Stavanger

Her må det være: byens origo. Selve brennpunktet der de primære utviklingskreftene møtes. Stedet der Stavangers dypeste karaktertrekk holdes fast.

Jeg står rett bak statuen av Alexander Kielland. Byens borgermester av fornem handelsslekt, men i første rekke en radikal forfatter som befolket byen med sine diktede figurer. Flosshatt på hodet, spaserstokk under venstre arm og slengkappe over skuldrene. Den selvbevisste åndshøvdingen tar stedet i besittelse. Hans nærvær viser at dette er byens sentrum. Men stedets grunntrekk er mer fundamentale og eldre enn dikterhøvdingen på sokkelen. For her møtes Domkirken og Vågen. Det menneskeskapte kult- og kulturhuset på høyden og, nedenunder mot nord, den naturgitte havnen. Mellom disse to et skråplan, forbindelsesleddet Torget, som gradvis har fått sin nåværende form og størrelse. Og et stykke lenger ut på vestre side av Vågen, byens nyeste og mest påkostede kulturhus: Konserthuset ved Bjergstedparken.

En trygg havn
Vendt mot havet, mot rike sildebanker og skipsleden langs kysten. Men med dårlig veiforbindelse til bøndene i omegnen, var byen nesten avsondret fra innlandet. Slik oppsto Stavanger. En skjermet havn og allerede fra 1100-tallet et kirkelig administrasjonssted. Bispesete for Rogaland, Agder og Telemark med et kirkebygg som ikke overvelder med sin størrelse, men som imponerer med sin kraft og inderlighet. Et smalt og beskjedent vestparti foran den eldre, massive, romanske basilikaen med robuste pilarer, og så noen trinn opp til det hevede, gotiske koret fra 1200-tallet, et rom som løses opp med ribbekonstruksjoner og bades i sollyset fra spissbuede vinduer.

Den middelalderske steinkirken tilhørte et internasjonalt felleskap som knyttet den lille kystbyen til en av de viktigste kulturbærerne i vår verdensdel. Dens ambisjonsnivå var annerledes enn byens mer hverdagslige konstruksjoner. Siden gikk det nedover, og i nesten tre hundre år var gudshuset redusert til sognekirke. Etter reformasjonen overtok kongen kirkens eiendommer, og kongens representant, lensherren, flyttet inn i bispegården. Her ligger i dag Kongsgård skole med et navn som peker på at dette var et statlig administrasjonssted. Dessuten blir vi minnet om tradisjonen fra latinskolen som i fem hundre år lå ved kirken. Domkirken er byens eldste byggverk – og i kraft av sin historie, sin plassering i bybildet og kvalitet – er den fortsatt byens fremste hus. Dessuten var den uten tvil byens første musikkhus.

Som et slynget bånd strekker husrekken seg fra Sandvigå (der konserthuset nå er bygd), inn og ut av Vågen og videre østover til Strømsteinen, like ved dagens bybru. På et rekonstruert kart ser vi 200-300 sjøhus slik de lå skulder ved skulder i 1870. Nå er det cirka 60 av dem igjen. En gang var det nærheten til sjøen som var avgjørende. Sjøhusene lå langs standkanten og hadde gavlen vendt mot båtene der fisk og annen last ble heist opp. I dag har utfyllinger til vei- og kaianlegg kommet mellom sjøhusene og havna, men fortsatt preger de byen. De minner oss om det eventyrlige sildefiske fra 1808 til 1870. Og et par tiår senere brislingfangsten som la grunnlaget for hermetikkindustrien. Det skjedde samtidig som Stavanger ble en viktig sjøfartsby.

I siste halvdel av 1800-tallet, da Europas storbyer ekspanderte dramatisk, ble Stavanger omskapte av rikdommen fra havet. Byen ble utvidet mot øst og vest, og de nye byområdene ble delt opp i regelmessige kvartaler. I motsetning til i Kristiania der for eksempel Grünerløkka ble bebygd med fireetasjes leiegårder oppført i pusset teglstein, var de toetasjes trehus som dominerte i de nye boligområdene i Stavanger. Befolkningsveksten førte til nye kirker med anselige dimensjoner. Med St. Petri (1866) fikk byen et kirkelokale som kan romme hele 1.500, mer enn det dobbelte av hva Domkirken har plass til. Var middelalderkirken og den historiske bykjernen i ferd med å bli utdatert? Den hadde i alle fall problemer med å gi plass for den nye tids samfunnsinstitusjoner . Det må være grunnen til at det i løpet av vel et par tiår ble reist teater (1883), turnhall (1891), museum (1893) og sykehus (1897) på et høydedrag sør for Breiavatnet. Det er ruvende byggverk i historiske gevanter og derfor ikke underlig at høyden på folkemunne ble kalt Akropolis.

Modern Times
”I Stavanger taler man om tiden før og etter hotell Atlantic. I byens hjerte står nybygget og speiler sin fasade i Bredevannet som et symbol på at en ny tid er innledet i Kiellands og Bjellands by. Mellomkrigstidens stillstand er avløst av en drivende vekst.” ”Hotell Atlantic (…) innledet en ny tid, en ny dimensjon. Småbyen ble stor og høy. Vi var med.”

Stavanger var håpløst akterutseilt. En trang, bilfiendtlig sentrumskjerne med middelalderske gateløp kranset av små trehus. Det gamle måtte bort og erstattes av bredere hovedgater som som begrenset branntilløp og ga kvartaler med en fornuftig størrelse. Bortsett fra Domkirken var det lite som burde spares. Stavanger hadde stagnert i flere tiår, og den radikale sentrumsplanen fra 1946 viste hvordan den gamle byen skulle forberede seg på etterkrigstidens åpne fremtid. Men det tok ikke lang tid før stemningen, litt etter litt, snudde i mer forsonlig retning. Eldre, slitte bygninger kunne rehabiliteres og gis et nytt liv. Det var symbolsk at arkitekt og senere byantikvar, Einar Hedén, som allerede i 1951 tok initiativet til reddet den forslummede småhusbebyggelsen på vestsiden av Vågen, ga den hedersnavnet Gamle Stavanger. Alder og historie hadde også verdi. Dessuten fantes det ikke nok lokale midler til å gjennomføre den omfattende saneringsplanen. Per Andersson, byplansjef 1955-62, kom derfor til å konsentrere fornyelsen om det sentrale strøket rundt Domkirken.

Først ute var hotell Atlantic (1952), en velskapt åtte-etasjes blokk med inntrukket loggia øverst. Seks år senere fulgte naboen Olavsgården (1958) med en kombinasjon av kontorblokk og en lavere del med publikumsfunksjoner. Begge disse to første husene ligger på vestsiden av Breiavatnet. I fortsettelsen var det bebyggelsen langs Haakon 7. gate, tverrgaten foran Domkirken, som ble prioritert. Det resulterte blant annet i to bygninger som ble belønnet med Norges fremste arkitekturpris, Anton Christian Houens fonds diplom.

Stavanger Sparekasse (1962, Gert Walther Thuesen og Herman Tufte) er et lavmælt byggverk som skjuler seg bak en tett veggskive; det er middelalderkirken like ved som skal være i fokus. Veggskiven har vår tids uttrykk, likevel harmonerer den med det historiske byggverket. Den er frigjort fra bakken og hviler bare på to knastepar og ser ut til å sveve. Den er i betong og overflaten består av skråstilte rektangler med forskjellige teksturer og ulike relieffer. På forunderlig vis synes Odd Tandbergs abstrakte komposisjon å være i slekt med Domkirkens gråsteinmurer.

Denne diskrete bankbygningen er resultatet av en arkitektkonkurranse. Det er også den andre prisbelønnede bygningen rette ved. Louis Kloster var bare 28 år da han vant konkurransen om Norges Bank i Stavanger, og den stod ferdig i 1964. Banksalen har et stort glassparti delt opp av vertikale aluminiumsprofiler. Over svever to tettere kontoretasjer med mindre vinduer. En tilbaketrukket toppetasje gir bygningen en horisontal avslutning. Banken kombinerer curtain wall-arkitekturens letthet med meislede betongflater. Innredningen var preget av kvalitet og sikker eleganse. Plutselig hadde Stavanger moderne arkitektur av fremste nasjonale klasse. Domkirken hadde fått verdige moderne omgivelser, og den modernistiske fornyelsen stoppet opp før den rakk å skade byens sjel.

Oljesmurt
Det er ingen dristig påstand at oppdagelsen av Ekofisk-feltet høsten 1969 er en av de mest grunnleggende hendelser for nyere norsk økonomi og samfunnsutvikling. Vi vet også at oljefunnene gjorde Stavanger til vår oljehovedstad og forvandlet den til en velstående, dynamisk og internasjonal by. For Stavanger sentrum fikk den økonomiske veksten begrenset virkning. Riktignok blomstrer restaurantlivet i de gamle sjøhusene, men det var bare på vestsiden av Beiavatnet at vekstkreftene ikke ble temmet. Nye tårnhus av tvilsom kvalitet skjøt opp, og plutselig var 50-tallets høyhus blitt for små. Det resulterte i uheldige på- og tilbygg til Hotell Atlantic og Olavsgården.

Men ellers ble den nye dynamikken hovedsakelig styrt ut av byen til mer åpent lende. Forus-sletta halvveis til Sandnes ga plass til Statoil og mye annen oljerelatert næringsvirksomhet. Høyskolen, som etter hvert ble til universitet, trengte også ekspansjonsmuligheter og havnet på Ullandhaug.

I sentrum er det to nyere bygninger som markerer at byen har tatt et stort skritt fremover:

Sølvberget kulturhus (1979-87) bare et par kvartaler nord fra Domkirken og Norsk Oljemuseum (2000) på Kjeringholm i den nordlige enden. Den første er de mange muligheters hus som vitaliserer sentrumshalvøya. Den andre er en pedagogisk øvelse som forklarer oljefunnenes store betydning, og i tillegg manifesterer Stavanger som sentret for denne aktiviteten. Begge byggverkene er resultatet av arkitektkonkurranser som fikk mye oppmerksomhet, og har gitt oss arkitektur av ypperste merke.

Hovedinngangen til Kulturhuset er fra en glassoverdekket gate, en passasje og et offentlig rom som gjør at byens gatenett integreres i huset. Publikum inviteres inn til åtte kinosaler, et stort bibliotek, et kulturtorg pluss serveringssteder og butikker i ytterkanten. Det er et utrolig rikt artikulert hus som oppfordrer til aktivitet. Til å befolke de mange karnappene, pausearealene, sofaene og trappeavsatsene som sammen med et vel av blomsterkasser styres av en konstruktiv struktur og en finmasket rommessig geometri. Utvendig underdeles huset i størrelser som forholder seg til den omliggende trehusbebyggelsen i to og tre etasjer. Sølvberget kulturhus er tegnet av Lund og Slaatto og er belønnet med A.C. Houens fonds diplom.

Oljemuseet styres ikke av strukturer, men av metaforer. Da Ivar Lunde og Morten Løvseth vant arkitektkonkurransen, forklarte de sitt prosjekt med en naiv snittegning som på en diagrammatisk måte forklarer museet oppdeling i tre deler: En rektangulær, steinkledd blokk med inngangsparti, restaurant, administrasjon og undervisningsrom. Så en et åpent utstillingsrom med en bølget og hellende glassvegg. Og til sist tre sylinderformede installasjoner ute i sjøen. Steinblokken representerer det norske grunnfjellet, glassveggen minner om bølgeslag og kystlinje mens de tre installasjonene ligner på oljeboringsplattformer. Oljemuseet er et opplevelsessenter med en ’talende’ arkitektur med bred appell. Dessuten har den rektangulære blokken med skrånende vegger av marmorert gneis en forførende sanselighet.

Klokken 17:00 den 22. september 1989
To uker før Berlinmuren falt brast biltrafikken grep om sentrumshalvøy i Stavanger. Hvert døgn hadde 20.000 biler kjørt foran Domkirkens inngangstrapp og 16.000 rundt Havneringen. Men nå åpnet tunnelen fra Kannik til Verksalmenningen i Østre havn og dermed hadde E18 (nå E39) gjennom Stavanger fått en nytt løp. Sentrum og Storhaug ble avlastet, trafikkarealene over Torget og på begge sider av Vågen kunne reduseres fra fire til to felt. Det var mulig å tenke nytt om opparbeidelse av Torget, Indre Vågen og Haakon VIIs gate (til sammen et areal på 26 mål) og gi helt andre muligheter for fotgjengerne.

I prosessen som fulgte gikk de kommunale myndigheter skrittvis og grundig frem. Først ble det utarbeidet en bredt anlagt helhetsplan for sentrumssonen: Kommunedelplan for Stavanger sentrum for perioden 1994-2005 . Den ble vedtatt av bystyret høsten 1996. Til denne planen hører et fyldig vedlegg, en stedsanalyse av Stavanger sentrum. For denne kommunedelplanen og vedlegget var sjefsarkitekt Turid Haaland prosjektleder.

Neste trinn var at Torget med indre deler av Vågen ble utpekt til Stavangers tusenårssted. Det førte til en arkitektkonkurranse der 15 team ble invitert til å delta etter en prekvalifiseringsrunde. Bakgrunnen for idékonkurransen var at Stortinget hadde bevilget midler til å opparbeide offentlige uterom som en markering av tusenårsskiftet i år 2000. For Stavanger var dette en anledning til å forbedre sitt viktigste byrom og gripe den mulighet som den reduserte biltrafikken ga.

Det Torget som man hadde, ble skapt på 1960-tallet da bilalderen begynte for alvor. Bilsalget ble frigitt i 1960, og etter det krevd de mange nye bilene nye løsninger. I Stavanger førte det blant annet til at Torget ble delt i to: Fire kjørefelt foran Domkirken og ned den skrånende Kongsgårdsbakken langs plassens vestside. Fotgjengerne fikk en tunnel under Haakon VIIs gate til Torget som ble skåret inn i det hellende terrenget. På slutten av 1980-tallet, da gjennomgangstrafikken ble ledet utenom sentrum, kunne Torgets opprinnelige terrenget gjenskapes. Det seirende konkurranseutkastet ”Piazza Siddisi ” foreslo derfor et jevnt stigende amfi som fulgte Kongsgårdsbakkens helning. Fire store sirkelslag med renner fanget opp regnvannet og rytmiserer plassgulvet som ble belagt med lys granitt. Det er meningen at torghandlernes boder skal stilles opp langs disse rennene. Beklageligvis har det foreløpig ikke skjedd.

Torget har fått plassbelegg med høy materialkvalitet. I Haakon VIIs gate beveger bilene og fotgjengerne beveger seg på samme steinbelegg og er bare skilt fra hverandre med slanke metallpullerter. Det er skapt et sammenhengende urbant rom som også i fortsettelsen må pleies med innlevelse og omtanke.

I det gamle Roma var Forum Romanum verdensbyens historiske samlingssted. Her var det også tettest med statuer og minnesmerker. I Stavanger har Vågen og Torget samme funksjon. Her har byen sitt opphav, og dette stedet føler borgerne sterkest for. Derfor samles monumentene her. Alexander Kielland på sin sokkel opp ved Domkirken og Arnold Hauklands modernistiske sjøfartsmonument innerst i Vågen. Den kappekledde mannen og de dynamiske, maritime stålformene kappes om å være det mest avbildede symbol for byen. Vågsbunnen rammes inn av to verk som begge gir assosiasjoner til reker: Hauklands sjøfartsmonument og Fiskeutsalget som med sin krumme form og fem gavler med skrå møne plukker opp flere stedlige motiver og Vågens bue. Utenfor Fiskeutsalget står en 1,95 meter høy mannsskikkelse. Dette er en forenklet avstøping av kroppen til den britiske kunstneren Antony Gormley, og i alt er det plassert 23 slike figurer på ulike steder i byen. Tidligere laget han noen mer realistiske jernmenn på Solastranda og stirret ut mot havet. Nå minner jernmannen ved Vågen oss om den ambisiøse satsingen som ledet frem til feiringen av Stavanger som Europeisk Kulturhovedstad i 2008.

Stavanger foredler sine historiske kvaliteter og søker å knytte de offentlige arenaer sammen. Aksen fra Domkirken til Vågen er nå opparbeidet med omtanke og romslige budsjetter. I tillegg er vandringen langs havnefronten, Blå promenade, er blitt et langstrakt uterom, en turiststi med mange severdigheter, byggverk og minnersmerker fordelt langs en strekning på 4 kilometer. Og dermed er det ikke bare blikkontakt fra Domkirken til Konserthuset. Sentrum er blitt utvidet og byens mest påkostede kultursatsing er forbundet med Stavangers origo.

Utdrag fra boken om konserthuset i Stavanger, boken vil trolig bli publisert i begynnelsen av 2013.