Erling Viksjø og syndefallet

Midtveis i sin artikkel i Fortidsvern 2/2012 kommer Leif Maliks til sakens harde kjerne, til smitte og skyld, smitten som har spredd seg fra Erling Viksjøs byggverk og den skyld han har for at våre historiske bykjerner er blitt forringet. Her er hunden begravet. Dette er grunnen til at Maliks leter så intens etter begrunnelser for at Høyblokken er et lite betydningsfullt byggverk som man godt kan rive. Det gjelder å gripe den muligheten terroristen har gitt oss til å bli kvitt Viksjøs byvandalisme.

 Men la oss starte et annet sted, la oss begynne med Andreas Homplands tosiders kommentarartikkel i Dagbladet på ettårsdagen for terrorhandlingene 22. juli 2011. Der støtter Hompland regjeringens beslutning om at det offisielle minnesmerket skal stå i regjeringskvartalet. Og så skriver han:

            ”Terroristen ville ramma det politiske systemet og demokratiet, som regjeringsbygget er eit symbol for.”

Dette er et lite oppsiktvekkende synspunkt, jeg tro det deles av de fleste. Det stemmer med den allmenne oppfatning av målet for terroristens handlinger og vurderingen av regjeringsbygget som symbol for vårt politiske system og demokrati. Maliks, derimot, begrenser seg til at terroristen ville ”skade Arbeiderpartiet” og anstrenger seg til det ytterste for å begrunne at regjeringsbygningen ikke er en symbolbærende bygning.

 

Slottet eller regjeringsbygningen

Leif Maliks trekker frem bildet vi alle kjenner, en nydannet regjering som møter pressen foran Slottet, noe som inntreffer én gang hvert fjerde år, og slik vil han gjøre Slottet til selve symbolbygningen for den utøvende statsmakt. Riktignok kalles regjeringen for Kongens råd, men folk lar seg ikke lure. De vet hvor avgjørelsene fattes. Demonstrantene samler seg foran Høyblokken, ikke Slottet. Ingen, bortsett fra Maliks, er i tvil om hvilken bygning som symboliserer den utøvende statsmakt.

Med den samme iver som Maliks legger for dagen etter å frata Høyblokken symbolsk kraft, søker han også å redusere selve bygningstypens betydning i folks bevissthet. Han nevner 10 Downing Street som den britiske stasministers bolig, men unnlater å si at den inngår i selve regjeringskomplekset langs Whitehall. Og Whitehall er et like innarbeidet begrep for britene som regjeringssenteret Rosenbad er det for svenskene.

Eller ta Berlin. Da byen igjen ble hovedstad etter Tysklands gjenforening, ble det bygd to store bygninger ved siden av Riksdagen, og sammen utgjør de en lineær struktur som kalles Band des Bundes: Et langstrakt bygg med kontorer og møterom for parlamentarikerne og en symmetrisk, ni etasjes, modernistisk kaba – forbundskanslerens Kanzleramt. Ingen skal påstå at tyskerne er redde for å gi landets statsminister et symbolladet arbeidssted som synliggjør den utøvende statsmakts betydning.

 

Smitte og skyld

Det er et hovedanliggende for Maliks å peke ut Erling Viksjø som hovedansvarlig for syndefallet. I Norge er det hans eksempel som førte til at smitten spredde seg ut over historiske bystrøk , og verdifulle bygninger ble revet. Med ham kommer idealet om ”den glisne by”, som Maliks formulerer det, og tenker vel på frittstående blokker i parkmessige omgivelser, slik Le Corbusier hadde foreskrevet det.

            Nå er dette byplanidealet for lengst forlatt. På Aker Brygge og Tjuvholmen møter man plasser og gateløp med sammenhengende fasaderekker som har mer til felles med den historiske byen enn med Le Corbusiers byidealer. Derfor er den interessante diskusjonen hvordan vi nå, med historisk avstand, skal forholde oss til arven etter de tidlige modernistene. Og har man et åpent sinn i møte med de byggverk som Viksjø og hans samtidige skapte, vil man oppdage at også denne perioden ga oss bebyggelse med kvaliteter som vi skal hegne om.

            Som for eksempel Hydrobygget i Bygdøy allé. Maliks foreslår at det blir fredet, nærmest som bytte mot at regjeringsbygningen rives. Det til tross for at han mener Hydro-bygningen er preget av ”forakt, eller iallfall manglende interesse for klassiske byformer,” og har vært en smittekilde for en destruktiv byutvikling i Oslo. Men det går an å slå fast at en høyblokk og en modernistisk utformet park står for et helt annet byideal enn den historiske byen, man kan slå fast avstanden mellom de to virkelighetsforståelsene, uten at man trenger å gripe til ladede begreper som ”forakt”. Operer man innenfor en slik moraliserende ramme blir det vanskelig å vurdere det som ble skapt i en historisk periode.

Selv fylles jeg av glede når jeg opplever den høyreise bygningen og den sjenerøse offentlige parken. Det er et meget fordelaktig bytte at Viksjøs Hydro-bygg erstattet Mogens Thorsens stiftelse av Henrik Bull. Det er lettere å beklage at Det engelske kvartal ble revet da Ind-Eks-Huset ble reist. Likevel går det an å tørke tårene og oppdage at også det har kvaliteter og er et verdifullt byggverk fra 1960-tallet. Min vurdering er at den cirka sytti år eldre bebyggelsen ved Solli plass har blitt tilført to av de beste bygningene fra den tidlige etterkrigstiden og at dette har gitt et bybilde som ikke er problematisk.

           

Hva vil skje?

Regjeringen har besluttet at alle departementskontorene skal samles ved dagens regjeringskvartal. Området vil dermed få en enda høyere utnyttelse enn nå, og OBOS-blokken, som Maliks mener er ”grotesk stedsufølsom”, komme til å passe godt inn. For å få plass til alle arbeidsplassene kan noen av de eksisterende departementsbyggene bli revet og erstattet av en større bygningsmasse.

            Hva som skal skje med Høyblokken vil bli klart etter hvert. Maliks er tvilende til om den bør bevares, blant annet fordi den har blitt en del endret gjennom årene og fordi den må tilpasses nye krav. Men alle bygninger som er i intens bruk vil etter hvert endres noe for å kunne anvendes. For eksempel er Stortingets inngangsparti sterkt forandret, Stortingssalen er utvidet, den opprinnelige hovedtrappen fjernet, et gårdsrom bygget igjen, nye funksjoner (som stortingsrestauranten) har erstattet Victor Langlets rominndeling fra 1860 og utvidelsen i 1958 førte dessuten til at Riksarkivets bygning ble revet.

            Før terrorhandlingen var regjeringskvartal et kompleks område med en interessant bygningshistorie. Ambisjonsnivået har variert, men anleggets velpleide park og sirkulære dam understreket Høyblokken som komposisjonens sentrale element og statsministerens arbeidssted. Det var derfor terroristen parkerte bombebilen inntil den. Høyblokken er ikke bare et av Norges mest ambisiøse byggeprosjekter fra 1950-tallet. Den var også det fysiske mål for terroristens udåd. Skal historien bli forståelig må det fremtidige minnesmerket og Høyblokken stå sammen.

Publisert i Fortidsvern 3/2012