Kjell
Lunds bortgang markerer avslutningen av en epoke. Med ham har vi mistet den siste
av de «fire store» i norsk etterkrigsarkitektur. Christian Norberg-Schulz i
2000, Nils Slaatto i 2001, Sverre Fehn i 2009 – og nå Kjell Lund. De var alle
født på 1920-tallet og dominerte norsk arkitektur i førti– femti år. Norberg-Schulz
var en historiker og teoretiker av internasjonalt format og den som mer enn
noen annen preget norske arkitekters virkelighetsoppfatning. Fehn skapte utsøkte
byggverk og ble tidenes mest anerkjente norske arkitekt. Men det var de to
partnerne Kjell Lund og Nils Slaatto som klarte å kombinere kvantitet og
kvalitet. Ingen andre norske arkitekter har hatt en så stor og mangefasettert
produksjon på et tilsvarende høyt nivå.
Kraftfulle kjerner
To ulike
ordensprinsipper preget Lund og Slaattos arkitektur: Først en søken etter det
tidløse, en arkitektonisk kjerne med en konsentrert uttrykkskraft. Så utviklingen
av et formalt formspråk som skulle gjøre det
mulig å skape tilpasningsdyktige byggverk og løse komplekse oppgaver.
Til den første fasen hører de klare geometriske
figurene. Rua gård ved Hønefoss (1962) og Hurdal herredshus (1968) med store
pyramideformede tak. Så kubene: Chateau Neuf (1970), en solid hjørnestein ved
grøntaksen fra universitetet på Blindern. Eidsvåg kirke i Bergen (1985), en
hvit, solfylt eske. Og ikke minst St. Hallvard kloster på Enerhaugen (1966), en
mursteinskloss med et sylinderformet kirkerom og en hengende kuppel. Sirkelen i
kvadratet hører til de sakrale ursymbolene, og her har disse grunnfigurene
blitt til et av de mest fortettede og meningstunge rom i Norge. Rommets
innerste kjerne er en massiv blokk, et støpt alter på et sirkulært podium. Men
i vestibylen på Nic. Waals barnepsykiatriske institutt (1968) er kuben blitt hul,
den er et beskyttende lekerom for utsatte barn.
Artikulerte strukturer
Etter
hvert ble det motsatte synssettet dominerende. Det holdt ikke med klare
fikspunkter. I en verden i stadig endring trengte man en åpen og fleksibel arkitektur.
Strukturalisme ble det kalt. Arkitekturen ble et byggesett, et skjelett der
innmaten kunne forandres når nye behov oppsto.
Veritas-senteret på Høvik (1976) er norsk
strukturalismes heroiske høydepunkt. En vakkert modulert bygningsmasse på en
naturskjønn tomt. En fleksibel bygning med en klar struktur. Men skulle tankegangen
benyttes i en urban og historisk sammenheng, måtte skjelettet «kles på» slik at
det kunne tale med nabohusene. Derfor får Norges Banks hovedsete (1987) en fornem
ytterfrakk i granitt og kobber. Bygningens organisering er frapperende klar, likevel
klarer den å inkorporere eldre bygninger i det store bykvartalet. Detaljeringen
og materialrikdommen er på et nivå som ingen andre moderne bygninger i Norge
har kommet i nærheten av. Som en bonus ble Bankplassen omskapt til et av våre
vakreste byrom.
Neste test ble Stavangers uregelmessige gateløp.
Svaret ble en mer kompleks geometri som brøt bygningsmassen ned slik at
Sølvberget (1987), byens store kulturhus, klarte å tilpasse seg den eldre
trehusbebyggelsens skala. Også denne bygningen har blitt stående som et
høydepunkt i nyere norsk arkitektur.
Den samme konstruktive klarhet som preget Lund og
Slaattos store arbeider på 1970-tallet, finner man i deres trearkitektur allerede
på begynnelsen av 60-tallet. Med intens energi utforsket de hvordan ulike
stolpekonstruksjoners logikk både kan gi fasaden en fast rytme og samtidig
muliggjøre et variert uttrykk. Også deres trearkitektur er et sentralt bidrag
til utviklingen av norsk byggekunst. Spesielt viktig ble Ålhytta, som arkitekt
Jon Haug ved kontoret utviklet til en stor salgssuksess.
Sentralt og sakralt
På
1970-tallet gjorde T-banens gravarbeider langs Karl Johan det naturlig å
vurdere utformingen av dette sentrale byområdet på nytt. Lund og Slaatto fikk i
oppdrag å utforme Studenterlunden og arealet langs Nationaltheatret frem til
T-banenedgangene. Det ble noen nederlag. Den foreslåtte glasskuppelen kom aldri,
og nå fjernes serveringsstedet Saras telt. Begge deler er fornuftig.
Sørgeligere er det «Moltemyra» ved Nationaltheatret mistet sine forfinede og
demonterbare parasoller (designer Bjørn A. Larsen). Uansett ligger Lund og
Slaattos plan, med fontener, vegetasjon og brolegging fast som en varig ordning
av nasjonens mest sentrale uterom.
Det siste høydepunktet i Kjell Lunds
karriere ble Vernebygget over Domkirkeruinene på Hamar (1998). I utgangspunktet
en praktisk innretning for å beskytte middelalderske murbuer, men resultatet ble
en stål- og glasskonstruksjon som gir et beåndet ekko av middelalderkatedralen
som sto der. Vakre St. Magnus kirke på Lillestrøm (1991) er herjet ille med av byens
vietnamesiskdominerte menighet. Det forhindrer ikke at Kjell Lund er vår tids
viktigste fornyeren av norsk sakralarkitektur. Derfor er det på sin plass at
han fredag 30. august ble bisatt fra St. Hallvard på Enerhaugen, hans
hovedverk.
Kjell Lund kunne blitt så mangt. «Her
kommer guttemusikken» og mange andre sanger fra 50-tallet viser bredden i hans
talent. La oss være glad for at han valgte å tegne hus.
Kronikk i Aftenposten 30. august 2013
Innlegg
