Kritikeren Martin Braathen

I noen år har Martin Braathen skrevet kritiske artikler av ting jeg har hatt ansvaret for – og det er selvsagt helt greit. Men man kan bli noe trett av en så konsekvent kritiker. Skal man svare? Til nå har jeg latt være. Men så kommer en til at det kanskje er riktig å påpeke noen urimeligheter. Derfor denne oppsamlingsartikkel om tre anmeldelser med de manende overskriftene ”Arkitekturnasjon uten ambisjoner,” ”Hjemme alene-fest” og ”Uten motstand.”

Uten motstand
Denne anmeldelsen av Kristin Jarmund-boken sto på trykk i Arkitektur N 5/2009. Jeg skal ikke ta opp Braathens misnøye med det de to forfatterne (Bente Sand og særlig Kenneth Frampton) har prestert. Derimot vil jeg prøve å besvare Martin Braathens mer grunnleggende spørsmål om hvilke aktører som har laget boken.

Hvorfor er ikke Nasjonalmuseet nevnt med et ord i boken, spør han? Og er det egentlig redaktøren for serien (undertegnede) som har redigert boken, kanskje er det er en anonym forlagskonsulent (mener han forlagsredaktør, mon tro?) eller er det Kristin Jarmund?

Nå kunne jeg valgt å skrive i bokens innledning: Denne bokserien redigerer jeg på min fritid, den har ikke noe med Nasjonalmuseet å gjøre. Jeg kunne gjort det, men syntes det var å overdrive. Nasjonalmuseet ble ikke nevnt med et ord fordi institusjonen aldri har vært involvert i produksjonen av boken; burde jeg fremhevet det? Informasjonsforpliktelsen er vel snarere motsatt. Hadde det vært en forbindelse mellom Nasjonalmuseet og produksjonen av boken, så ville det vært en grov forsømmelse ikke å nevne det. Da hadde jeg skaffet meg et problem i forhold til museets ledelse.

Men så er det utstillingen om Kristin Jarmund som ble vist i Arkitekturmuseet i forbindelse med boklanseringen. Den som husker tilbake til utstillingsåpningen, vil kanskje minnes at det ikke ett sted sto at vi hadde produsert utstillingen. Av ulike grunner var det oppstått en glippe i vårt utstillingsprogram, og i stedet for at paviljongen sto tom takket vi ja til, i et par uker, å vise en utstilling som Kristin Jarmund selv sto bak. Vi var, som Martin Braathen, imponert over Per Mannings fotografier, syntes de representerte noe nytt, og derfor viste vi med glede denne utstillingen i museet. Nå er Kristin Jarmund en spennende arkitekt, og vi kunne uansett hatt en utstilling om hennes arbeider. Men hadde vi laget den, ville den blitt annerledes. Det hører med til historien at Utenriksdepartementet ble svært begeistret over utstillingen og at den siden har turnert rundt om i verden i UD/Nasjonalmuseet-regi.

Spørsmålet blir: Hvor viktig er det å forklare leserne av boken, en bok som forhåpentligvis skal ha et langt liv, at utstillingen vi viste i et par uker ikke var produsert av oss? Og igjen: Hadde vi produsert utstillingen, så hadde det stått i boken. Skal man trette sine lesere med å fortelle om det man ikke har gjort?

Som nevnt sår Martin Braathen også tvil om undertegnede har vært redaktør for boken. Nå har jeg ganske lang fartstid som redaktør: 10 år i Byggekunst og 18 år med Arkitekturårboka. Er det sannsynlig at jeg hadde overgitt redigeringen til en ”anonym forlagskonsulent”? Men selvsagt har jeg hatt nær kontakt med Kristin Jarmund – det skulle bare mangle.

Så gjelder det finansieringen av boken. Bøker som denne er i utgangspunktet tapsprosjekter. Skal en omfattende arkitektmonografi utgis, det gjelder både Norge og de fleste land i verden – og de aller, aller fleste arkitekter – så trengs det økonomisk støtte. Dette gjelder for øvrig ikke bare denne sjangeren, men også mange andre bøker som utgis. Pengene kan skaffes fra takknemlige byggherrer og andre i byggebransjen (slik takksigelsene på slutten av Bengt Espen Knutsen-boken tydeliggjør). Men ellers er det arkitekten selv som må tre støttende til. Burde det stått i boken? Burde det stått ”Kristin Jarmund har kjøpt tusen eksemplarer av boken og dermed gjort utgivelsen mulig”? Det ville vært høyst originalt, en internasjonal nyskaping.

Arkitekturnasjon uten ambisjoner
Så til to utstillinger som ikke ble laget av meg, men som jeg hadde et overordnet ansvar for som Nasjonalmuseets fagkoordinator for arkitektur: Snøhetta-utstillingen i 2009 og Sverre Fehn-utstillingen i 2008.

”Et enormt oppbud av interesserte har troppet opp ved den nordiske paviljongen. Startskuddet går, og lovtalene begynner. En presentasjon av Arkitekturnasjonen Norge anno 2008 er i gang. Et gisp går gjennom publikum når de får presentert … banebrytende, miljøvennlig materialforskning? Nei. Strategier for en ambisiøs, statlig arkitekturpolitikk? Nei. En ny generasjon av samfunnsbevisste, eksperimenterende arkitekter? Nei. Derimot får de se en helt konvensjonell, retrospektiv utstilling av byggene til Sverre Fehn.”

Dette er det dramatiske høydepunkt i Martin Braathens omtale i Dagens Næringsliv av den norske utstillingen på Venezia-biennalen i 2008. (Teksten er også gjengitt som et etterord i hans nyutkomne bok Alt er arkitektur.)

Braathens poeng er at den norske utstillingen ikke forholder seg til det temaet som Aaron Betsky, biennalens direktør, har oppgitt: ”Out There: Architecture beyond Building.” Dermed er vi i utakt med andre nasjonale utstillere, og den norske utstillingen presenterte Norge som arkitekturnasjon uten ambisjoner. – Men la oss startet med gispet, Braathens dikteriske grep.

I Braathens beretning gisper et sjokkert publikum når det går opp for dem at de er med på åpningen av en av en utstilling om Sverre Fehns arbeider – til tross for at de er der fordi de har mottatt invitasjonskort til nettopp denne utstillingen. Det er ikke slik at en duk trekkes til siden og plutselig ser et intetanende publikum hva Norge stiller ut. Åpningsseremonien finner sted inne i paviljongen, publikum befinner seg hele tiden blant modellene og montrene. Vi andre som var til stede hørte ikke noe gisp. – Kan det være at Martin Braathen har projisert skriket i eget bryst på resten av forsamlingen?

Selvsagt er det riktig at den norske utstillingen ikke forholdt seg til Aaron Betskys tema. Men hvor alvorlig var det? Og kan det tenkes gode og aktverdige grunner til at vi valgte å vise en oversiktsutstilling over Sverre Fehns arbeider det året?

I Martin Braathens fremstilling blir utstillingen i den nordiske paviljongen enestående i sin konvensjonalistet. Men var den mer konvensjonell enn utstillingen i den nasjonale finske paviljongen (om nye museer og biblioteker i Finland) eller den britiske (om fem britiske boligprosjekter i Europa)? Årets biennaledirektør velger temaet for den internasjonale utstillingen som han er kurator for. Utstillerne i de nasjonale paviljongene kan følge temaet eller la være. Å følge temaet er ikke bare greit fordi italienerne nøler så lenge med å utpeke biennaledirektør, og ofte foreligger ikke temaet før seks måneder før utstillingen skal åpne.

Spesielt denne gangen var det nødvendig for oss med mer langsiktig planlegging. To år tidligere, allerede i 2006, besluttet Sverige, Finland og Norge ikke å lage en felles utstilling i 2008. Paviljongen skulle isteden brukes til en presentasjon av Sverre Fehns arbeider.

Denne sjenerøsitet fra svensk og finsk side skyldtes to forhold: For det første at var det klart at Fehn sto ved avslutningen av sin lange og viktige karriere. Hans helsetilstand tilsa at Arkitekturmuseet, som åpnet et halvt år før biennalen, ville bli hans siste byggverk. Skulle det noensinne vises en omfattende Fehn-utstilling på Venezia-biennalen, så måtte det bli i 2008 – uavhengig av hvilket tema årets biennaledirektør ville bestemme seg for. Det andre momentet var den nordiske paviljongens internasjonale posisjon som verk. Den offisielle guideboken til biennaleparken har Fehns paviljong på forsiden. Det er en allmenn oppfatning at dette er det sterkeste arkitekturverket av alle utstillingspaviljongene. Å vise en oversiktsutstilling om Fehn i hans kanskje mest kraftfulle bygning, var en opplagt idé. Det syntes også den administrativt hovedansvarlige i biennaleadministrasjonen. Han syntes, i motsetning til Martin Braathen, det var helt uproblematisk at Fehn-utstillingen ikke forholdt seg til biennalens hovedtema.

Ble Fehn-utstillingen i Venezia oppfattet som en pinlighet? Catherine Slessors anmeldelsen i oktoberutgaven av Architectural Review 2008 tyder heller på at den ble opplevd som en befriende kontrast til andre nasjonale utstillinger: ”In the Giardini proper, the national pavilions were rallying calls for fetishes and follies. Sverre Fehn’s calm, considered colonisation of his Nordic pavilion brought some much needed perspective to the general febrility and made a fitting tribute to a genuinely great architect.”

Hjemme alene-fest
Den 20. mai 2009 sto Martin Braathens anmeldelse av Arkitekturmuseets nyåpnede Snøhetta-utstillingen på trykk i Dagens Næringsliv. Omtalen innholder et poeng som Braathen har rett i, og det gjelder boken som utkom til utstillingsåpningen. Uavhengig av vår utstilling hadde Lars Müller Publishing i Sveits planlagt en større bok om Snøhetta. Dette førte til at vi unnlot å produsere en egen utstillingskatalog. I ettertid så vi at dette var uheldig, og at museets røst dermed ble mindre tydelig. En egenprodusert katalog ville helt naturlig tatt opp mange av de problemstillingene som Braathen etterlyser i sin anmeldelse. Men en gratis folder og et intenst formidlingsprogram (43 omvisninger i utstillingen, 25 av dem ved utstillingens kurator) gjorde at Nasjonalmuseets røst slett ikke var fraværende.

Det blir helt absurd når Braathen omtaler utstillingen som Snøhettas ”Hjemme alene-fest.” Nasjonalmuseets Eva Madshus var prosjektleder og kurator for utstillingen som ble designet i et samarbeid mellom henne, Lars Lantto i Askim & Lantto og Knut Tronstad i Snøhetta. Det var snarere slik at Snøhettas arbeidspress fra andre oppgaver gjorde at de medvirket i mindre grad enn vi hadde forutsatt.

Det kan være på sin plass å reflektere litt over de utfordringer man møter når man lager en utstilling om en samtidsarkitekt – eller samtidskunstner. Det er annerledes å lage en utstilling om produksjonen til levende enn en død person. Når vedkommende har gått bort er det færre hensyn og ta, man står friere, men samtidig blir hovedpersonens røst svakere. Utstillinger om arbeidene til en levende person må bli til i et nært samarbeid mellom kurator og opphavsmann, og vedkommende vil ha berettigede synspunkter på hva som skal med og hvordan det hele skal gripes an.

Martin Braathen skriver: ”Det forhenværende Arkitekturmuseet gikk på kort tid (sic) fra å være et lite spesialmuseum til å bli en del av Norges mektigste kulturinstitusjon. Med dette skiftet fulgte en helt annen offentlig rolle for museet og dets fagstab: De forvalter og definerer den offisielle norske arkitekturkanonen. Og forventningene til standarden og etterretteligheten på deres utstillingsproduksjoner og forskning er naturlig nok markant høyere enn tidligere.”

Altså: Det tidligere Arkitekturmuseet har kommet inn i det store Nasjonalmuseet, og den arkitekturfaglige staben makter ikke å komme på høyde med de utstillingene som produseres av kollegene fra de tre andre museene. Denne ynkeliggjøringen opplever vi har liten rot i virkeligheten. Det er nok heller slik at Bård Breivik hadde vel så stor innflytelse på sin utstilling i Nasjonalgalleriet i 2005 som Snøhetta hadde i Arkitekturmuseet. Det samme gjelder Matias Faldbakken i Museet for Samtidskunst i 2009.

Det er ikke ufarlig å svare når man blir kritisert; man blir lett avfeid med at man ikke tåler kritikk. La oss derfor se dette som et ordskifte der vi prøver hverandres resonnementer i et forsøk på å komme videre. Det er et privilegium at noen gidder befatte seg med det man prøver å få til. Arbeider man på den offentlige arena og har et nasjonalt oppdrag, er det bare rimelig at folk sier i fra om man ikke lykkes. Udugelighet bør påpekes. Men kritikeren kan lett la seg beruse av egne fikse formuleringer og dermed unngår han motforestillinger som reduserer hans retoriske poenger.

Trykt i Arkitektnytt 8/2010