Hovedverkene på Vestbanen

KUNSTMUSEUM. Nasjonalmuseet på Vestbanen skal bli horisontalt og Munchmuseet i Bjørvika vertikalt. I Aftenposten Aften 22. september liker ikke kunstsosiolog Dag Solhjell noen av dem.” Ingen av dem forteller utad at det er et kunstmuseum,” klager han. Men hvordan skal det gjøres, bortsett fra å sette opp et skilt?

Tidligere var det enklere: Et kunstmuseum så ut som et slott. Tre år etter den franske revolusjon i 1789 besluttet Nasjonalkonventet i Paris å opprette et statlig museum i Louvre. Kongens skatter tilhørte nå folket og skulle kunne sees av alle. I de neste hundre årene ble det bygd museer over hele verden, og alle minnet om palasser. De var som ekkoer av fyrsteslottene der samleriveren først fikk sine fysiske uttrykk. Nasjonalgalleriet, Historisk Museum, Kunstindustrimuseet i Oslo, Rasmus Meyers samlinger og Vestlandske kunstindustrimuseum i Bergen tilhører alle denne tradisjonen. I vår tid ser nye museer svært forskjellige ut. Guggenheim i Bilbao er som en kjempemessig, krum metallskulptur. Tate Modern i London holder til i en nedlagt kraftstasjon. Forteller de utad at de er kunstmuseer? Det er tydeligvis ikke nødvendig for publikum strømmer til. I dag finnes kunstmuseer i alle størrelser og former, og folk flest har ingen problemer med det.

Kravet om fornyelse. Det finnes en god del store og lave museer rundt om i verden. Slik blir også det nye Nasjonalmuseet. I disse museene ”er det bærende pedagogiske prinsipp horisontalitet,” i følge Solhjell. Hva innebærer det? Jo, på Vestbanen vil den faste utstillingen for design og kunsthåndverk vises i 1. etasje og i 2. etasje vil publikum endelig få en bred presentasjon av norsk kunsts utvikling. For Solhjell er dette som om de gamle museene blir stablet oppå hverandre i det nye huset. Og da blir ingen fornyelse. Trolig ønsker han seg utstillinger der de ulike feltene blandes og sees sammen. Og slik vil nok mange av de skiftende utstillingene bli. Men må de faste utstillingene være på samme viset? De fleste større kunstmuseer verden over finner gode faglige grunner til å presentere basisberetningene om de ulike kunstfagene hver for seg. Skulle fremtidens kuratorer ønske å organisere de faste utstillingene på en annen måte, er det lett å få til.

Ivaretakelse. Gigantmuseet Victoria & Albert i London er en institusjon som jeg og mange andre besøker igjen og igjen. Takket være det britiske imperiets utstrekning, er samlingene enestående rike og svært mangfoldige. Det er langt fra lett å finne frem i de mange galleriene. Men det blir en del av besettelsen ved å være der. Man går seg bort i en magisk verden og har nesten ikke et ønske om å komme ut.

Det nye Nasjonalmuseet blir adskillig mindre, likevel er Solhjell redd for å få vansker med å finne ut hvor han er. Det må være det han mener når han skriver at museet ”lider som arkitektur av svak ivaretakelse av hensynet til publikum.” Jeg kan berolige ham med at det vil bli lettere der enn i mange andre horisontale museer. Og i motsetning til for eksempel Nasjonalgalleriet vil vandringene fra sal til sal på Vestbanen som regel være rettet mot et utkikksvindu eller et atrium. Pauserom gir muligheter for avbrekk og fordypning, og et meget sjenerøst midtrom vil dele vandringen i to.

Munch. Solhjell er også bekymret for Edvard Munchs kunst i det nye Nasjonalmuseet. Museets arkitektur lider av en ”ubestemthet i sitt forhold til Munch,” skriver han. Byggeprosjekt er nå på forprosjektstadiet der løsningen raffineres og stadig flere detaljer avklares. Blant annet er den nye Munch-salen i ferd med å få sin form og plassering. Vi kan love at Munchs hovedverk vil få vel så gode forhold som i Nasjonalgalleriet og at det vil bli lett å finne frem dit. Så hvordan kan Solhjell allerede nå klage over at forholdene ikke vil bli lagt ”til rette for at Munchs kunst skal møte et stort og internasjonalt publikum som aldri tidligere har besøkt bygningen”?

Publisert i Aftenposten Aften 5. oktober 2011.

NAL i hundre

Det var en strålende fest. Rådhussalen med sitt dramatiske marmorgulv i svart/hvitt-mønster og hele 21 meter opp til taket, freskoveggenes fortellerkunst og langbord dekket med jubileumsserviset fra byjubileet i år 2000. Dessuten gode talere og to konferansierer, Ingerid Helsing Almaas og Per Rygh, som var på høyde med dem vi kjenner fra Grand Prix. – Men var det likevel noe som manglet? Bør ikke et hundreårsjubileum gi oss et historisk perspektiv? Et kort riss som lar oss forstå hvor langt vi har beveget oss i løpet av det siste sekelet?

Det er sikkert fornuftig at jubileumsmarkeringen har konsentrert seg om dagens utfordringer. Fokus har vært på de mange aktivitetene landet rundt og arrangementer som har vist fagets relevans i vår tid. Men det hadde vært mulig å kombinere dette med en bevissthet om hvor man kommer fra.

Enkelte av oss var med for 25 år siden. Også da var Oslo rådhus en festlig ramme (om en mottakelse før festfolket tok båten ut til Bygdøy med middag på Najaden). Mye har skjedd siden 1986. Fehns endelige oppstigning til parnasset skjedde med tildelingen av Pritzker- prisen året etter. I 1989 vant Snøhetta konkurransen om biblioteket i Alexandria og dermed startet den mest oppsiktsvekkende karriere som noe norsk arkitektkontor har hatt. Kjell Lund, Nils Slaatto og Kristin Jarmund er blitt æresmedlemmer av den amerikanske arkitektforeningen. Niels Torp vant konkurransen om SAS-hovedkvarteret i Stockholm i 1987 og i årene som fulgte etablerte han seg internasjonalt som den viktigste fornyer av kontoret som bygningstype. Arne Henriksens fornyelse av norsk jernbanearkitektur ble lagt merke til ute. Carl-Viggo Hølmebakk, Jensen & Skodvin, Jarmund & Vigsnæs, Helen & Hard, og andre, har blitt publisert i viktige internasjonale tidsskrifter.

– Man må kunne si at norsk arkitekturs internasjonale gjennombrudd har skjedd i løpet av de siste 25 årene, og kanskje var det noe man kunne sagt i Rådhussalen? Jubileer er tross alt høydepunkter som kaller på overblikk og lange linjer. (Og i tillegg til disse artistiske prestasjonene har vi fått en statlig arkitekturpolitikk, arkitektskole i Bergen, Norsk Form er født og Arkitekturmuseet har skaffet seg et hus det er grunn til å være fornøyd med.)

En annen ting: Fester kommer og går, snart er de bare et noe uklart minne. Publikasjoner, derimot, har lengre liv. Til forrige jubileum skrev Odd Brochmann boken Disse arkitektene. Den ble først trykt som føljetong i Arkitektnytt og siden bundet inn, det var slik man gjorde det den gang økonomien var trangere. Det er en festlig bok som vi stadig refererer til, men jeg hadde ikke trodd at vi 25 år senere fortsatt skulle være uten en grundigere fremstilling av faggruppens historie.

For 25 år siden startet Arkitekturmuseet og NAL med de offisielle utstillingene om norsk samtidsarkitektur. Det er en tradisjon som fortsetter, nå i regi av Nasjonalmuseet. Men yrkeshistorien kan vi ikke vente at andre skal ta seg av. Det må være av interesse å vite hvordan byggeprosessen har vært til ulike tider og hvordan arkitektenes arbeidsvilkår og status har endret seg. Jeg tror at det har blitt atskillig vanskeligere å skape god arkitektur i løpet av de siste tiårene, men jeg skulle gjerne vært på tryggere grunn når jeg mener det. Mitt råd til NAL er å la jubileet bli starten på et arbeid med å kartlegge den veien vi har gått. Kanskje kan det også være nyttige når man skal se for seg veien videre?

Publisert på Arkitektnytts hjemmeside.