1900-1909. Et nytt århundre, en ny stil!

Starten på 1900-tallet ble feiret med en verdensutstilling i Paris. I ettertid har den blitt stående som kulminasjonen for en ny stil innen arkitektur, kunsthåndverk og grafisk design, nemlig Art Nouveau, den nye kunsten.

Men la oss glemme gjenstandene på verdensutstillingen, og i steden konsentrere oss om noen små byggverk som ble reist i Paris det samme året: Inngangspaviljongene til Métropolitain, de første undergrunnslinjene i den franske hovedstaden. Takene over metronedgangene er lette, en form for skinn-og-ben arkitektur. De minner om sommerfuglvinger og er satt sammen av støpejern og glass. Konstruksjonene er modulbaserte og består av prefabrikerte elementer. Disse organsiske paviljongene til den franske arkitekten Hector Guimard har egentlig den samme industrielle logikk som den store utstillingshallen Crystal Palace i London femti år tidligere -- og de pekte fremover mot en enda mer radikal arkitektur som skulle komme.

Hvorfor trengte det nye århundret en ny stil? Fordi mange følte at situasjonen var pinlig. I store deler av 1800-tallet ble fortidens formspråk resirkulert. Nygotikk, nyrenessanse, nybarokk. Skulle ikke den nye tid, med sine store tekniske fremskritt, få et eget uttrykk?

Det var belgieren Victor Horta som fant løsningen. I 1892 tegnet han en bolig for professor Tassel, og dette huset, Maison Tassel i Brussel, regnes som starten på Art Nouveau-bevegelsen. Riktignok var det tidligere blitt eksperimentert med bølgende linjer og naturformer innen bokdesign og tapetmønstre, men Horta gav disse impulsene et tredimensjonalt uttrykk.

Siden spredde den nye stilretningen seg til mange land og fikk lokale betegnelser: Jugend i Tyskland, Stile Liberty i Italia, Modernismo i Spania, Sezessions-Stil i Østerrike osv. Og de fleste steder fikk den en lokal pregning. Antonio Gaudis byggverk i Barcelona var inspirert av lokal relgiøsetet og katalanske selvstendighetsbestrebelser. Charles Rennie Mackintosch’ bygninger i Glasgow tok blant annet utgangspunkt i skotske borger. I Norge ble dragemotivet benyttet. I Wien fikk stilen et flatere og mer firkantet preg. Mackintosch anvendte også slike dekorative elemeter i sine interiører.

Et av tidens hovedverk var Sezessiongebäude i Wien med sin gyldne bladkuppel. Den stod ferdig to år før århundreskiftet. Ellers reises mange av de andre internasjonalt avgjørende Art Nouveau-byggverkene i løpet av det første tiåret på 1900-talllet. Glasgow school of Art, det viktigste arbeidet Mackintosch fikk fulllført, stod klart i 1909; Gaudis Casa Battlo i 1906. Samtidig oppføres også våre betydligste bygninger innen den nye stilen.

Den 23. januar 1904 brant Ålesund ned til grunnen, og 10 000 innbyggere ble husløse. Cirka 50 arkitekter kom fra blant annet Trondheim, Bergen og Kristiania, og i løpet av tre år ble byen gjenreist. Det skjedde i forskjellige varianter av den nye stilen. Det ble ikke spektakulære byggverk som i Wien eller Barcelona, men det ble skapt et enhetlig bygningsmiljø som har internasjonal interesse.

Vår viktigste Art Nouveau-arkitekt er uten tvil Henrik Bull. Hans hovedverk må sies å være Historisk Museum i Oslo. Det stod ferdig i 1902 og er kledd i gul, glassert teglstein. Fremspringende partier er modulert sammen med den langstrakte bygningskroppen i en rik, bølgende bevegelse. Men det er for Regjeringsbygningens første byggetrinn at Bull fikk Houens fonds diplom i 1904, det første som ble utdelt. Og kanskje var det riktig å starte med en byggverk som var knyttet til en av statsmaktene. Bygningens nasjonale posisjon viser seg i bruken av fasade materiale - granitt - og løvene som vokter inngangstrappen. Interiørenes gjennomarbeidethet viser et ambisjonsnivå som er skjelden her i landet.

Einar Oscar Schou, arkitekten som tegnet Den Nationale Scene i Bergen, ble utdannet i Stockholm. Etterpå arbeidet han for Fredrik Lilljekvist under byggingen av Dramatiska Teatern. Teateret i Bergen ble mindre og ikke så påkostet. Men det har østerriksk eleganse og er et av de viktigste norske eksemplene fra denne perioden.

Utdrag fra boka Priset arkitektur. Bygninger belønnet med A.C. Houens fonds diplom, den ble utgitt i 2000.

Det store århundret

Det var på 1800-tallet de avgjørende gjennombruddene kom. Industrialismens forvandlet vareproduksjonen og arbeidsfolks levekår. Jernbanelinjene knyttet landene sammen og revolusjonerte vanlige folks bevegelsesmulighet. Nyvinninger i våpenteknologien gjorde bymurene ubrukelige; vollene ble fjernet og byene ekspanderte raskt utover i landskapet.

1800-tallet er århundret for oppbrudd og endring. Mange av de endringene som kom da preger fortsatt vår kultur og har blitt Europas tydeligste mest identifiserbare kjennetegn. Ikke minst gjelder det de større byene. Bykjernene i de fleste av de viktigste europeiske byene er preget av mektige byggverk og imponerende gateløp fra dette sekelet. Kulturinstitusjonene på Museumsinsel og øst-vest-aksen Unter den Linden frem til den seremonielle byporten Brandenburger Tor. Dette er Berlin grunnlinje og origo – og en skapelse fra det 19. århundre. Hva hadde London sentrum vært uten viktige paradegater, plasser og bygninger fra 1800-tallet, som Regent Street og Trafalgar Square og Parlamentet? Eller Wien uten praktbygningene langs Ringstrasse? Og i Paris Triumfbuen og baron Hausmanns bulevarder. Roma er langt på vei et unntak, men ikke Norges hovedstad. Selv om den sies å være tusen år gammel, er dens innerste marg, den kjernen som den fortsatt ekspanderer ut fra, den ble til på 1800-tallet. Fra 1814 til 1905 økte Oslos befolkning fra 14.400 innbyggere til 224.000; de institusjonelle bygningene og byens hovedgate ble reist da. Slottet, Universitetet, Stortinget og Nationaltheatret – disse byggverkene langs noen hundre meter av Karl Johans gate er fra Det store århundre da Oslo ble Oslo og Norge utviklet sitt særpreg. På 1800-tallet er Europa det mektigste kontinentet, og de sivilisasjonsformene som ble utviklet her satte sine spor over det meste av kloden.

Rasterbilder

En lørdag i april på Nationaltheatret stasjon. Klokken er 04:39. Venter på flytoget og første etappe på reisen til Barcelona. Ingen andre på plattformen – men jeg er ikke alene.

På begge sider danner blanke metallplater en endeløs frise. Fem nøytrale plater og så et bilde, deretter fem nøytrale plater før et nytt bilde, eller to.

Skyer, himmel, bølger og hav. Av og til nærbilde av et mønster, kanskje fra en folkedrakt? Men mest mennesker, ansikter av unge menn og portretter av voksne som trolig levde for femti eller hundre år siden. Og diffuse bilder av barn ute i vannet. De er ikke heroiske som Antony Gormleys figurer med blikket vendt mot evigheten. Det er snarere en sårbarhet vi møter. – Har det skjedd noe med dem?

Bildene er skapt av svarte prikker som gammeldagse, grove rasterbilder i avisene. Hver dag nye historier, nyheter. En flyktig verden som bringes til liv ved hjelp av store og små dotter. Men menneskene på disse stålplatene er der hver gang reisen starter. Det er som de vil minne oss om noe. Noe vi ikke burde glemme. Som fotografier på et holocaustmuseum av vanlige mennesker før de ble utsatt for det som fantasien ikke kan romme.

Bildene er utydelige. Man aner, men ofte er man ikke helt sikker på hva man ser. Alvorlige ansikt som vi ikke helt får tak i. Nesten som ånder manet frem på en spiritistseanse. En påminning om skjebner og liv vi ikke kjenner. Mennesker som omgir oss og kanskje prøver å nå oss, nå, tidlig en morgen like før toget kjører inn på perrongen.

Nationaltheatret stasjon er tegnet av LPO og kunstneren som har utsmykket plattformveggene heter Anne-Karin Furunes.