Museum, teater, opera, konserthus

1789. Det store revolusjonsåret, elleve år før det 19. århundre tar til. Bastillien stormes, og republikken innføres. Tre år senere vedtar nasjonalkonventet i Paris å opprette et statlig museum i Louvre. Kongens kunstsamling og Napoleons erobringstokter gjorde dette til verdens største og mest spektakulære kunstmuseum. Fortsatt er det det mest besøkte. I flere hundre år hadde kunstgallerier vært en del av fyrstelige slottsanlegg, og allerede i 1777 ble det reist en egen museumsbygning i Kassel. Men det er i løpet av de første tiårene på 1800-tallet museet utvikles som en egen bygningstype, og vi får de museene som blir normdannende: Dulwich Gallery i Syd-London (1814), Glyptotheket i München (1830), Alte Pinakotehk i München (1830) og Alte Museum i Berlin (1830). I resten av århundre gror musene opp i alle hovedsteder og byer av en viss størrelse. De minner om palasser, som et ekko av fyrsteslottene der samleriveren først fikk sine fysiske uttrykk. De er alvorlige bygninger som utstråler den betydningsfulle ved å ta vare på nasjonenes fremste ytelser.

1800-tallet er også det århundre da de viktigste bygningstypene innen musikk og drama utvikles. Selvsagt ble det bygget teatre, operaer og konserthus tidligere også, men langt på vei er det riktig å si at dette er kulturformer som tilhører det 19.århundre og at mange av de mest berømte av byggverkene innen disse sjangrene er fra den tiden.

Arkitekturhistorikeren Nikolaus Pevsner følger teaterets utvikling fra rennesansen og fremover, og trekker dessuten linjen tilbake til antikken. Men den store blomstringen for opera og teaterbygging er fra siste halvdel av 1700-tallet til slutten av 1800-tallet. Med operahusene i Dresden (1878) og Paris (1875) kuliminerte sjangeren. Pompøse fasader og storslagne trappearrangementer signaliseres kunstarten spektakulære karakter og operabesøkets sosiale viktighet.

Scene og sal er to ulike verdener. Operasangerne og skuespillerne opptrer på den andre siden av proseniumbuen. Konserthuset mangler snorloftet, det ytre signalet om scenebildet mangfoldige muligheter til forvandling. Musikkhuset har ikke scenekunstens dualisme. Musikerne kommer inn i salen hvor vi sitter og spiller for oss; de og vi er i samme rom. Ellers trenger det ikke være så stor forskjell. Man skal lete etter de utsmykkende detaljene for se om det er et teater eller et konserthus man står foran. Også konserthuset skyldes fremveksten av det borgerlige samfunnet på 1800-tallet. Musikklivet var tidligere knyttet til kirken og hoffet. Nå dannes det musikkforeninger som etter hvert bygger egne hus. Slik oppstår bygningstypen.

Av og til tas Teatro Colón (1908) i Buenos Aires med, men de tre sikre, de som alltid nevnes blant verdens fremste konserthus, er Musikverein (1870) i Wien, Concertgebouw (1888) i Amsterdam og Symphony Hall (1900) i Boston. Egentlig demonstrer dette utvalget at konserthuset som utviklet bygningstype er av sentraleuropeisk, eller rettere sagt germansk, opprinnelse. For den amerikanske Symphony Hall, en storslagen konserthall (2.625 sitteplasser) med en fremragende akustikk, er utformet med Gewandhaus i Leipzig som forbilde.

Sentrale musikkpersonligheter og komponister er knyttet til Leipzig. Johannes Sebastian Bach var kantor ved Thomaskirken i 27 år frem til sin død i 1750, og Felix Mendelssohn Bartholdy var kapellmester for Gewandhausorchester. Orkesterets navn kom fra en tøyhall fra 1498 som byens musikkforening tok over i 1780-årene. Hundre år senere var navnet så innarbeidet at det ble overført til det nye konserthuset som åpnet i 1884. Det var dette konserthuset, Gewandhaus nr. 2, viden kjent for sin akustikk, som var idealet for de musikkelskende borgerne i Boston 16 år senere.

I avslutningsfasen av annen verdenskrig falt bombene tett over de store tyske byene, og i Leipzig ble det praktfulle konserthuset lagt i grus under luftangrep i 1943 og 1944. Gewandhaus nr. 3 sto ferdig i 1981. Ikke et ”kulturpalass”, et flerbrukshus, slik DDR-myndigheten vanligvis bygde, men et ordentlig konserthus. Leipzigs spesiell posisjon i musikkhistorien gjorde det til et unntak. Det modernistiske byggverket har en stor skrånende glassfront i stedet for tempelgavl, og en konsertsal der publikum sitter på terrasser rundt orkesteret. Slik viste de østtyske styresmaktene at de var àjour med utviklingen og hadde merket seg nyvinningene til det skjellsettende konserthuset som ble oppført i Vest-Berlin tidlig på 1960-tallet.