Ingen av-og-på-fontene på Bankplassen!

Norges Bank vil erstatte fontenen på Bankplassen med noen temponære vannstråler. Og derved forsimple et av våre mest gjennomarbeidede arkitekturverk.

            

Det er positivt at Norges Bank nå tar fatt på vedlikeholdet av plassen. Det har vært forsømt lenge. Utskifting av ødelagte heller, reetablering av trerekken langs husrekken mot nord, erstatning av fremmedelementer som søppelkurvene og benkene som har ingen ting med Lund og Slaattos design å gjøre, økt sikkerhet i form av pullerter som hindrer gjennomkjøring osv.

Men hovedproblemet er ersatningen av Lund og Slaattos fontene med vannstråler fra et flatt plassgulv. En temporær fontene som kan slås av og på. Det vil gi noen bruksgevinster, men dagens fontene som er plassens «sjel». Den gjentar bankbygningens søylesnitt og er nøkkelen til dens geometri. Her forklarer arkitektene sitt verk. Man kan ikke fjerne et så sentralt element fra det mest påkostede og bearbeidede verket i norsk arkitekturhistorie på 1980-tallet. Selv om banken dermed skaffer seg et hendig sted hvor de kan ha sitt tohundreårsfeiring neste år! Vi har ikke noe mer gjennomarbeidet plassrom enn dette. Det må ikke klusses med.

Alle plasser trenger ikke legge til rette for et mangfold av aktivitet. Bankplassen er et sted for ro og meditasjon. Det er slike plasser vi har mest behov for i vår stressede tid. Det er trist om banken bruker sitt viktige jubileum til å redusere båndet til det viktige arkitekturverket som de har fått overbrakt fra sine forgjengere.

Oslo har ingen fontene å miste

Norges Bank vil forkludre den gaven byen fikk. De bør heller vis respekt for Bankplassen og la oss beholde den kjære fontenen.

I stillhet har Norges Bank avholdt en invitert arkitektkonkurranse og vil kjapt bygge om Bankplassen i Kvadraturen. Initiativet har gått under radaren og unnsluppet offentlig debatt. Det kalles en ”revitalisering,” men er en drastisk endring som bør forhindres.

Banken opparbeidet plassen og garasjekjelleren under da bankens nye hovedsete ble bygget ferdig i 1986. Men etter det er den vår. Allmennheten bruker den, den er vårt fellesrom. Det er en offentlig sak når en av byens dagligstuer i stillhet forsøkes endret.

I Europas gamle byer er det de intime plassene som skaper de varme følelsene. De favner og skjermer. Oslo har ikke mange slike. Kanskje bare Sehesteds plass. Pluss Bankplassen som er kranset av tre generasjoner nasjonalbanker og en langside med variert historisk bebyggelse. Plassrom forholder seg til det mangfoldige og høyverdige bygningsmiljøet på en med gjennomtenkt måte. Fontenene på midten skaper et sentrum og gjør Museet for samtidskunst til hovedpersonen. Men geometrien og detaljer stammer fra den nyeste banken. Den fyller et helt kvartal hvor eldre bygninger med kjærlig hånd er føyet sammen med den moderne praktbygningen i kobber og rødlig granitt.

Plassen og Norges Bank-bygningen er intimt knyttet sammen. Det er snakk om ett åndsverk. Et tidsdokument fra 1980-tallet som vi ikke skal tukle med. Vi har ikke noe mer helstøpt enn dette!

De vinnende landskapsarkitektene vil ha trappetrinn for å bringe publikum opp på de opphøyede grøntarealene. Kantsteinen rundt skal forenkles for å bli en bedre sittebenk. Det er smått og perspektivløst. Kantsteinens utforming er del av en sammenvevd helhet som strekker seg fra søylesnittet inne i banken, fasadeutformingen og hele husets innredning.

Bankplassen og Norges Banks hovedsete var et stort og kostbart løft. Noe av kostnadene skyldes at man tok seg råd til en kvalitet og et bearbeidelsesnivå som ingen moderne norske bygninger har verdt i nærheten av. Man kan diskutere å bruke så mye penger på en bygning som er lite tilgjengelig, men nasjonalbanker er sentrale institusjoner som alltid holder til i påkostede bygninger. Dessuten sitter vi igjen med et helhetlig og konsekvent verk som vi skal forvalt.

Det var Kjell Lund og Nils Slaatto som tegnet Norges Bank. Sammen med Sverre Fehn var de etterkrigstiden dominerende arkitekter. De tegnet Ålhytta, kulturhuset i Stavanger, St. Hallvard kirke på Enerhaugen og mye mer. Blant annet parkanlegget fra Stortinget til T-banenedgangene ved Nationaltheatret. Der skapte de to vakre fontener: Påfuglfontenen og den sentrale fontenen. Deres tredje, den på Bankplassen, foreslås nå erstattet av en vannrenne langs husrekken med Engebret cafe. Det er en dårlig idé.  

Det Bankplassen trenger, er vedlikehold. Og nye benker i stedet for den nødløsningen vi har hatt lenge. Og Riksantikvaren bør frede plassen, ellers tar Norges Bank og ”revitaliserer” den.

Publisert i Dagbladet

Uten arroganse

Det nye biblioteket og konserthuset i Bodø er en viktig hendelse for norsk arkitektur. En samtale med arkitekt Daniel Rosbottom i London, og et besøk i Bodø, overbeviser om at dette er et lærestykke vi sårt trengte.

Hvilket byggverk var fjorårets beste i Norge? Det er ikke godt å si. Det virker enklere om man spør hvilket bygg i verden tegnet av en britisk arkitekt var det beste i 2014. Dommen i engelsk presse er ganske entydig. Architect´s Journal utpeker det nye biblioteket og konserthuset i Bodø til Building of the year (23.12.2014) og Daily Mail har kulturanlegget i Nordland som et av de fem likestilte bygningene i sin kåring (19.12.2014). Anmeldelsene i The Architectural Review (jan. 2015) og The Guardian (21.11.2014) var også meget hyggelige. I britisk fagmiljø er dette tydeligvis en begivenhet – og da må det være det for oss også.

            

Det startet med en åpen idékonkurranse i 2008, hvor det kom inn 94 forslag. Den ga grunnlag for kommunal beslutning om lokalisering: Biblioteket og konserthuset (kalt Stormen) skulle ligge på to ledige kvartaler langs Storgata, like ved havna. Tre av deltagerne i den første konkurransen ble, sammen med tre prekvalifiserte kontorer, invitert til å delta i konkurransen om utformingen av de to bygningene. DRDH Architects  fra London vant den avgjørende konkurransen i 2009, og juryen var klar på at det var en helt overlegen seier. Det unge og uerfarne britiske arkitektkontoret hadde et langt bedre tak på oppgaven enn anerkjente danske kontorer som Lundgaard & Tranberg og C.F. Møller, eller norske Medplan (nå Ratio) som tegnet konserthuset i Stavanger.

            

Da jeg besøkte Stormen i Bodø, ble jeg slått av de fine romforløpene. Begge bygningene er strukturert av lineære kommunikasjonsårer med inngang i begge ender. Biblioteket har en bred og høyloftet korridor som deler huset på tvers. Langs den går en sjenerøs, frittstående hovedtrapp som binder de åpne publikumsarealene sammen: En stor og luftig biblioteksal i annen etasje med panoramautsikt mot havna. Barneavdelingen i tredje etasje samlet rundt et intimt gårdsrom. Like ved den hyggelige kafeen ved hovedinngangen tre rom for kan brukes til debattmøter og utstillinger. Organiseringen av funksjonene er overbevisende.

Konserthusets foaje strekker seg langs Storgata og er en tilsvarende ferdselsåre. Den gir adgang til rockesalen (Sinus) og Lille sal i underetasjen, og leder dessuten via en (noe for bratt) hovedtrapp opp til Kammermusikksalen og selve konsertsalen, som kan forvandles fra glimrende konsertsal til proscenium-teater.

På stedet

London i mars. Jeg møter Daniel Rosbottom på hans kontor i en tidligere verkstedsbygning i bakgaten Northington Street, øst for Bloomsburys velregulerte squares og nord for Holborns ærverdige law courts. Han er en av de to partnerne i DRDH, (de to første initialene i firmanavnet) og jeg spør om hvilket forhold de ønsket at Stormen skulle ha til Bodø. Han svarer at de to kulturbyggene skulle være «embedded in the city», altså «festet til» byen. 

For meg er denne formuleringen forklaringen på hvorfor Stormen er så vellykket, denne innstillingen sier hvorfor det er forbilledlig. De engelske arkitektene hadde en sterk innlevelse i Bodøs sentrum og et ønske om at det nye kultursenteret skulle oppleves som en naturlig del av byen. De mente slett ikke at bygningene langs Storgata og Sjøgata var fremragende, men det var ingen grunn til å ta avstand fra dem og skape et dramatisk brudd. Det var her det skulle bygges, og de ønsket at deres bygninger skulle konversere på en høflig måte med nabohusene. Og dermed kunne også naboene komme til å ta seg bedre ut.

            

Små plassrom ble skapt. Et hjørne ble skåret bort av biblioteket og slik oppsto en inngangsplass. Denne plassen vender seg også mot Radisson og gir hotellinngangen oppmerksomhet. Et hjørne på baksiden av konserthuset er skåret bort for å gi huset en serviceinngang. Og dermed blir det mer luft foran den gamle tollboden, og den sees bedre. Den nye kultursenteret skulle «negotiate its relationship with its place». Konserthuset hovedfasade fanger opp en liten retningsendring i Storgata og lar en loggia bryte ned målestokken og markere musikkhuset hovedinngang.

            

Daniel Rosbottom er opptatt av de to kulturbygningene er «brødre», tydelige beslektet og likevel med individuell karakter. Som Parthenon og Erekhteion, tempel-paret på Akropolis. Eller domkirken og Rådhuset på høydedraget i Bodø, de to Blakstad og Munthe-Kaas-verkene som til nå har vært byens Akropolis-kjerne og tydeligste identitetsmerke. Biblioteket og konserthuset er svært ulike, men de har samme fasademateriale og fungerer som en samlet visuell komposisjon. Sett fra sjøen stikker konserthuset opp over biblioteket og sammen blir de «a hill of gamble ends». Ventilasjonsoppbygget på biblioteket blir et svar på snorloftet på konserthuset.

            

Stormen er en komposisjon som gir assosiasjoner. Pilarene foran bibliotekets glassfasade mot havna fikk anmelderen i The Guardian til å tenke på empire-børsen i St. Petersburg (1811) slik dens søylerekke speiler seg i Neva. Meg minner den brede gavlen mer om den favnende gavlen som Gunnar Asplund ga Lister tinghus (1921) i Blekinge. DRDH tenker på en William Turner-akvarell med kuppelkirke, kampanile og gondoler når de ser fiskebåtene på havna i Bodø foran Stormens varierte former mellom to høye hotellhus. Disse to kulturhusene har vokst opp av et tykt europeisk kulturlag.

Å unnslippe ikonet

Om det seirende utkastet i konkurransen skrev juryen: «Prosjektet viser en fint modulert sammenstilling av volumer som danner både mangfold og variasjon , men samtidig binder kvartalene sammen i en helhet. (…) Det er etter juryens mening det prosjektet som best ivaretar ønsket om bygninger med høy arkitektonisk kvalitet, og som samtidig tar hensyn til det byrommet de plasseres i. Arkitekturen i dette prosjektet vil gi Bodø by noe eget og storslått som byen kan være stolt av å vise fram.» 

            

Det siste formuleringen fra juryen var nok for å forsikre politikerne og befolkningen og at dette er bra selv om det ikke ser ut som et «ikon». For hvis oppgaven er viktig og kostnaden høy, bør visst resultatet bli spektakulært, noe merkverdig som kan «sette byen på kartet». Dagens arkitektur blir ofte banalisert til markedsføring og branding. Sydney-operaen og Guggenheim i Bilbao er spennende bygninger, men det er trist om det skulpturelle blir den foretrukne løsning. Etter suksessen med Operaen i Oslo ble det skråplan for kulturhuset i Molde og det samme forslo C.F. Møller i konkurransen i Bodø. Idéfattigdom og manglende stedsforståelse er påfallende. Bar Code-bygningene i Bjørvika er bortskjemte enebarn som tror de må være unike. Hvorfor skal kontorbygg feires som en stor hendelse?

            

Da jeg studerte arkitektur i London på 1970-tallet snakket man om de to tre store, James Stirling, Norman Foster og Richard Rogers. Nå er Stirling for lengst død, mens de to high tech-gutta, Foster (79) og Rogers (81), fortsatt holder det gående med en hær av medhjelpere. Litt under dem i alder følger  Zaha Hadid (64) med sine krumme og fragmenterte former og den noe anemiske David Chipperfield (61). Hvor er DRDH i det britiske arkitekturlandskapet? Daniel Rossbottom vedkjenner seg slektskap med Caruso St. John, Sergison Bates, Witherford Watson Mann, 6A, Niall McLaughlin, Adam Kahn, og særlig Tony Fretton. Og bak dem igjen avdøde Colin St. John Wilson, og dermed er båndet knyttet tilbake nordisk modernisme og 20-tallsklassisisme. Kanskje må vi se hva de mindre britiske arkitektkontorene gjør for å finne tilbake til våre egne røtter. Det er greit at vi er flinke med Nasjonale turistveier, men vi må bli bedre til å bygge sivilisert i byen. Og da kan det være nyttig med en tur til Bodø.

Ikke godt nok, Entra

Entra er blitt presset fra skanse til skanse, men fortsatt vil de ikke gi oss en bebyggelse som viser respekt for Oslos historiske kjerne. Deres første planer for Tullinkvartalet innebar to høyhus, det ene vridd i forhold til det andre. Så kom prosjektet for universitetet som var helt ufølsomt overfor omgivelsene. Nå vil de redusere høyden fra 50 til 42 meter, men har de lært?

            Entra har gjentatt flere ganger at de har en god dialog med kommunen. Det er en ”dialog” der Entra sier at de ”registerer” Plan- og bygningsetatens ønske om en makshøyde på 30 meter, en høyde som er i tråd med dagens bebyggelse. Og så kommer Entra tilbake med et justert forslag som er 12 meter høyere. 

            Da det forrige Entra-forslaget fikk hard kritikk fra mange hold uttalte universitetets ledelse at det var kritisk for UiO dersom prosjektet ble redusert. Nå er det redusert, men ikke nok. For byens befolkning er det ingen trussel om universitetet dropper prosjektet. Institusjonen har et vel så godt alternativ like ved. Dersom de utvikler kvartalet fra Fredriks gate 3 (som de eier og som blir ledig om få år) til Geografisk oppmåling (som er ledig) vil de kunne få en blanding av ærverdige eldre hus og en tilpasset moderne bebyggelse.

Publisert i Aftenposten