Det er forskjell på butikker og museer

 Nedenstående tekst ble publisert i Morgenbladet 21. februar 2013. Siste avsnitt ble kuttet av redaksjonen.

Gaute Brochmann, redaktør av Arkitektnytt, brukte 8. februar sin faste plass i Morgenbladet til et voldsomt angrep på Nasjonalmuseets byggeplaner på Vestbanen, særlig museets forhold til sine omgivelser. Artikkelen er ledd tre i en kampanje fra Brochmanns side. I slutten av januar publiserte han et temanummer om Vestbaneprosjektet der landskapsarkitekt Nina Marie Andersen forklarte at museumsbygningen blir en steintung bastion med manglende henvendelse til omgivelsene. Bymiljøet rundt museet vil få dødsstøtet. Så fulgte bladets journalist Mette Svensen opp med et innlegg i Aftenposten 1. februar der hun gjentok det samme, og nå altså redaktøren selv med tilsvarende poenger i Morgenbladet.
            Arkitektnytt mener at det er merkelig at det ikke har vært mer debatt om Vestbaneprosjektet. Selv synes jeg det er merkeligere at Brochmann starter sin kampanje da Bystyret var i ferd med å vedta reguleringen og forsetter felttoget etter at vedtaket ble fattet den 30. januar. Hvis han virkelig mente at prosjektet burde endres, måtte han selv begynt debatten for lenge siden. Nå er det noe sent.
            Hva er det Brochmann & Co ønsker seg? Jo, et museum som åpner seg mot omverdenen og ”røper aktiviteten innenfor de tykke veggene.” Museet ”har knapt vinduer som tillater innsyn,” får vi vite. (Ordet knapt har da fått en ny betydning når man kan se inn i bygningen gjennom fem kjempevinduer, 16-21 meter lange, pluss fire vinduer som gir innsyn til designavdelingen i 1. etasje.)
            Hvorfor dette ønsket om innsyn og glass når klimakrav og sikkerhet gjør at museer har få funksjoner som egner seg til eksponering? Fasinasjonen ved transparens og opphevingen av skillet mellom inne og ute er et av modernismens kjennetegn. For eksempel kunne den kjente tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe tolke både en enebolig og et museum som avklarede glassbokser. Skjønt helt sånn var det ikke. Hans Neue Nationalgalerie i Berlin er avhengig av et stort podium med tradisjonelle utstillingssaler for å få vist kunstverkene.
            Brochmann & Co har forelsket seg i handlegatenes intense liv der vi trekkes mot shoppingtilbud og serveringssteder. Denne tvingende nødvendige eksponeringen gjør at disse virksomhetene ”bidrar til byrommet utenfor.” De som ikke er slik, blir utilnærmelige bastioner, som for eksempel Oslo Rådhus. Men har det vært et savn at Rådhuset ikke åpner seg mot omgivelsene? En forbipasserende kan heller ikke følge med på aktiviteten inne i Nationaltheatret og universitetsbygningene på Karl Johans gate.
            Det samme gjelder både Nasjonalgalleriet, British Museum og Prado. Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. Det er rimelig at de store fellesskapsbygningene har fått lov til å fremstå som unntak fra den alminnelige byveven. Er det plagsomt med frittliggende monumentalbygg, kan man pakke dem inn med trivielle aktiviteter (Oslo konserthus og Olavshallen i Trondheim). Men banalt og uartikulert blir det.
            I motsetning til tidligere tiders lukkede museumsfasader har ikke Nasjonalmuseet vegger med pilastre og arkitraver. Her rytmiseres steinflaten av store og noe mindre vindusflater og noen inntrukne partier som skaper relieff. Kanskje blir flaten mer som et naturfenomen, en Akropolisklippe som bærer et lysende kunstens tempel, alabasthallen for skiftende utstillinger.
            Til sist: Etter Arkitektnytts temanummer utspant det seg en epostdiskusjon i seks ledd mellom redaktør Brochmann og meg. Der innrømmet Brochmann at landskapsarkitekt Andersens tekst innehold ”spissformuleringer”, (en måte å si at den har grove forenklinger) og at den burde vært merket som en ”kommentar”. Med tiårs fartstid selv som redaktør, vet jeg at man tråkker over streken ved å sitere fra en privat korrespondanse som aldri var ment å være offentlig. Men Brochmann har allerede innført denne praksisen. Og kanskje er det naturlig med den type grenseoverskridelser når man står for den samme transparens i museumsarkitekturen.

 

Har Tønsberg råd til å miste Elevhjemmet?

 

Hører Søsterhjemmet i Tønsberg til de viktigste arkitekturverkene i Norge fra det 20. århundre? Selvsagt ikke. Men våre bymiljøer ville bli svært utvannede om vi bare lot toppverkene overleve. Og Søsterhjemmet er en vakker bygning med interessante historiske og kulturelle røtter som må tillegges stor vekt. Tønsberg må ha et stort overskudd av kulturminner om man vurderer å rive dette byggverket.

Ved siden av språket er det våre fysiske omgivelser som tydeligst gir oss identitet. Bygningene er ikke bare rammene om våre liv, de gir også stabilitet. Bygningene kalles den tredje huden. Innerst er kroppen, så klærne og til sist husene. Husene er ikke bare praktiske innretninger, de er en del av oss, de er med på å definere oss. Man kan også si av husene er den store historieboka, og vi befinner oss midt i den. Bygningene gir direkte kontakt med tidligere generasjoners livsform og levemåte. Selvsagt skal man føye til nye ark i historieboka, men man skal tenke seg godt om før man river ark ut av boka. Stedet blir kulturelt fattigere når dets historiske sjikt tynnes ut.

Elevhjemmet i Tønsberg handler om mennesker og byggverk. Navnene til to person finner vi over hovedinngangen, ”Halfdan og Ragnhild Wilhelmsens elevhjem” står det skrevet med gullskrift. Donatoren var altså en av distriktets sentrale næringslivsmenn, og byens myndigheter kalte i takknemlighet gaten der huset ligger opp etter ham: Halfdan Wilhelmsens allé. – Kan man kutte et slikt historisk bånd? Den forgylte dedikasjon gjør Søsterhjemmet til et minnemonument, hvem fjerner et minnemonument? Dessuten handler det om en yrkesgruppe og om kvinnehistorie. Sykepleierne som hadde vist Wilhelmsens slik omsorg og som han ville takke. Kan man rive huset og fjerne takken?

Og til sist er det arkitekten og arkitekturen. Wilhelmsen engasjerte en av tidens beste norske fagmenn: Otto Leegaard Scheen. Sammen med sin kollega Otto V. Juell tegnet han blant annet Vinmonopolets fabrikkbygning på Hasle i Oslo, uten tvil norsk funksjonalismes fremste industribygning. I deres omfattende produksjon er det også verd å peke på at de tegnet Industrigata 40 i Oslo, en av mellomkrigstidens fineste forretningsgårder.

I en artikkel i Norsk Arkitekturmuseums årbok for 1997 skriver kunsthistorikeren Thurid Vold: ”Elevhjemmet ved Fylkessykehuset i Tønsberg fra 1927 er i en enkel og nøktern nyklassisisme med assosiasjoner til engelske villaer i Georgian Style.” For egen del vil jeg føye til at det er velproporsjonert og har en imponerende verdighet. Det er opplagt et vernevernig hus. Og det kan ikke være vanskelig å finne en bruk som vil passe huset og derved sørge for at det fortsatt vil være en del av Tønsbergs bygningsarv. Å rive det er meningsløst og kortsiktig.

Publisert i Tønsberg Blad 20. februar 2013

 

Et museum må få være noe annet

Et moderne norsk munnhell sier: ”Når vedtaket er fattet begynner debatten.” Den 30. januar vedtok bystyret reguleringsplanen for Nasjonalmuseet på Vestbanen. Dagen etter hadde Aftenposten en kritisk debattartikkel av Mette Svendsen. Hun bygget på et innlegg i bladet Arkitektnytt der landskapsarkitekt Nina Marie Andersen er skeptisk til museets forhold til sine omgivelser. De to etterlyser større vindusflater, offentlig adkomst til taket og mer grønt.

Glass og kunst

Er det så sikkert at man skal se inn i offentlige bygninger? De forbipasserende kan ikke følge aktiviteten inne i Nationaltheatret, Universitetet på Karl Johans gate eller Nasjonalgalleriet. Kravet om store vindusflater tilhører modernismens kommersielle verden. Et museum må få lov til å være noe annet. Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. For museer er hovedregelen at utstillingsarealene har få vinduer.

Nasjonalmuseets nybygg åpner seg der det kan: Designavdelingen har fire vinduer. To mindre og et kjempestort vindu til avdelingen for eldre kunst i 2. etasje. Et 21 m langt glassfelt til undervisningsrommene. Et 16 m langt vindu til bokhandelen og tilsvarende for restauranten. Et 18 m langt vindu til biblioteket. – Så helt utilnærmelig er museet ikke.

Alle på taket?

”Sikkerheten lenge leve”, skriver Andersen med tydelig ironi. Bakgrunnen er at Nasjonalmuseets takterrasse bare vil være tilgjengelig for dem som besøker museet. Operaen i Oslo er utformet slik at allmennheten kan spasere opp på taket. Men kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norge største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Derfor må Nasjonalmuseets tak være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousiana og det vakre gårdsrommet til Museum of Modern Art i New York. ”Sikkerheten lenge leve.” Innbruddet i Vestlandske kunstindustrimuseum for kort tid siden forklarer hvorfor Nasjonalmuseet, uten ironi, slutter seg til en slik formulering. 

Jungel og død

Svendsen etterlyser ”en overraskende urskog” på museets forplass. Hva er koblingen til Nasjonalmuseet? Må skogen fortsatt være det mest dekkende bilde på Norge og det nasjonale? Det er lettere å forstå at Quai Branly, det etnografiske museet i Paris, har en jungel ved inngangen til sin institusjon. Nasjonalmuseets forplass er ikke tenkt som en skog eller en jungel, men en ”borggård”, en steinlagt urban plass åpen for kunstverk, uteservering og annen aktivitet.

Andersen hevder at Nasjonalmuseet vil gi bymiljøet et dødsstøt. Vil Aker Brygges mange butikker og serveringssteder lide ved å ha en nabo med en hovedsakelig innadvendt karakter, slik museer tradisjonelt alltid har hatt? Er de lukkede fasadene til British Museum en ulykke for bydelen Bloomsbury i London? Nasjonalmuseet, Norges klart mest besøkte museum, har skatter folk vil se, og de vil skjønne at museets fasader er annerledes enn hverdagens hus.

Publisert i noe forkortet utgave i Aftenposten 13. februar 2013.