Slottsplass med fartshump

Slottsplassen er åpnet og enkelte er kritiske til asfalten under det tynne gruslaget. Men det er andre sider ved den nye Slottsplassen som er vel så diskutable.

Også ved dette regjeringsskiftet fikk vi det tradisjonelle bildet av ferske, mørkkledde ministre på linje foran Slottet. Sperringene ble midlertidig åpnet slik at familiemedlemmer og tilhengere kunne komme inn på Slottsplassen og hylle de nye blå-blå statsrådene.

            Det var et etterlengtet fornyelsesarbeid som startet rett etter 17. mai i år. I generasjoner har hvert eneste kraftig regnskyll ført grusen ned til Universitetet, og det har vært pinlig med de mange ødelagte skiferhellene på fortauene.

            Den Slottsplassen vi er vant til er et kompromiss med en langvarig utviklingshistorie. Slottsarkitekt Linstow rammet inn sin rektangulære paradeplass med doble alleer. Etter hans tid ble plassen regnet som altfor stor og øde. Trekantformede plener ble anlagt på de nedre hjørnene, og dermed ble plassen redusert til en trakt. Den romantiske parken hadde trengt seg inn og utydeliggjort det stramme, klassisistiske rektangelet.

            I 1992 ble fem arkitektgrupper invitert til en lukket konkurranse (kalt idédugnad) om fornyelse av Slottsplassen. Lunde & Løvseth / Hindhamar-Sundt-Thomassen vant med et forslag der tverrgående steinstriper knytter sammen plenfeltene på siden med midtpartiet som ble foreslått steinbelagt. Det var en besnærende enkel måte å tydeliggjøre størrelsen på Linstows opprinnelige slottsplass.

            Når Slottsplassen nå, to tiår senere, endelig utbedres, er det uten de ambisjonene som Lunde & Løvseth hadde. Tanken om å styrke forbindelsen til den opprinnelige Slottsplassen er borte. Nå er fokus i første rekke på dreneringen av plassen og å forhindre at grusen vaskes bort. Og det er strålende hvis disse problemene nå er løst. Det valgte belegget (et lite grusbelegg oppå en slags asfalt med den samme grusen), overlater jeg til andre å diskutere. Det kan være vel så viktig å merke seg:

            Parken vinner over plassen. Det er parkens løsninger som er styrende. Fortauene i Slottsbakken og langs plassen er borte, de bare antydes ved en steinbelagt renne som skiller randsonen fra selve plassen. Grusen er den samme som nå benyttes på alle fornyede gangveier i parken. Det har vært liten interesse for å artikulere plassen som noe annet enn gangveiene.

            Men den mest drastiske konsekvens av fornyelsen er at Karl Johans gate forkortes. Byens hovedgate skulle være forbindelseslinjen mellom byen og kongen i sitt slott. Nå kuttes denne strengen av et bredt steinbelagt fortau nede ved Frederiks gate. Det rammer inn Slottsparken og isolerer parken fra byen. Når noen trenger seg inn på dette territoriet, som for eksempel et gjestende statsoverhode, må kortesjen over denne fartshumpen før de svarte bilene tar fatt på den grusbelagte bakken opp til Kongen. Det er i alle fall en måte å fortelle at i Norge er det fotgjengeren som er sjef.

 Publisert i Aftenposten 30. oktober 2013

Norge i Stockholm

NAL har adresse i Josefines gate, rett bak Slottet, i den bydelen der det er tett med ambassader, nesten alle i gamle, store villaer. Det er den enkleste løsningen når de på død og liv skal være i den eldre, sentrale delen av Oslo vest. Det fins noen få bygninger i den norske hovedstaden som er utformet for å være ambassader, som den sveitsiske, svenske og amerikanske. Sistnevnte er uten tvil et betydelig arkitekturverk, og det er nok av andre eksempler til at dette er en bygningstype som langt fra er uinteressant. Rem Koolhaas fikk for eksempel Mies van der Rohe prisen i 2005 for den nederlandske ambassaden i Berlin.

            Norge satser for tiden ganske ambisiøst på å presentere nasjonen med nye ambassadebygg i utlandet. Kristin Jarmunds i Katmandu, Nepal (2008/2012) er flaggskipet; ambassadørens residens i Sofia, Bulgaria (Per Martin Landfald + N1 Arkitekter i 2009) har en elegant og kompakt løsning og Arne Henriksens prosjekt for Teheran ser lovende ut. Likevel er det vanskelig å overgå den norske ambassaden i Stockholm, Knut Knutsens mesterverk fra mer enn seksti år tilbake. Det har å gjøre med dens inderlighet og usnobbete eleganse, en uovertruffen landskapsforståelse og de gjennomarbeidete detaljene.

            Den boken som nå har kommet om stockholmsambassaden er på 128 sider. 77 av disse sidene er rene billedsider. Derfor er dette i første rekke er en billedbok der Espen Grønlis fotografier er det bærende element. Men hvordan er de vakre rommene knyttet sammen? Riktignok fins selvsagt husets plantegning i en rekke andre publikasjoner, men det er vel ikke grunn god nok til å droppe den her? Det er ikke bare arkitekter som vil bli skuffet over den mangelen.

            Forlegger og kunsthistoriker Ole Rikard Høisæther skriver om ambassaden som arkitekturverk mens den UD-ansatte kunsthistorikeren Kathrine Lund tar for seg interiøret og kunsten. Det blir mye om kunsten, hvert maleri får sin omtale. Lund er ambisiøs og operer med noter. Men dessverre blir vektingen mellom de to forfatterne så ulik. For arkitekturverket må være bokens fokus. Det er Knutsens verk som gjør at vi er opptatt av ambassaden i Stockholm, ikke bildene på veggene. Dessverre har Høisæther intet nytt å fortelle om huset, det er en velkjent standardberetning vi får høre.

            I utstillingskatalogen Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65 (Nasjonalmuseet 2010) drøftet redaktør Espen Johnsen begrepet ”Det organiske” og satte ambassaden inn i et arkitekturideologisk perspektiv som er fraværende i Høisæthers tekst. I Arkitekturmuseets årbok for 1997 skrev Ingvar Mikkelsen artikkelen ”Knut Knutsen og hans storverk i Stockholm.” Det er en innlevd studie av husets komposisjon og romorganisering, en forståelse som man ikke finner i den nye boken. Trolig er ikke forfatterne kjent med disse tekstene. I alle fall har de ikke tatt dem med på bibliografilisten.

 

Bokanmeldelse i Arkitektur N 6-2013