Oslos gylne anledning

Nå er Oslos gylne øyeblikk. Det lanseres ikke mange store byggeplaner lenger. Nesten overalt er det slutt med dristige nye kulturbygg. Verdensøkonomien er i tilbakegang og byggeaktiviteten sterkt redusert. – Men i Oslo er det planer, i Oslo bygges det. Astrup Fearnleys kunstmuseum på Tjuvholmen, Veksthuset på Tøyen, Nasjonalmuseet på Vestbanen pluss Deichmanske bibliotek, Munch/Stenersen-museeet, og trolig Universitetets kulturhistoriske museum, i Bjørvika, alt skal reises i løpet av noen få år.

Internasjonalt er dette er en unik situasjon som gjør Oslo til den nye hotte europeiske byen, det er her det skjer. Derfor får Oslo nå en oppmerksomhet i internasjonale medier som vi aldri har fått tidligere. For eksempel ble resultatet av konkurransen om Munchmuseet presentert i 30 utenlandske tidsskrifter.

Selvsagt var det Operaen som innledet den nye tidsalder. Bygningen har blitt en enestående suksess. Alle nordmenn har et forhold til den, og snart har alle har vandret på operataket. Internasjonalt er reaksjonen like overveldende. Mies van der Rohe prisen, EUs offisielle arkitekturpris, er bekreftelsen på at Operaen var det beste nye byggverket i Europa i 2008. Utenlandske journalister kom til Oslo, lot seg begeistre av Operaen og oppdaget at byen var i forvandling.

I denne situasjonen diskuteres vinnerutkastet for Munchmuseet. Er det for langt, og særlig: Er det noen meter for høyt? Selv tror jeg ikke det. Jeg tror det er riktig at museet ruver så pass som det gjør i de foreliggende planene. Så veldig høyt er det jo ikke, 57 m, under halvparten av Plaza hotellet. Men la oss ta en omvei om et annet byggverk som i sin tid var vel så omstridt: Oslo Rådhus.

Oslo sentrums møte med fjorden er ved to bukter, Pipervika og Bjørvika, som er atskilt ved hjelp av en høyderygg, Akershusneset. Sett fra fjorden er det ikke tvil om hva som er Pipervikas samlende symbolbygning: Rådhuset med sine to mektige tårn. I Bjørvika er bildet mye mer uklart. Postgirobygget (111 m) er nesten like høyt som Plaza hotel. Det er planer om enda høyere bygg til erstatning for Postens lavbygg i Biskop Gunnerus gate. Og så kommer Barcode (67 m). Hvordan kan kulturbyggene hevde seg i denne kommersielle verdenen? Operaen kompenserer for en relativt beskjeden høyde med sin oppsiktvekkende landskapsform, men den løsningen kan ikke bli normdannende for andre.

Den 15. november 1923 fattet bystyret prinsippavgjørelsen om å reise Rådhuset. Prosjektet var noe annerledes, og mindre, enn det som til slutt ble reist. Likevel var størrelsen et stort stridsspørsmål. Munchmuseet vil bli 9 m lavere enn Rådhuset. Museet vil få en ganske moderat høyde i Bjørvika-sammenheng, men ved at det er trukket frem mot fjorden får det likevel prominens. Hamsunsenteret er en vertikal som rager opp over bebyggelsen på Hamarøy. Kanskje er det på sin plass at museet til vår største billedkunstner også står frem med tydelighet? I mange tiår var det snakk om at Munch burde få et vesentlig utsmykkingsoppdrag i Oslo Rådhus. Slik ble det aldri. Derfor er det en lykkelig tilfeldighet hvis hans museum blir et monumentalbygg i Bjørvika slik Rådhuset er i Pipervika.

Til sist tilbake til unntaksbyen Oslo, en by som er inne i et hamskifte, en endringsprosess som blir lagt merke til internasjonalt. Vi ligger lengst mot nord og utenfor EU. Vi er få, og det er ikke opplagt at verden skal være opptatt av oss. Den har ikke vært det i særlig grad. Oslo har vært en by som har vært forbeholdt de spesielt interesserte – og norske arkitekter. I mellomkrigstiden tegnet den viktige tyske arkitekten Eric Mendelson et kontorbygg her, og på 1950-tallet kom den amerikanske ambassaden av Eero Saarinen. Begge er bygninger som regnes med i norsk arkitekturhistorie. Men så mange flere utenlandske bidrag ble det ikke, ikke før nå. Nå blir det Astrup Fearnley Museum ved den italienske mesterarkitekten Renzo Piano, og vi vil få ny og elegant Homenkollbakke tegnet av dansk-belgiske Julian de Smedt. Og for noen få år siden ble triste Bislett stadion erstattet av et mye mer funsjonelt og vakrere anlegg tegnet av danske C. F. Møller. Ser vi bort fra Plaza hotel (som er tegnet av det svenske arkitektkontoret White), så har vi vært heldige med det de utenlandske arkitektene har tilført Oslo sentrum. Og nå kan vi få et kneisende Munchmuseum tegnet av Juan Herreros. Han ble invitert til konkurransen fordi han er en av Spanias fremste arkitekter. Vi bør møte ham med tillitt. I Oslos gylne øyeblikk kan hans bidrag bli et av de viktigste.

Publiseret i Aftenposten 26. august 2009

Det infantile presteskap

Leif Anker avfeier mitt innlegg i Museumsnytt 1-2009 om hans anmeldelse av Arkitekturmuseet. Jeg bringer lengre sitater fra hans artikkel, men i følge Anker forholder jeg meg ikke til det hans skriver. Han velger å overse nesten alt jeg tar opp og gjør det lettvindt for seg ved bare å omtale et par momenter som han tydeligvis mener han kan håndtere. Det ene er bagatellen at han er medlem av redaksjonsrådet og ikke redaksjonen i Museumsnytt. Mitt poeng var at Leif Anker er oppført på kolofonsiden i to tidsskrifter og i begge bladene har han valgt å skrive kritiske artikler om Arkitekturmuseet.

Det andre momentet som Anker tar opp er hans bruk av karakteristikkene ”infantil” og ”presteskap”. Han hevder det er museet som institusjon som oppfører seg infantilt og som et et presteskap, ikke vi som jobber der. Dette blir et merkverdig skille. Det er vi som handler på institusjonens vegne, som har laget utstillingen han kritiserer, likevel har ikke karakteristikkene noe med oss å gjøre!

Det infantile som ”institusjonen” har gjort seg skyldig i er at museet har ”utbasunert Fehn som det 20. århundres betydeligste arkitekt i Norge.” Anker skriver: ”Det er mulig ettertiden vil konkludere slik, men det kan synes noe prematurt for ikke å si infantilt med en slik superlativ-kåring.”

Disse linjer skrives dagen etter Sverre Fehns begravelse, og den som er interessert kan lese nekrologene som trykkes i New York og London eller lytte til utenriksministeren som talte ved hans båre. Så nå kan vel Leif Anker føle at vurderingen av Sverre Fehn er atskillig tryggere. – Men Fehns posisjon ute og hjemme er ikke drastisk endret på det året som er gått siden Arkitekturmuseet åpnet med en oversiktsutstilling om Fehn. Vi har mistet Fehn nå, men i mange tiår har han uten sammenligning vært den norske arkitekt, gjennom tidene, som har fått størst anerkjennelse internasjonalt. Dette er en banal konstatering, er det andre enn Leif Anker som vil hevde at det er infantilt å være tydelig på dette?

Jeg siterte hele innledningen i Leif Ankers anmeldelse for å vise at den ikke er meningsbærende, og jeg peker på det uklare og insinuerende preg som hans tekst er full av. Med en tiårig fartstid som fagtidsskriftredaktør mener jeg at det er en redaktørs plikt å redde sine medarbeidere fra å komme i det pinlige uføret som Leif Anker har havnet i. Redaktøren skal kvalitetssikre tekstene, sørge for et visst informasjonsnivå og at ens medarbeidere klarer å styre sine aggresjoner. Også når de ikke innser at de har dem.

Nektet tatt inn i Museumsnytt, men lagt ut på tidsskriftets hjemmeside

Selv infantile museumsmedarbeidere bør behandles ordentlig

I fjor ble det nye Arkitekturmuseet anmeldt i Museumsnytt nr. 3 av Leif Anker. Det var på flere vis en selsom opplevelse. Det som skulle være en anmeldelse av en museumsbygning, innholder sterke karakteristikker av oss som arbeider der. Anmelderen forteller leserne at vi er infantile og et presteskap som bruker huset til å kaste glans over oss selv. – Når ble det vanlig å omtale museumsmedarbeidere slik i Museumsnytt?

Artikkelen starter med følgende innledning: ”Grosch og Fehn, Fehn og Grosch. Tidemand og Gude, Gude og Tidemand. En nasjonal kanon er etablert av nasjonale strateger? Kongen åpnet i mars Arkitekturmuseets nye lokaler i nasjonalbankens gamle helligdom. Har det blitt et tempel for et presteskap som pusser ikoner blanke og forvalter nådegaven å forstå ”den gode arkitekturs mysterier”?

Dette er en merkelig ingress. Grosch tegnet Norges Bank bygningen i Christiania. Vel 170 år senere utformet Sverre Fehn et tilbygg og stod for ombyggingen av dette huset. Tidemand og Gude var to samtidige som samarbeidet om noen malerier. Parallellen mellom de to malerne og de to arkitektene er ikke spesielt tydelig. Og hva er sammenhengen fra disse parsammenstillingene til etableringen av en nasjonal kanon? Trengs det bare to arkitekter for at man har en nasjonal kanon?

Ingressen avsluttes med et kritsk spørsmål som vi skal forstå forfatteren vil besvare bekreftende på i løpet av artikkelen, men karakteristikkene ”nasjonale strateger” og ”presteskap” som introduseres i innledningen, dukker aldri opp senere i artikkelen, de bare står og blafrer i vinden. Tempel, helligdom, nådegave, mysterier, ikoner og presteskap. Den utmalende religiøse billedbruken har et klart insinuerende preg. – Hva galt har vi gjort som gjør oss fortjent til anmelder Ankers underliggende aggresjon?

Tidlig i artikkelen skriver Anker: ”Disse grensene (mellom kunst, arkitektur og design) sementeres av det nyåpnete museet der det ligger omgitt av sine betongmurer.” (Nå er det bare en mindre del av Arkitekturmuseet som er omgitt av betongmurer, så her er det tydelig at forfatteren skal fremmane et bilde av en institusjon som isolerer seg fra omverdenen.) Anker fortsetter: ”Det er komplekst av flere grunner enn byråkratiske omstendigheter. Disse gjør imidlertid sin nytte som bakteppe i museets opphavsfortelling, den heroiske strid, for fornuften og den gode sak, mot statsforvaltningens vrangvilje og politikernes uforstand, det hele muliggjort med private penger.”

Hva betyr dette? Hva mener han med byråkratiske omstendigheter? Hva er komplekst, grensene mellom fagfeltene eller betongmurene? Hvor er museets opphavsfortelling? Hva slags halvkvedet vise er dette?

Hos Anker blir også det som andre vil oppfatte positivt, til noe negativt. Han skriver om paviljongen for skiftende utstillinger: ”Utsynet mot verden er beskyttet av omkringliggende betongmurer, man bare aner takene av bebyggelsen på utsiden.” Nå er det ikke riktig at ”man bare aner takene” av Miljøverndepartementet, Forsvarsdepartementet og Oslo militære samfunn. Men uansett, hva er problemet? Få norske utstillingslokaler åpner seg til de grader mot sine omgivelser som Ulltveit-Moe paviljongen.

Min hovedinnvending mot Leif Anker er at han informerer sine lesere dårlig. Han bruker mye plass på å kritisere åpningsutstillingen om Sverre Fehn som stod der i noen måneder, mens man ikke nevner de varige attraksjoner som undervisningsrommet, studiesalen og de glimrende magasinene. Tror han ikke slikt interesserer nettopp Museumsnytts lesere?

Leif Anker kritiserer museet som ”utbasunerer Fehn som det 20. århundres betydeligste arkitekt i Norge. Det er mulig en ettertid vil konkludere slik, men det kan synes noe prematurt for ikke å si infantilt med en slik superlativ-kåring.”

Dette er en forbausende. I utlandet er i alle fall ikke noen tvil om Fehn står i en helt annen klasse enn andre norske arkitekter. Fehn var den første nordiske arkitekt som fikk verdens viktigste arkitekturpris, Pritzker-prisen, (siden har Jørn Utzon også fått den). I den grad noen norsk arkitekt kommer med i internasjonale oversikter, så er det Fehn omverdenen velger seg ut. I fjor var det stor interesse for vår Fehn-utstilling på arkitekturbiennalen i Venezia, og år blir Fehn hovedsatsingen ved arkitekturmuseene i Helsinki og Stockholm. I januar i år fikk Fehn enda en viktig tysk arkitekturpris, den kommer på toppen av alle andre internasjonale utmerkelser han har fått. Ingen norsk arkitekt er til grader hedret på den internasjonale arena som Sverre Fehn. Og det er ikke slik at utlandet anerkjenner Fehn mens han overses i Norge. (Kulturrådets ærespris, Anders Jahres pris, rekordmange Houens fond diplomer osv.) Man skal lete godt blant norske fagfolk for å finne noen med den samme skepsis som Leif Anker.

Ved ombyggingen av den tidligere Norges Bank bygningen til arkitekturmuseum valgte vi, og Riksantikvaren, å legge vekt på møtet mellom Grosch og Fehn. En del av den ombygging, som ble gjort av Henry Bucher da bygningen i en mellomperiode var Riksarkiv, er fjernet. Dette har Anker problemer med. Han viser til et ressurshefte for skolen som ble laget til åpningsutstillingen hvor Bucher ikke nevnes. Hvor dramatisk og avgjørende er det? Byggesaken var ikke en hovedsak i det heftet. Derimot fins det en egen film om byggesaken som vises nesten daglig, og der blir Bucher og Riksarkivperioden behørlig behandlet.

Til sist: Leif Anker er redaksjonell medarbeider i Museumsnytt og Fremtid for fortiden. Begge steder har han skrevet kritiske artikler om Akitekturmuseet. Arbeider han for flere tidsskrifter? Eller er det slutt nå?

Publisert i Museumsnytt 1-2009