Rasterbilder

En lørdag i april på Nationaltheatret stasjon. Klokken er 04:39. Venter på flytoget og første etappe på reisen til Barcelona. Ingen andre på plattformen – men jeg er ikke alene.

På begge sider danner blanke metallplater en endeløs frise. Fem nøytrale plater og så et bilde, deretter fem nøytrale plater før et nytt bilde, eller to.

Skyer, himmel, bølger og hav. Av og til nærbilde av et mønster, kanskje fra en folkedrakt? Men mest mennesker, ansikter av unge menn og portretter av voksne som trolig levde for femti eller hundre år siden. Og diffuse bilder av barn ute i vannet. De er ikke heroiske som Antony Gormleys figurer med blikket vendt mot evigheten. Det er snarere en sårbarhet vi møter. – Har det skjedd noe med dem?

Bildene er skapt av svarte prikker som gammeldagse, grove rasterbilder i avisene. Hver dag nye historier, nyheter. En flyktig verden som bringes til liv ved hjelp av store og små dotter. Men menneskene på disse stålplatene er der hver gang reisen starter. Det er som de vil minne oss om noe. Noe vi ikke burde glemme. Som fotografier på et holocaustmuseum av vanlige mennesker før de ble utsatt for det som fantasien ikke kan romme.

Bildene er utydelige. Man aner, men ofte er man ikke helt sikker på hva man ser. Alvorlige ansikt som vi ikke helt får tak i. Nesten som ånder manet frem på en spiritistseanse. En påminning om skjebner og liv vi ikke kjenner. Mennesker som omgir oss og kanskje prøver å nå oss, nå, tidlig en morgen like før toget kjører inn på perrongen.

Nationaltheatret stasjon er tegnet av LPO og kunstneren som har utsmykket plattformveggene heter Anne-Karin Furunes.