Maliks, Viksjø og bevaring

Før terrorbomben var regjeringsblokken en urørlig kjensgjerning. Nå er den såret og bandasjert. Eksperter og pårørende samles rundt sykeleiet og vurderer dens videre liv. Men er de medfølendes argumenter for fortsatt liv gyldige, spør Leif Maliks.

I Fortidsvern 4/2011 skriver han: ”Ettersom det synes å være så stor enighet blant bygningsvernerne om bevaring, er det god grunn til å rette et blikk på våre egne argumenter.” Jeg stusser noe over formuleringen ”våre egne argumenter” – kommer Maliks med selvkritikk? Men nei, det er de andre argumenter som skal imøtegås.

Kanskje aner man et ubehag hos den ofte modernismekritiske Maliks over at enigheten blant bygningsvernerne (utenom ham selv) er så stor? Maliks begrenser seg til å motsi andre fagfolks begrunnelse for høyblokkens betydning. Han sier at det er gode argumenter for bevaring av regjeringsbygningen, men trekker bare frem den kunstneriske utsmykking av interiørene. Andre fagfolk klarer å finne adskillig flere kvaliteter ved høyblokken og mer substansielle grunner til at den skal bevares.

Likevel er det en forfriskende øvelse han inviterer oss til. Det er all mulig grunn til å etterprøve argumenter som gjentas og gjentas, ofte med litt for stor selvfølgelighet. Men jeg må innrømme at det ikke er mange av Maliks resonnementer jeg kan slutte meg til. Likevel skal jeg gi ham rett i én ting: En rasterfasade er i seg selv hverken demokratisk – eller sosialdemokratisk. Hvis den uttrykker noe, så er det orden og rasjonalitet. Derfor er det like greit med opprutede fasader på høyhus om de huser flernasjonale selskaper på Manhattan eller norske byråkrater i Akersgata.


Et symbol på folkestyre

Kan høyblokken være ”et symbol på folkestyre”? Maliks mener at det er Stortinget og ikke Regjeringsbygningen som er et tydelig symbol på vår styreform. Regjeringsbygning har de trolig også i Nord-Korea, skriver han. (Opplagt, og jeg vil tro at de også har noe, som i hvert fall i navnet, tilsvarer vår nasjonalforsamling.) I vårt demokratiske styresett skal den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt balanseres mot hverandre. Selv om de fleste vil trekke frem Stortingsbygningen når det blir spørsmål om folkestyre, forhindrer ikke det at den utøvende statsmakt er en uunnværlig del av vårt demokrati. Når denne statsmakten skal synliggjøres i media, er det med et bilde av høyblokken.

For Maliks er høyblokken ikke et bilde på demokrati. Den er maktens arkitektur og viser ”de muskler man trengte for å rydde nok plass i de gamle bykjernene for å realisere de Corbusier-inspirerte ideene.” Dette er en merkelig form for historieskriving. Riktignok førte Viksjøs regjeringsbygning til at Fødselsstiftelsen, Militærhospitalet og Rikshospitalet ble revet. Men allerede konkurransen i 1887 forutsatte at de tre empirehospitaler skulle fjernes. Rikshospitalet hadde flyttet ut i1883, det var derfor ikke så store skrupler med å rive de gamle sykehusene. Hadde nasjonen hatt bedre økonomi for vel hundre år siden, hadde det vært jugendarkitekten Henrik Bull, og ikke modernisten Erling Viksjø, som hadde utraderte de vakre klassisistiske byggverkene. Og for Maliks hadde vel da Finansdepartementet vært et eksempel på maktens arkitektur. Modernisten Viksjø sparte lindealléen, det hadde ikke Bull gjort.


Nasjonal og med utsøkt detaljering

Er høyblokkens materialbruk ”nasjonal”? Ja, det er det rimelig å si. Det var til høyblokken Erling Viksjø og Sverre Jystad oppfant naturbetongen. I de etterfølgende 10-15 årene benytter Viksjø denne fasadebehandlingen på de fleste av sine monumentalarbeider. For sentralmyndighetene (Høyblokken og Y-blokken i regjeringskvartalet), viktige kommuner (Oslo helseråd, Rådhuset i Bergen), storindustri (Elkem, STK) og mye annet. I en avgjørende etableringsfase etter 2. verdenskrig blir han den som, mer enn noen annen, gir form til det offisielle Norge. Og han gjør det med et fasademateriale som han, og Norge, var alene om. – Bør ikke det holde som kobling mellom høyblokkens materialbruk og nasjonen Norge?

Hva med bygningens kvalitet? Maliks siterer Vetle Lid Larsens kommentar om at Regjeringens høyblokk er dusinvare. Dette er flåsete og uinformert. Mari Hvattum er uten tvil mer treffende når hun skriver i Aftenposten 23.12.2011at materialbruken er utsøkt. Og videre at bygget er av ”sjelden kvalitet, med en grad av gjennomarbeiding som det er umulig å oppnå i dag.” Det er bygningens uvanlige arkitektoniske kvalitet og dens sentrale plass i nyere norsk samfunnshistorie som gjør at det er så ”stor enighet blant bygningsvernerne om bevaring.”



Viksjø og byen

I følge Maliks spilte Norsk arkitekturmuseums Erling Viksjø-utstilling i 1999 en sentral rolle i prosessen med en generell oppvurdering av ”Viksjø og senmoderne arkitektur i alminnelighet.” Det var tydeligvis nødvendig fordi Erling Viksjø syv år tidligere ikke hadde spilte noen betydelig rolle i Fortidsminneforeningens årbok som hadde funksjonalismen som tema. (Kanskje ikke så rart siden boken, med noen unntak, konsentrerte seg om mellomkrigstiden.)

Utstillingen ble angrepet av Jan Carlsen i Dagbladet og Ulf Andenæs i Aftenposten. Jeg var direktør for museet den gang og svarte derfor angrepene fra de to, blant annet med en kronikk i Aftenposten. Maliks hevder at mine tilsvar inneholdt diskutable forsøk på å forsvare noen av Viksjøs verk (Regjeringsbygget, Hydrobygget og Bergen rådhus) som gode bidrag i en bymessig arkitektur. Det er en uhyre lite nyansert fremstilling av mine synspunkter, og derfor er jeg nødt til å redegjøre kort for hvordan jeg, den gang og nå, vurderer Viksjøs tre høyblokker.

Høyhus i parkmessige omgivelser var Le Corbusiers og Erling Viksjøs ideal. Det var forståelig som en reaksjon mot trangboddhet, men i dag har idealet begrenset relevans. Blant annet fordi vi ikke har råd! Nå bygger vi i stedet høyt og trangt. Hydroparken og Regjeringsparken er sjenerøse gaver til byens befolkning som i dag ville være umulig på så sentrale tomter. Norsk Hydros hovedsete i Bygdøy allé er en triumf. Blokken ligger med kortsiden mot gata og lar sollyset slipper til i den nye, offentlige park. Hele anlegget er meget helstøpt og uten tvil en berikelse for byen. Rådhuset i Bergen oppleves som en voldsom kontrast, og det står i dag som en meningsløs torso. Professor Henrik von Achen har skrevet at «om et par hundre år vil arkitekturhistorikerne kanskje beklage, ikke rådhusblokken, men at ikke også resten av rådhusanlegget ble oppført (Byggekunst 1991, s.230).» Da hadde den blitt forankret til lavere fløyer som skapte gårdsrom på begge sider og formidlet en overgang til den eksisterende bebyggelsen.

Regjeringsanlegget har en smertefulle og langvarige tilblivelseshistorie som forteller mye om Norge som nasjon. Henrik Bulls grandiose planer ble redusert til én fløy, dagens Finansdepartement. Siden har ambisjonene variert. Sluttresultatet ble likevel en fin komposisjon med Y-blokken og Finansdepartementet på hver sin side av høyblokken. Regjeringskontorene i sidegatene er ikke mye å skryte av, men R5, der blant annet Kulturdepartementet holder til, er et meget vellykket stykke tilpasningsarkitektur. Man kan diskutere den skjebne som Arne Garborgs plass fikk og at lokket har fratatt Hammersborg dens drama som høydedrag, men Deichman har fått et intimt oppholdsareal i tilknytning til hovedinngangen i stedet for en høy mur og et bratt trappeanlegg. Dessuten ble Regjeringsparken opparbeidet rundt 1990 med et vakkert steinmønster og et sirkelformet basseng som tydeliggjorde høyblokkens sentrale rolle og binder det hele sammen.


Fredning og vurdering av samtidsarkitektur

”Arkitekturmuseet, St. Hallvard kirke og Frognerparken (alle tre nyfredete) er neppe direkte truet av rasering,” skriver Maliks i Fortidsvern 3/2010. Vel, rasering er et sterkt uttrykk, men før åpningen av Arkitekturmuseet kom den daværende direktøren for Nasjonalmuseet med så merkverdige ønsker om endringer av bygningen at jeg var sterkt lettet da Riksantikvaren fredet huset. St. Hallvard ble vel fredet for sent, både i forhold til den 25 års grense Leif Maliks opererer med, og i forhold de uheldige ombyggingene som ble foretatt på 1990-tallet. (Det kunne Nils Marstein, Kjell Lund, Jon Haug og undertegnede konstatere under en befaring den gang.)

Maliks har gjentatte ganger skrevet i Fortidsvern at det bør gå en generasjon før Riksantikvaren freder en bygning. Da får man den nødvendige avstand og kan være sikrere i sin dom. Han mener det er utdelt i alle fall én uheldig nobelpris i medisin og flere beklagelige fredspriser, følgelig er samtidsvurderinger tvilsomme.

Trolig er man på sikrere grunn innen naturvitenskapen enn i humaniora og samfunnsfag. Likevel kan vi ikke slutte å vurdere samtidens ytelser; hylle, kritisere eller dele ut priser innen litteratur, arkitektur – og fredsarbeid. Man kan selvsagt ta feil. Som med Pruitt–Igoe, det prisbelønnede boligområdet i St. Louis som etter tjue år var blitt ubeboelig og ble revet på midten av 1970-tallet. Likevel er det min erfaring er at det innen arkitekturfeltet ikke er så vanskelig å komme frem til hva som er hovedverkene i den nære samtid, og at dette er vurderinger som står seg over tid. De bygningene som ble regnet som de betydeligste på 1920- og 30-tallet er fortsatt de vi regner som de viktigste. Og hvis vi skal forstå en historisk periode bør vi vel være forsiktige med å fjerne de verkene som perioden selv regnet som sine fremste?

Maliks mener altså at vi er for nær samtidsarkitekturen til å kunne vurdere den. Jeg mistenker at hans egentlige følelse er at vi er så nær den i tid at vi ser hvor ille den er. Selv ikke byvandalen Erling Viksjø, klarer fagfolk nå å gjennomskue, selv om det har gått to generasjoner! Når fagfolkene er så forblindede, trenger tiden en røst som roper i ørkenen.

Noen og en hver kan ønske seg en mer opplyst og nyansert arkitekturdebatt, og være urolig over tendenser i vår tid. Men når Maliks skriver om panegyrikken som har innhyllet det beste av norsk arkitektur fra de siste 50 år (Fortidsvern 4/2011) og oppfordrer arkitekter og kunsthistorikere til å gå mot ”tidsånden” (artikkelen ”Fra Ålhytta til V-house” i katalogen til SPOR-utstillingen, 2011), så tyder det på et grunnleggende svartsyn og man forstår at Maliks må mene det er lite å ta vare på fra vår samtid.

Publisert i Fortidsvern 1-2012