Innlegget fra Torgeir Rebollero Pedersen 12. august er
historisk. For første gang skriver en forsvarer av Y-blokken at dens forhold til
Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek er problematisk. Det er en annen
erkjennelse enn vi fikk i Siri Hoems kronikk 5. august. Bjørn Cappelen skiller 13.
august mellom vellykkede og mindre vellykkede endringer av byens topografi og
medgir at Y-blokken kommer Deichman for nær.
Det er
riktig at jeg var med i Morgenbladets jury som i 2007 utpekte Høyblokken og
regjeringskvartalet som et av de 12 viktigste anleggene etter 1945. Men min
interesse for Erling Viksjø går lenger tilbake. I 1999 hadde jeg ansvaret for
en Viksjø-utstilling i Arkitekturmuseet, og i avisdebatten som fulgte skrev jeg
en kronikk i Aftenposten om Viksjø og hans byprosjekter. Der var jeg negativ
til Oslo helseråds spisse hjørne mot St. Olavs plass og beklaget den skjebne
som Y-blokken og lokket ga Arne Garborgs plass.
Y-blokken
demonstrer modernismens svake forståelse av den historiske byen. Høyblokken har
en helt annet forankring i den urbane situasjon. Den tilpasser seg lindealléen
og ligger der hovedinngangen skulle være i Henrik Bulls planlagte
regjeringsanlegg. Nå gjelder det å forsvare Viksjø der han er sterkest og
kjempe for å få tilbake den opprinnelige profilen til Høyblokken. Når det
gjelder overgrepet Y-blokken, blir det en smakssak om man skal gå for
amputasjon eller henrettelse. Sannsynligvis blir det siste det mest skånsomme.
Publisert i Aftenposten 18. august 2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar