitte, være helt riktige. Presisjon forteller om en anstrengelse.  At man har nådd frem til et ferdighetsnivå eller en erkjennelse. At nå vet man hvordan tingene henger sammen eller hva som skal til for å gjøre det rette.

Skjønnhet og eleganse hører sammen med presesjon. Man behersker virkemidlene. Har kontroll. Man har en yrkesstolthet og respekterer dem man møter. Man lar det ikke skure. Ting gjøres ordentlig.

Jeg har merket meg fortauene i Paris. De som er belagt med asfalt må av og til repareres. Da skjæres det ut en tydelig firkant erstattes med ny asfalt. Datoen for reparasjonen stemples inn. Også dette er en jobb som tas på alvor. Jeg har merket meg fortauene i Oslo. Vi må ha Europas styggeste gater og fortau. Hull på hull, asfalt som flyter ut over brosteinene. Er dette det beste vi kan få til? Er presisjon et unorsk ord?

Presisjon betyr på latin kort, knapp, avhugget. Det som er igjen når man har fjernet det unødvendige. Avklaret med andre ord. Og da vet man at det er forskjell på gulost og gulost.

Publisert i Kunst pluss 3-2015

Arne Gunnarsjaa til minne

Arne Gunnarsjaa døde den 26. august 2015 av kreft i bukspyttkjertelen. Dermed mistet vi en av våre mest kunnskapsrike arkitekter og et fint menneske.

 Gunnarsjaa tok eksamen ved NTH i 1961 og arbeidet i årene 1968 til 1987 ved ulike arkitektkontorer: Harald Ramm Østgaard, Furuholmen Gunnarsjaa Kolstad og Viksjøs Arkitektkontor. Hos sistnevnte var han prosjektleder for Hydros tilbygg i Bygdøy allé som ble meget vellykket. Men selv om han beviste sin dyktighet, er det ikke i første rekke som praktiserende arkitekt ettertiden vil huske ham.

Tidlig valgte Gunnarsjaa å bygge ut sine arkitekturhistoriske kunnskaper, og dermed fikk hans faglige liv en retning hvor han til fulle kunne utfolde sine kvaliteter. Han studerte ved Det norske instituttet i Roma (1962 og 1964–1967) og var assistent for professorene Christian Norberg-Schulz, Hjalmar Torp og Petter L’Orange. Hans første artikler er om emner fra studiene i Italia: Filarete, en arkitekturteoretikker fra renessansen (1978 og 1981) og barokkirken Santa Maria dei Sette Dolori i Trastevere i Roma (1983). Han kom ofte tilbake til Italia, snakket italiensk flytende og hadde stor innsikt i landets kulturhistorie. Dette fikk et allment publikum glede av da han i 2009 utga Roma i små porsjoner, en meget hendig og nyttig guidebok til den evige stad.

Gunnarsjaas andre bøker faller hovedsakelig i to kategorier: de som tar for seg arkitekturfaget generelt og de som fokuserer på norske forhold. Til den første sjangeren hører hans største bragd, Arkitekturleksikon (1999 og 2007), en bok på 912 sider. Med sitt vell av opplysninger om stilhistorie, bygningsteknikk og sentrale personer ble boken raskt en helt uunnværlig kilde for alle som søker eksakt kunnskap innen fagfeltet. Dette verket fortjener å leve videre ved at forlaget finner en annen kompetent forfatter som kan ajourføre boken om noen år. Dermed vil Gunnarsjaa bli hedret ved at hans hovedverk fortsetter å være et aktuelt standardverk.

Boken Arkitekturhistorie (2001) gir, som undertittelen sier, En kort innføring i byggekunst. Med knappe hundre sider er den et nyttig redskap for den som raskt vil ha en presis oversikt arkitekturens utvikling fra de eldste tider frem til i dag. Bøkene om norsk arkitektur startet med pionerverket Oslo. En arkitekturguide (1984, sammen med Pål Henry Engh) og fortsatte med Arkitekturguide for Norge (2002) og Norges arkitekturhistorie (2006).

Arne Gunnarsjaas arbeidskapasitet var imponerende. Han begrenset seg ikke til å være forfatter av en rekke standardbøker, han illustrerte bøkene med sine presise strektegninger. Her fulgte han opp tradisjonen fra Banister Fletcher og Steen Eiler Rasmussen. Dessuten sto han for layouten. Denne innsatsen ga ham kontroll over verkene og sparte forlaget for kostnader slik at utgivelsene ble mulig.

            

Gunnarsjaa var formann i Norges kunstnerråd 1986–1988 og sekretær i Statens byggeskikksutvalg 1987–1989. Hans siste viktige innsats var som domkirkearkitekt ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider 1989–2006.

Arne Gunnarsjaa  var flittig og nøyaktig, vennlig og verdig. Kort sagt et gammeldags menneske av et slag det nå er få igjen av. Han savnes dypt.

Publisert i Arkitektnytt nr 8 (2015)

Er amputasjon redningen for Y-blokken?

Innlegget fra Torgeir Rebollero Pedersen 12. august er historisk. For første gang skriver en forsvarer av Y-blokken at dens forhold til Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek er problematisk. Det er en annen erkjennelse enn vi fikk i Siri Hoems kronikk 5. august. Bjørn Cappelen skiller 13. august mellom vellykkede og mindre vellykkede endringer av byens topografi og medgir at Y-blokken kommer Deichman for nær.

            Det er riktig at jeg var med i Morgenbladets jury som i 2007 utpekte Høyblokken og regjeringskvartalet som et av de 12 viktigste anleggene etter 1945. Men min interesse for Erling Viksjø går lenger tilbake. I 1999 hadde jeg ansvaret for en Viksjø-utstilling i Arkitekturmuseet, og i avisdebatten som fulgte skrev jeg en kronikk i Aftenposten om Viksjø og hans byprosjekter. Der var jeg negativ til Oslo helseråds spisse hjørne mot St. Olavs plass og beklaget den skjebne som Y-blokken og lokket ga Arne Garborgs plass.

            Y-blokken demonstrer modernismens svake forståelse av den historiske byen. Høyblokken har en helt annet forankring i den urbane situasjon. Den tilpasser seg lindealléen og ligger der hovedinngangen skulle være i Henrik Bulls planlagte regjeringsanlegg. Nå gjelder det å forsvare Viksjø der han er sterkest og kjempe for å få tilbake den opprinnelige profilen til Høyblokken. Når det gjelder overgrepet Y-blokken, blir det en smakssak om man skal gå for amputasjon eller henrettelse. Sannsynligvis blir det siste det mest skånsomme.

Publisert i Aftenposten 18. august 2015

Det er forskjell på Skansen og Y-blokken

Det er stor likhet på skjebnen til Skansen og Y-blokken, hevder Siri Hoem i en kronikk 5. august. Skansen ble revet fordi den forstyrret opplevelsen av Akershus festning og nå vil man fjerne Y-blokken fordi den er uheldig i byrommet.

            Men ulikhetene er viktigere. Viksjø klinte den ene armen til Y-blokken inntil Deichman og kom med merkelige påstander om behovet for å skille biblioteket fra Trefoldighetskirken. Lars Backer trakk Skansen lengst mulig bort fra Akershus. Nærmest festningen satte han en teltkonstruksjon som siden kunne fjernes. Lars Backer bygde på et naturlig landskap. Erling Viksjø manglet tomt og støpe et betongdekke over Arne Garborgs plass og fjernet opplevelsen av et viktig trekk i byens topografi, Hammersborghøyden. I dag er landskapssituasjonen endret på en uheldig måte begge steder. På Hammersborg  var arkitekten overgriperen, på Kontraskjæret Riksantikvaren som skapte en historieforfalskning ved å la terrenget skrå opp mot festningen.

De topografiske skadene som Riksantikvaren og Viksjø påførte byen er kostbare å rette opp. Vi får nok ikke bort betongdekket over Arne Garborgs plass. Men om vi igjen får oppleve Trefoldighetskirken og biblioteket som to tydelige monumentalbygg i byen, vil mye være vunnet. Det vil også være en lettelse å slippe det ubehagelige byrommet foran Deichman med avvisende kontorfasader, et krumt hjørne og et nødvendig hull for brannstasjonen. Viksjø var en betydelig arkitekt, men Y-blokken er en uheldig løsning for byen.

Publisert i Aftenposten

Ingen av-og-på-fontene på Bankplassen!

Norges Bank vil erstatte fontenen på Bankplassen med noen temponære vannstråler. Og derved forsimple et av våre mest gjennomarbeidede arkitekturverk.

            

Det er positivt at Norges Bank nå tar fatt på vedlikeholdet av plassen. Det har vært forsømt lenge. Utskifting av ødelagte heller, reetablering av trerekken langs husrekken mot nord, erstatning av fremmedelementer som søppelkurvene og benkene som har ingen ting med Lund og Slaattos design å gjøre, økt sikkerhet i form av pullerter som hindrer gjennomkjøring osv.

Men hovedproblemet er ersatningen av Lund og Slaattos fontene med vannstråler fra et flatt plassgulv. En temporær fontene som kan slås av og på. Det vil gi noen bruksgevinster, men dagens fontene som er plassens «sjel». Den gjentar bankbygningens søylesnitt og er nøkkelen til dens geometri. Her forklarer arkitektene sitt verk. Man kan ikke fjerne et så sentralt element fra det mest påkostede og bearbeidede verket i norsk arkitekturhistorie på 1980-tallet. Selv om banken dermed skaffer seg et hendig sted hvor de kan ha sitt tohundreårsfeiring neste år! Vi har ikke noe mer gjennomarbeidet plassrom enn dette. Det må ikke klusses med.

Alle plasser trenger ikke legge til rette for et mangfold av aktivitet. Bankplassen er et sted for ro og meditasjon. Det er slike plasser vi har mest behov for i vår stressede tid. Det er trist om banken bruker sitt viktige jubileum til å redusere båndet til det viktige arkitekturverket som de har fått overbrakt fra sine forgjengere.

Oslo har ingen fontene å miste

Norges Bank vil forkludre den gaven byen fikk. De bør heller vis respekt for Bankplassen og la oss beholde den kjære fontenen.

I stillhet har Norges Bank avholdt en invitert arkitektkonkurranse og vil kjapt bygge om Bankplassen i Kvadraturen. Initiativet har gått under radaren og unnsluppet offentlig debatt. Det kalles en ”revitalisering,” men er en drastisk endring som bør forhindres.

Banken opparbeidet plassen og garasjekjelleren under da bankens nye hovedsete ble bygget ferdig i 1986. Men etter det er den vår. Allmennheten bruker den, den er vårt fellesrom. Det er en offentlig sak når en av byens dagligstuer i stillhet forsøkes endret.

I Europas gamle byer er det de intime plassene som skaper de varme følelsene. De favner og skjermer. Oslo har ikke mange slike. Kanskje bare Sehesteds plass. Pluss Bankplassen som er kranset av tre generasjoner nasjonalbanker og en langside med variert historisk bebyggelse. Plassrom forholder seg til det mangfoldige og høyverdige bygningsmiljøet på en med gjennomtenkt måte. Fontenene på midten skaper et sentrum og gjør Museet for samtidskunst til hovedpersonen. Men geometrien og detaljer stammer fra den nyeste banken. Den fyller et helt kvartal hvor eldre bygninger med kjærlig hånd er føyet sammen med den moderne praktbygningen i kobber og rødlig granitt.

Plassen og Norges Bank-bygningen er intimt knyttet sammen. Det er snakk om ett åndsverk. Et tidsdokument fra 1980-tallet som vi ikke skal tukle med. Vi har ikke noe mer helstøpt enn dette!

De vinnende landskapsarkitektene vil ha trappetrinn for å bringe publikum opp på de opphøyede grøntarealene. Kantsteinen rundt skal forenkles for å bli en bedre sittebenk. Det er smått og perspektivløst. Kantsteinens utforming er del av en sammenvevd helhet som strekker seg fra søylesnittet inne i banken, fasadeutformingen og hele husets innredning.

Bankplassen og Norges Banks hovedsete var et stort og kostbart løft. Noe av kostnadene skyldes at man tok seg råd til en kvalitet og et bearbeidelsesnivå som ingen moderne norske bygninger har verdt i nærheten av. Man kan diskutere å bruke så mye penger på en bygning som er lite tilgjengelig, men nasjonalbanker er sentrale institusjoner som alltid holder til i påkostede bygninger. Dessuten sitter vi igjen med et helhetlig og konsekvent verk som vi skal forvalt.

Det var Kjell Lund og Nils Slaatto som tegnet Norges Bank. Sammen med Sverre Fehn var de etterkrigstiden dominerende arkitekter. De tegnet Ålhytta, kulturhuset i Stavanger, St. Hallvard kirke på Enerhaugen og mye mer. Blant annet parkanlegget fra Stortinget til T-banenedgangene ved Nationaltheatret. Der skapte de to vakre fontener: Påfuglfontenen og den sentrale fontenen. Deres tredje, den på Bankplassen, foreslås nå erstattet av en vannrenne langs husrekken med Engebret cafe. Det er en dårlig idé.  

Det Bankplassen trenger, er vedlikehold. Og nye benker i stedet for den nødløsningen vi har hatt lenge. Og Riksantikvaren bør frede plassen, ellers tar Norges Bank og ”revitaliserer” den.

Publisert i Dagbladet