Mener staten at arkitektur er kunst?

I 1999 ble den underjordiske jernbanestasjonen ved Nationaltheatret bygget ut. Byggearbeidene gjorde at de eksisterende betongrelieffene til Bård Breivik og Ola Enstad måtte omarbeides. Oppdraget ble selvsagt gitt til de to kunstnerne som hadde skapt det opprinnelige verket. Det var ikke spørsmål om en annen kunstner kunne gjøre det bedre eller billigere. Kunstverkets integritet måtte respektert.

           

Annerledes er det med de ombyggingsarbeidene som Operaen står foran. De er blitt satt ut på anbud, og Snøhetta er kuttet ut. Det hjelper ikke å ha skapt et arkitekturverk som har mottatt tjuve nasjonale og internasjonale priser, inkludert EUs offisielle pris for beste samtidsbygning i 2008. Altså en norsk seier i et europamesterskap i arkitektur. Det er ikke nok for å få lov til å fortsette med det en har skapt.

           

Er det slik at Statsbygg ikke kan gjøre noe annet? Er det riktig at Lov og forskrift om offentlig anskaffelser gjorde det umulig for Statsbygg å engasjere Snøhetta direkte til arbeid videre med Operaen? Det er åpnet for tolkning, og opp til oppdragsgiverens vilje. I regjeringens Veileder til Lov om anskaffelser gis det anledning til å fravike hovedregelen om konkurranse dersom det er kunstneriske grunner: ”Valg av kunst vil basere seg på oppdragsgivers subjektive oppfatning, mer enn hva som er det mest økonomisk fordelaktige. Oppdragsgiverens subjektive oppfatning av kunst vil derfor kunne veie tungt.” Altså: Dersom Statsbygg ser på Operaen som et kunstverk og at det er ønskelig, og naturlig, at skaperne av verket fortsetter å utvikle det, ville Statsbygg kunne engasjert Snøhetta direkte.

Men er arkitektur kunst? Spørsmålet kan synes unødvendig. Arkitekturens historie har alltid vært en del av kunsthistorien. Dessuten kom regjeringen nylig med en stortingsmelding som heter nettopp Visuell kunst (Meld. St. 23 2011-2012) der arkitekturen har fått et eget kapittel. Selvsagt er arkitektur forskjellig fra de andre visuelle kunstartene. Bygninger er langt større økonomiske investeringer, og arkitektur har et nytteaspekt som skiller den fra billedkunst. Like fullt har de fleste av oss hatt utallige møter med bygninger som har gjort uutslettelige inntrykk. Vi vet at de beste arkitekturverkene er vel så kunstnerisk betydningsfulle som det som henger på veggene i våre kunstmuseer. Derfor må vi behandle dem med respekt, og staten bør ikke, ved første anledning, kutte forbindelsen til de som har skapt verkene.

Til sist: Det er ikke synd på Snøhetta. Jeg går ut fra at de har nok å gjøre. De skaper stadig nye betydelige verk i inn- og utland. Men det er synd på oss. Vi er i ferd med å forringe et byggverk som folk kommer fra fjerne verdensdeler for å oppleve. Først kastet direktør Tom Remlov ut Snøhettas spesialtegnede innredning til foajeen og lot det store offentlige rommet bli preget av hans tvilsomme smak. Og snart begynner ombyggingene som Statsbygg står for. Operaen blir i stadig mindre grad preget av en helhetlig kunstnerisk visjon.

Publisert i Aftenposten Aften torsdag 28. juni 2012