Y-blokken bør rives

Regjeringens høyblokk skal stå og Y-blokken rives. Det er nok den endelige avgjørelsen vi har fått, selv om redaktør Anna B. Jenssen maner til strid for Y-blokken. Det er en del av oss som ikke føler noe ubehag ved konklusjonen.

Det er fullt mulig å regne Erling Viksjø som en av de betydeligste norske arkitekter etter 1945, og samtidig mene at Y-blokken er en uheldig løsning for byen. At Oslo kan være bedre tjent med en annen bebyggelse.    

            Problemet med Y-blokken er at den har en fri form som passer best i et åpent lende. I et luftig naturlandskap, uten en eldre bykjernes restriksjoner, ville den skulpturelle formen ha kommet til sin rett. Når det ikke er så problematisk med UNESCO-hovedkvarteret i Paris, som har en tilsvarende form og ble reist omtrent samtidig, skyldes det at kvartalene der er store og den delen av Paris er flat. I Oslo var situasjonen annerledes. Viksjø ville reise en bygning som han ikke hadde noen tomt til. Derfor måtte skapes et nytt bylandskap for at den sprikende bygningen skulle kunne bygges. Et dekke ble støpt over Arne Garborgs plass, og dermed mistet Hammersborg sitt drama som høydedrag, byens topografi ble fattigere.

            Faktisk er det mye greiere med høyblokken. Riktignok har den en annen form og størrelse enn nabobebyggelsen, men den forholder seg til viktige premisser i Henrik Bulls opprinnelige plan for regjeringskvartalet. Høyblokken ligger der midtpartiet skulle vært i Bulls ufullførte komposisjon, og Rikshospitalets gamle allé fikk ny betydning som markør av Høyblokkens hovedinngang.

Y-blokken var tenkt som et modernistisk svar på det granittkledde Finansdepartementet, den ene fløyen som Bull fikk reist av sin grandiose plan. Slik forholder også Y-blokken, et stykke på vei, til den urbane situasjonen. Dens fasade mot Høyblokken er fint artikulert, og den krumme, favnende vegg virker enda mer velbegrunnet etter av det sirkulære bassenget fra tidlig på 1990-tallet tydeliggjorde Høyblokken som regjeringskvartalets origo.

            Problemet er Y-blokkens fløy mot Hammersborg. Viksjøs argumentasjon om at det var gunstig å skille Trefoldighetskirken og Deichman fra hverandre, er selvsagt tull. Det er derimot svært uheldig at Y-blokkens nordlige fløy er et tog som bråstopper rett før det kræsjer med fasaden til biblioteket.

            Er det håp for Arne Garborgs plass? Kjetil Rolness har gått inn for at betongdekke over plassen fjernes. Det er en vakker, men urealistisk idé. Etter at dekket kom på plass ble Arne Garborgs plass en utrivelig underverden som senere ble en del av en byringvei. Å fjerne lokket og flytte trafikken ned i en ny tunell, vil bli urimelig kostbart. Vi må nok leve med at Hammersborg er tapt for alltid som høydedrag.

            Når det nå er bestemt at Høyblokken skal bevares, kan vi gå et skritt videre å spørre: Er det den opprinnelige Høyblokken fra 1958 vil skal tas vare på eller høyhuset slik det ble tre tiår senere med to påbygde etasjer? Langfasaden til den opprinnelige høyblokken var en rastervegg rammet inn av en like bred kant opp og nede, en tydelig og klar figur. Taket var et podium hvor regjeringens luftige konferansesal fikk strekke seg mot himmelen sammen med et heiseoppbygg kledd inn i en livgivende organisk form. Denne avsluttede arkitekturen ble erstattet av et tilbygg som både er trivielt og fremmedartet.

            Det var kulturløst av regjeringen å se på Viksjøs hovedverk som en byggetomt for en kontorutvidelse. Det var sørgelig at sønnen, Per Viksjø, aksepterte arkitektoppdraget. Og det var trist at interiøroppdraget ble gitt Bitten Hopstock og hennes samarbeidspartnere som skapte rom og møbler i aggressiv kontrast til Erlings Viksjøs lavmælte og sobre arkitektur.  

            Når regjeringskvartalet nå skal fornyes kan gamle feil rettes opp. Da bør vi få tilbake høyblokkens opprinnelige silhuett og frigjøre de to vakre bygningene på Hammersborg fra Y-blokkens innpåslitne nærvær.

Publisert i Morgenbladet i forkortet utgave fredag 27. juni 2014

Hougens blokker på haugen

«Den forrige leiligheten jeg hadde, solgte jeg usett til Tomm Kristiansen i NRK mens han drakk gin tonic ved Victoriafallene. Han bor her fremdeles. Det er visst mange journalister, arkitekter og homofile menn og kvinner her. Det er ikke direkte barnevennlig så høyt oppe.»

Knut Olav Åmås intervjuet i Dagens Næringsliv 3. november 2013 av Hugo Lauritz Jenssen

Sier man «Enerhaugen» til en arkitekt, så tenker han først på St. Hallvard kloster tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto. Siste gang jeg var der, i august 2013, sto Kjell Lunds kiste foran alteret. Den katolske kirken gjorde et unntak og lot lutheraneren Lund bisettes fra det vakre, sirkulære kirkerommet han hadde skapt på 1960-tallet. Men om dette rommet og den kubiske teglbygningen regnes som et av hovedverkene i nyere norsk arkitektur, så kjenner likevel ikke så mange osloborgere til dette gudshuset. Folk flest tenker nok på høyblokkene når Enerhaugen nevnes. Og trolig mener de at blokkene er brutale eksempler på hvor ufølsomt man kan bygge i en by. Men ganske mange har nok også fått med seg at dette er meget ettertraktede boliger. Så noe må det være med dem.

 

Slummen må bort

Strengt tatt er ikke Enerhaugen en haug, men en skråning ned mot Grønland og begynnelsen på platået som strekker seg nordover mot Tøyen. Slike bratte partier er vanskelig byggegrunn. Lenge forble de uregulerte restarealer hvor fattigfolk slo seg ned og bygget sine enkle hus. Rio de Janeiro har sine favelaer. Sammenlignet med dem var Kristianias forsteder mikroskopiske. Men også Enerhaugen, Pipervikshøyden og Ruseløkkbakken litt lenger mot vest, var slumområder utenfor myndighetens kontrollerende blikk. De var fargerike miljøer besunget i revysanger, men forbundet med fattigdom og lav boligstandard. Det er vanskelig å skjønne når man ser den idylliske trehusgruppa som ble gjenoppbygd på Folkemuseet. Museums-Enerhaugen har intime og velstelte boliger, og vi lurer på hvorfor dette var en skamplett som måtte saneres.

               Da Oslo Arkitektforening feiret sitt 25 årsjubileum i 1931, ble det avholdt en utstilling i Kunstnernes hus, og fagtidsskriftet Byggekunst kom med et omfangsrikt hefte som presenterte osloarkitektenes siste arbeider. Det ble også tatt med noen prosjekter som snart skal oppføres. På side 17 ser vi en perspektivtegning av en ganske sammensatt funkisbebyggelse. Til venstre en lavere del med sammenhengende balkonger som gir bebyggelsen et horisontalt strekk og til høyre en høyere bygning.  Billedteksten lyder: «Reguleringschefens kontor: Enerhaugen, Oslo.» Så tanken om moderne boligbebyggelse på Enerhaugen har myndighetene hatt i alle fall siden tidlig på 30-tallet. Men da fornyelsen kom på 60-tallet var det som frittstående blokker.  

               Hvorfor disse skiveblokkene, eller lamellblokker som de kalles? I 1930 ble det arrangert en stor utstilling i Stockholm som ble det nordiske gjennombruddet for den moderne livsform og et overbevisende argument for funksjonalismen som periodens sanne uttrykk. Til utstillingen ble det utgitt et debatthefte med tittelen «Acceptera,»  og i den fins tre pedagogiske tegninger: Et rektangulært bykvartal fra 1880-tallet der kvartalets indre var tettet til med bakgårdsbebygelse. Så et storgårdskvatal fra 1920-tallet, en karrébebyggelse mot gatene og et felles, åpent indre gårdsrom – og til slutt tre lamellblokker fra 1930 i parkmessige omgivelser. Budskapet var klart: Blokkene sto for rasjonalitet, fremskritt, helsebringende solskinn og et liv i fri utfoldelse blant naturens vekster.  

 

Arven fra Ove Bang og Le Corbusier

Det var Sofus Hougen som tegnet blokkene på Enerhaugen. Han hadde vært assistent hos Ove Bang som døde i 1942, bare 47 år gammel. Bang var en av de viktigste pionerene for funksjonalismen i Norge med hovedverker som Indremisjonsselskapets hus (1935) i Staffeldtsgate, like bak Kunstnernes hus, Villa Ditlev-Simonsen (1937) på Ullern og Samfunnshuset på Arbeidersamfunnets plass (1940).

               Da Bang døde, ble kontoret en stund drevet videre av tre av hans assistenter: Erling Viksjø (1910-71), Odd Borgrud Pedersen (1909-89) og Sofus Hougen (1906-91). Viksjø ble den berømte av de tre. Mer enn noen annen ga han form til etterkrigstidens sosialdemokratiske Norge. Både styringsverk (Høyblokken og Y-blokken i regjeringskvartalet, Oslo helseråd på St. Olavs plass og Bergen rådhus) og storindustriens maktsentre (Norsk hydro, Elkem og Standard Telefon og Kabelfabrikk). Med sin oppfinnelse naturbetongen skapte Viksjø et personlig uttrykk, og hans heroiske byggverk, fra tiden før tvilen kom inn i verden, gjør at han må regnes som Bangs sanne arving. Det er ikke like opplagt at Odd Borgerud Pedersens hovedverk, Postgirobygget, skal tilskrives læretiden hos Bang. Men med blokkene på Enerhaugen knyttet Sofus Hougen seg på en spesiell måte til Ove Bangs idéverden.

               «Høsten 1934 besøkte Ove Bang Le Corbusiers arkitektkontor i Rue de Sèvres i Paris. Der traff han den tsjekkiske statsborgeren arkitekt Jan Reiner, som hadde vært assistent på kontoret i tre år og hadde absorbert Mesterens stil og teori.» forteller Wenche Findal.[1]  Bang overtalte Reiner til å komme til Oslo og jobbe for ham, og som Findal formulerer det: «Jan Reiner ble Ove Bangs indirekte kanal til Le Corbusiers kunstneriske univers.»

I 1935 tegnet Bang og Reiner et boligprosjekt for OBOS. Det skulle ligge i ILadalen og var en skiveblokk i Le Corbusiers ånd: Nederst en inntrukket 1. etasje med portner og centralvaskeri, øverst takterrasse for soling. Leilighetene varierer i størrelse. Oftest er det korridor i hver annen etasje langs blokkens ene langside. Leilighetene på samme nivå som korridoren er ganske små, mens de som starter i korridoretasjen og har trapp opp til etasjen over, er større og spenner på tvers av blokkens bredde.[2]

Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier (1887-1965) regnes som den største fornyer av arkitekturen i moderne tid. Igjen og igjen forbauset han arkitektverdenen og ledet utviklingen i en ny retning. Hans store produksjon rommer alle aspekter ved arkitekturfaget, men det må være riktig å si at han var spesielt opptatt av boligen. Slett ikke bare eksklusive eneboliger, men vel så mye boliger for store befolkningsgrupper og som en del av ny måte å organisere byen på.

Tidlig på 20-tallet utviklet Le Corbusier en boligtype («immeuble-villas») med en toetasjes stue. Den var inspirert av de luftige atelierene til hans kunstnervenner i Paris. I tillegg hadde hver bolig en liten have, omtrent som de munkecellene han hadde sett i et kloster i Ema like utenfor Firenze da han var på studietur i Italia i 1907. Disse boligenhetene så Le Corbusier for seg kunne stables sammen til store boligblokker.

På 1930-talet skisserte Le Corbusier boligblokker med en midtkorridor i hver tredje etasje og leiligheter med toetasjes stuer[3]. Det må være disse prosjektene Jan Reiner kjente til og som var forbildet da han og Ove Bang i 1935 forslo den avanserte boligblokken i Iladalen.

Den fullt utviklede versjonen av sine boligidéer fikk Le Corbusier først realisert i Marseille etter 2. verdenskrig. Unité d´habitation (1952) har anseelige dimensjoner: 17 etasjer, 135 m lang, 337 leiligheter for 1600-1800 mennesker og opprinnelig med helsestasjon, barnehage, apotek , forretninger, restaurant og et lite hotell. En vertikal by, eller en atlanterhavsdamper, i et parkmessig landskap.[4]

Etter Marseille fikk Le Corbusier bygd fire Unité-er til i Frankrike, pluss en i Berlin, men når norske arkitekter forsøkte å følge i hans fotspor, ble resultatene få og forenklede. Dimensjonene ble mindre, servicetilbudene færre og korridoren havnet alltid langs den ene langsiden. Men vi fikk tre boliganlegg i Oslo, og ett i Hammerfest, som har leiligheter over flere etasjer og korridor i bare hver tredje etasje.

  Arkitektene  Preben Krag og Jens Selmer utformet et boligområde på Bøler[5] der tre av blokkene har 12 etasjer. Et særtrekk er de hyppige og store vinduene i adkomstkorridorene. De gir kontakt med omgivelsene og skaper liv i fasaden.

De fem blokkene på Grefsen[6] har rette ryggsider mot den bratte åshellingen. De er forskjøvet i forhold til hverandre slik at de til sammen danner en krumning som svarer til bakkens form. Blokkenes andre langside er terrassert og vendt mot sol og utsikt. Leilighetene varier i størrelse og noen av dem går over tre etasjer.

Den såkalte Hesteskoblokken[7] i Hammerfest rammer inn et platå i et hellende terreng. Tanken var at det skulle gi et skjermet uteareal med gunstig lokalklima, men det er sterkt bestridt. Adkomstkorridorene er i annen hver etasje og alle leilighetene går over to etasjer. Etter en lengre forfallsperiode er blokken blitt rehabilitert. Dagens oljeboom i nord har medvirket til at leilighetene i den særegne boligblokken nå er svært populære.

Bølerblokkene var ferdige i 1957, Grefsenblokkene var klare 17 år senere, i 1974. Mellom dem ligger 60-tallet som er boligblokkenes storhetstid. Det er i det tiåret Hesteskoblokken (1964) og Enerhaugblokkene (1962-65) hører hjemme.

 

Enerhaugen

Den boligbebyggelsen som OBOS oppførte på Enerhaugen på 60-tallet består av fire høyblokker, 13-15 etasjer høye, (Enerhauggata 3, 5, 7 og Smedgata 34) pluss to lavblokker. Høyblokkene har en geometri som er frapperende enkel: Alle leilighetene begrenses av 20 cm tykke betongvegger på tvers av blokken. Fra midten av en betongvegg til den neste er det 6 m, altså er leilighetenes bredde 5,80 m. Denne avstanden er delt inn en bred sone (3,40 m) som inneholder balkong, stue og foreldresoverom pluss en smal sone (2,40 m) for spiseplass ved vinduet, kjøkken, gjennomgangsbad og et lite soverom.

De lange adkomstkorridorene virker mindre lange fordi den ene siden er brutt opp av nisjer med tre inngangsdører. Den midtre leder til en ettromsleilighet på inngangsplanet. Tar man døra til venstre kommer en til treromsleiligheten i etasjen over, døra til høyre er for en tilsvarende leilighet i etasjen under. I enden av blokkene er det leiligheter med spesielle løsninger.

               I dag er 1960-tallet en fjern fortid med en formfølelse som mange har nostalgiske følelser for. Noen av beboerne i Enerhaug-blokkene har totalfornyet leilighetene sine mens andre omsorgsfullt har tatt vare på den opprinnelige innredningen.  Leilighetene er kompakte og planløsningene fornuftige. Leiligheter med innvendige trapper stemmer dårlig med dagens fokus på universell utforming, men de gir uten tvil en berikende 

romlig opplevelse.

               Når norsk bolighistorie skal fortelles, hører det med et kapitel om hvordan Le Corbusiers grandisiose boligidéer ble omtolket til norske forhold. Le Corbusiers gigantiske blokker har leiligheter som er meget lange og smale, men likevel forbausende gode å være i, fargebruke er uvant og detaljløsningene lekre. Houens blokker har relativt moderat størrelse pluss mye bredere leiligheter med gode bokvaliteter. Det er ingen grunn til å ønske seg Marseille-blokker på Enerhaugen.    

               Oslos boligblokker fra 1960-tallet ble bygget på jomfruelig grunn i byens utkant, oppover i Groruddalen og gjerne nær skiterrenget. Skulle man bygge i sentrum, måtte det gamle bebyggelsen rives. På 60-tallet ble det bare gjennomført to større saneringsprosjekter: kontorblokkene i Vika og boligblokkene på Enerhaugen. Derfor er boligblokkene på Enerhaugen et unntak, de er en drabantbyform plassert i byens sentrum. Man kan hevde at blokkene snylter på naboskapets urbane liv og bidrar selv lite. Sett nede fra Grønlandsleiret oppleves de som ganske voldsomme, og man blir glad det ikke er flere av dem enn det er. Tre blokker på bakkekanten klarer byen å fordøye. Og når man bygger høyhus på en høyde, blir utsikten imponerende fra de øverste etasjene. I tillegg er det kort vei til museer, parker og hovedstadens mest kosmopolitiske bydeler. – Det er lett å skjønne at dette er attraktive boliger for vår tids kreative klasse.

Publisert i boka På topp i Oslo, juni 2014

---

[1] Findal, Wenche, ”Biografiske nøkler til Ove Bangs modernnisme” i Byggekunst 4-1995

[2] Byggekunst 8/1937 og 4/1995

[3] Le Corbusier, La Maison des Hommes, Paris 1932. Dansk utgave Mennskenes bolig, København 1965.

[4] Guttu, Jon, Boligvisjoner, Oslo 2011

[5] Bølerlia 6-30, USBL. Byggekunst 1959, s. 169-174.

[6] Grefsen terrassehus, Grefsenkollveien 12 a-e, arkitekt Harald Hille. Byggekunst 1976 s.126-128

[7] Arkitekt Astrup og Hellern, Byggekunst 1965 side 74-77.