Vandringen over Nasjonalmuseet. Plan- og bygningsetatens alternative utbyggingsforslag på Vestbanen setter hele museumsprosjektet i fare.

Detaljstyring. Den 22. oktober fortalte Aftenposten at Plan- og bygningsetaten (PBE), til tross for at den i utgangspunktet er positiv til Nasjonalmuseets byggeprosjekt på Vestbanen, likevel velger å fremme et alternativt forslag. PBE insisterer på at konkurranseprosjektet skal gjennomføres med alabasthall på toppen og gneis som fasademateriale ellers. (Det siste umuliggjør arkitektens videreutvikling av prosjektet hvor nå også andre steinslag blir vurdert.) Samtidig foreslås det detaljerte arkitekturløsninger som er konkurranseprosjektet helt fremmed, som at de gamle sporlinjene skal avtegnes i museets forplass og vestibyle. Men det pålegget fra PBE som setter hele byggeprosjektet i fare, er tanken om en ferdselsåre tvers over byggetomta.

En overvintret ide. Noen sentrale samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen. For eksempel har jernbanestasjoner ofte brede sporområder som folk og kjøretøy må rundt. Slik har det vært i snart 140 år på Vestbanen, og det har vært til å leve med. Da stasjonen ble stengt i 1989, ble det mulig å tenke seg andre løsninger. Dersom det var ulike funksjoner der – som hotell, museum, bibliotek, kontorer og kinoer – ville det bli greit å dele opp bebyggelsen, og fotgjengere kunne ta seg frem tvers over kvartalet. Vinnerutkastet i arkitektkonkurransen i 2002, illustrerte dette og var i henhold til føringene fra Oslo kommune og Plan- og bygningsetaten. Prosjektet hadde fremkommelighet på tvers, men ble mislikt av publikum og var sterkt avvisende overfor de fredede stasjonsbygningene.
Seks år senere ble forholdene drastisk endret. Kommunen solgte området til staten som ønsket å oppføre Nasjonalmuseet der, Nordens største museumsbygning. Dermed lignet situasjonen på det den var da togene fylte sporområdet. Igjen var det én stor samfunnsoppgave som skulle løses. Den internasjonale arkitektkonkurransen i 2010 om Nasjonalmuseet demonstrerte tydelig at dersom museet ble delt opp i flere bygningskropper, fungerte det dårlig. Vinnerprosjektet har den klart beste indre organisering av museet fordi det er lavt og tar hele tomta i bruk. Løsningen har også fått ros for å ha et tydelig nærvær samtidig som det er hensynsfullt overfor stasjonsbygningene og ikke konkurrerer med Rådhuset.

Et hinderløp. Når sporområdet nå skal gi plass for én stor museumsbygning, skulle man tro at kravet om en tverrforbindelse var uaktuelt, men slik er det ikke. PBE forlanger at Holmens gate skal forlenges nordover fra Aker Brygge til Dronning Mauds gate. Ettersom det nå ikke er mulig på bakkeplan, skal det skje som en offentlig tilgjengelig gangvei over museets tak. Det betyr at fotgjengere og rullestolbrukere må ta en rampe eller heis 10-12 m opp langs museets fasade, så bevege seg 120 m over takflaten og deretter ned på tilsvarende vis langs den andre siden. Det blir et hinderløp, ingen snarvei.

Man må ha klart for seg hvor forskjellig den vandringen som PBE foreslår på Nasjonalmuseets tak, blir fra den man kan oppleve på operaen. Operataket er et offentlig tilgjengelig uterom fordi det er en naturlig fortsettelse av plassgulvet foran hovedinngangen. Den takruten PBE vil ha over Najonalmuseet, vil ligge mellom alabasthallen og servicefløyen og byr på lite utsikt.

Første bud er sikkerhet. Utsikt har man imidlertid fra taket over den fremre delen av museet som stikker ut mot brygga, og her har vi foreslått at de museumsbesøkende skal få komme opp og se ut mot Akershus og havnebassenget. Men det avgjørende er at museet selv har kontroll på atkomst til taket. Et hovedfokus for Nasjonalmuseet vil alltid være å forhindre innbrudd. Derfor er et det umulig å tenke seg en allmenn tilgjengelig ferdselsåre over taket til vårt fremste kunstmuseum.

Norge er i en enestående posisjon som har anledning til å realisere et museum av en størrelse og kvalitet som Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen. Dersom det stilles krav som er overdrevent detaljerte eller står i sterk motsetning til den oppgaven som skal løses, kan denne gylne muligheten glippe.

Publisert i Aftenposten Aften