GORDON OG ARKITEKTUREN

Minnemøte for Gordon Hølmebakk i Gyldendalhuset 25. januar 2018: Geir Mork, direktør i forlaget fra 1995 til 2015, forteller at det var Gordon Hølmebakk som foreslo at Fehn skulle engasjeres til å omskape den gamle bygningsmassen på vestsiden av Sehesteds plass. Og nå satt vi midt i dette hovedverket i nyere norsk byggekunst. «Arkitektur var en av hans lidenskaper», fortalte Mork.  Og Gordon hadde insistert: «Fehn må få tegne det hele.»

Arkitektur og litteratur. Koblingen mellom de to er problematisk. Bygninger lar seg ikke så lett gripe med ord, og mange av de beste arkitektene har vært ordblinde. Trolig er det snakk om ulike hjernehalvdeler og definitivt to separate kultursfærer. Men det fins broer mellom dem.

Som at to av de tre barna til Inger Sophie og Gordon Hølmebakk ble arkitekter. Beate professor på Arkitekthøgskolen. Sammen med sin mann Per Tamsen, driver hun arkitektkontoret Manthey Kula som har fått anerkjennelse for poetiske konstruksjoner i dramatiske norske naturomgivelser. (I parentes: Manthey er morens pikenavn og Beates mellomnavn, Kula et fordums slektsnavn hos Per)

Carl-Viggo, har, som kjent, en mer omfattende produksjon, og nevnes med ærefrykt i informerte miljøer rundt om på kloden. Hans berømmelse startet på midten av 1990-tallet. Utgangspunktet var barndomshjemmet på Ullern der han omformet farens bibliotek og fikk bygd et uthus i hagen, en sylinderformet konstruksjon murt opp i tegl. Disse små tingene fikk internasjonal oppmerksomhet og havnet på forsiden av et ledende japansk fagtidsskrift. Arkitektur og litteratur ble også knyttet sammen i 2002 med arkitektkonkurransen om et publikumsbygg ved Bjerkebæk, Sigrid Undseths hjem på Lillehammer. Carl-Viggo seiret, Beate fikk annenpremie.

Men egentlig var det Gordon som først krysset grensen mellom de to fagfeltene. Det skjedde i 1986 da han redigerte en samling tekster av Christian Norberg-Schulz, den mest skrivende av alle norske arkitekter og leste rundt om i verden. Den vakre boken Et sted å være. Essays og artikler ble etterfulgt ti år senere av Øye og hånd. Essays og artikler. Ny rekke.

Den siste boken ble utgitt i 1997, det året Sverre Fehn fikk Pritzker-prisen, verdens mest høythengende arkitekturpris. Da gikk jeg til Fehn og spurte om han ville tegne vårt arkitekturmuseum, en utvidelse av den første Norges Bank-bygningen (skapt av Christian Heinrich Grosch), et hus vi håpet å en gang få tak i.

Slik ble det. Vi fikk et hus som knyttet sammen fortid og samtid, Fehns modernisme og klassisismen til Grosch. Oppskriften på det ideelle arkitekturmuseet, mente vi.  

Det var en strid som tok 11 år, og i den kampen ble Gordon Hølmebakk og jeg kampfeller og venner. Sammen tok vi initiativet til Groschselskapet som ble opprettet i 1999. Selskapets viktigste oppgave har vært å dele ut Groschmedaljen som etablerte seg umiddelbart som Norges viktigste arkitekturpris, en norsk Pritzker-pris. Som første prisvinner fikk Sverre Fehn prisen i januar 2001, på 200 årsdagen for Grosch´fødsel. Utnevnelsen var selvfølgelig en del av kampanjen for å få politisk gjennomslag for vårt museumsprosjekt.

Da vi skulle sette sammen Groschselskapets styre, gikk Gordon Hølmebakk og jeg sammen til universitetsrektor Kaare Norum, (Grosch hadde jo tegnet universitetsbygningene på Karl Johan), til oslobispen Gunnar Stålsett, (tallrike Grosch-kirker fins spredd over hele landet), til Statsbyggs direktør Øivind Christoffersen (Grosch hadde også vært ansvarlig for statens byggevirksomhet), pluss slottsforvalter Thomas Willoch, historieprofessor Anne-Lise Seip og kunsthistoriker Siri Munthe. Alle sa ja. Det skyldtes uten tvil Gordons kulturelle tyngde og spesielle vesen, alle ville være i et styre sammen med ham.

Selv om det var litteratur som var Gordon Hølmebakks gebet så han klart arkitekturens kulturelle og samfunnsmessige betydning. Han forsto at Norge med Norberg-Schulz og Fehn hadde to fremragende, internasjonale begavelser, og han ville gjerne medvirke til at deres kvaliteter fikk manifestere seg.

Gordon Hølmebakks innsats var viktig for at Arkitekturmuseet, det siste Fehn-verket, det som etterfulgte Gyldendalhuset, ble til virkelighet. Gordon var et usedvanlig fint og kultivert menneske, og jeg er dypt takknemlig for den tiden jeg fikk sammen med ham.

Publisert i Arkitektnytt 3-2018

Nasjonalgalleriets nye mulighet

På side 52, dypt inne i den politiske plattform for trepartiregjeringen, står setningen som mange av oss hadde håpet på: «Regjeringen vil bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering.» Nasjonalgalleriet skal leve videre som kunstmuseum. Kulturhistorisk museum nevnes ikke, ei heller at de to institusjonene skal dele huset. Det er ingen grunn til å blande middelalderkunst inn i vårt nasjonalgalleri!

Nasjonalmuseet har nå detaljplanlagt den faste utstillingen i nybygget på Vestbanen som skal åpne i 2020. Det er et omfattende arbeid og en tung prosess. Det virker lite sannsynlig at Nasjonalmuseet kan rekke å utarbeide et alternativt utstillingskonsept som tar hensyn til at de får beholde Nasjonalgalleriet. Derfor vil nok Nasjonalgalleriet bli tømt i løpet av neste år og så stå tomt i en periode mens noen helt enkle bygningsmessige arbeider gjøres.

Det gjelder for eksempel åpningen av sørfløyen. Den har lenge vært brukt av kobberstikksamlingen som nå flytter til Vestbanen. Dermed kan får man tilbake utstillingsarealer med luftig takhøyde, og publikum kan på ny oppleve en rundvandring som har vært fraværende i mange tiår. Vårt fremste kunstmuseum vil igjen få de romkvaliteter det en gang hadde. Dette må være «små kostnader» som regjeringensplattformen åpner for.

Siden må det komme en mer omfattende rehabilitering. Man kan ikke fortsette uten ordentlige

adkomstforhold for handikappede. Sannsynligvis vil det bety at inngangen flyttes til baksiden via sokkeletasjen og at man får en publikumsheis. I sokkeletasjen blir det store ledige lokaler når museets verksteder forsvinner. Her er det mulig å få til bokhandel, restaurant og arealer for skiftende utstillinger. Dessuten må klimaforholdene forbedres. Regjeringen har bevilget 1,9 milliarder til rehabilitering av Nationaltheatret, og da bør cirka det halve beløpet for å rehabilitere Nasjonalgalleriet være akseptabelt. (Menon har beregnet at det vil koste 1,15 milliarder.)

Hvordan skal Nasjonalmuseet bruke de to husene? Det er viktig at ikke alle hovedverkene samles på Vestbanen og at Nasjonalgalleriet blir et B-museum. Begge bygningene må ha en klar identitet og være like attraktive steder å besøke. Det er vanskelig å se at det kan skje uten at de blir periode-museer. (Det er slik det gjøres i resten av Europa.) Det eneste naturlige er at den nyeste kunsten er i det nye huset og det eldste kunst presenteres i den gamle museumsbygningen, bygningen som er skapt for å huse den delen av samlingen.

Kjetil Røed har gått inn for at Stein Erik Hagens Canica-samling stilles ut i Nasjonalgalleriet. Det er en dårlig idé. Hagens samling er skapt for å integreres Nasjonalmuseets egen samling, for å fylle hyllene. Nasjonalgalleriet skal ikke være et Hagen-museum.

En bearbeidet versjon av et innlegg i Klassekampen 16. januar 2018

Ingen død elg i Nasjonalmuseet

Arkitekturanmelder Gaute Brochmann er (22.12.2017 i Klassekampen) ikke imponert over planløsningen i Nasjonalmuseet på Vestbanen, det blir «en haug med små rom» forteller han. «En haug» er en såpass upresis mengdeangivelse at jeg har bedt Nasjonalmuseet foreta en røff opptelling, og her er den: Fordelt på de to hovedetasjene blir det 17 utstillingsrom på rundt 40 m², 20 saler på 70-90 m², 7 saler på 100-150 m² og 15 saler på 150-200 m². I tillegg er det tre større saler på henholdsvis 288, 554 og 728 m². De fleste museumsfolk vil nok mene at «haugen» med store rom er ganske betydelig. 

            

En ting er rommenes størrelse, Brochmann er heller ikke fornøyd med hvordan rommene er organisert. Det burde vært korridorer som i Nasjonalgalleriet. Har Brochmann vært i Nasjonalgalleriet? Det fins ikke korridorer der! Man vandrer fra en sal over til den neste, og slik blir det også på Vestbanen.

            

Brochmann mener museet er en labyrint som man må snirkle seg gjennom. La oss hjelpe ham til å forstå hvordan planen er organisert. Fra vestibylen i 1. etasje er det to heise- og trappekjerner som forbinder publikumsarealene i alle etasjene. I 2. etasje ligger det en meget romslig sal mellom de to hovedtrappene. Dette er etasjens orienteringpunkt og pauserom. Her kan man summe seg og drikke en kopp kaffe mens man titter gjennom et stort vindu ned på museets forplass og over på Akershus festning.

            

Gjennom denne etasjen, hvor museets faste samling av billedkunst presenteres, er rommene organisert langs fem rette vandringsløyper. De fleste av dem ender med et utkikksvindu. Den besøkende beveger seg gjennom hovedsaler som er ordnet «enfilade», langs en akse slik at man med et blikk ser hvor man skal. Det blir altså ikke «en labyrint man snirkle seg gjennom», men man kan selvsagt ta avstikkere til siderommene langs slike hovedløyper.

            

Erlend Høyersten forteller fra Århus at museet på Vestbanen blir monotont, som å kjøre gjennom de finske skogene, etter en stund lengter man etter en død elg ved veikanten. Nasjonalmuseets alternativ er hovedetasjens tre vakre gårdsrom, og ikke minst den dramatisering og de vitaliserende grep som de verdenskjente italienske museumsarkitektene Guicciardini & Magni har tilført Klaus Schuwerks ryddige design.

Snøhettas opera i Oslo er på mange måter oppsiktsvekkende og nyskapende. Men der det virkelig gjelder, er den uten forbehold helt tradisjonell. Selve operasalen er modellert etter tidenes mest anerkjente forbilde: Semper-operaen i Dresden fra 1841. På samme måte tilhører layouten for vårt nye nasjonalmuseum den etablerte tradisjonen for europeiske hovedmuseer. Og kanskje bør man i vår andpustne tid å lytte til den kloke Ludwig Mies van der Rohe, en av de mest sentrale arkitekter i den 20. århundre, som mente at «Det er hverken nyttig eller nødvendig å finne opp arkitekturen hver mandag morgen».

Publisert i Klassekampen 30.12.2017

Nationaltheatret som urban bølle

Nationaltheatret har fått en egoistisk og enøyd «visjon»: byens mest sentrale strøk skal maltrakteres slik at teatret får bedre utfoldelsesmuligheter. Arne Reisegg Myklestad, partner og «urban planner» i arkitektfirmaet Dark, har lansert skrekkvisjonen. Teatret vil ta over hele bykvartalet. På tre sider av bygningen er det krumme former som hever og senker seg, riktig et skateparadis blir det. Ibsen og Bjørnson skal fortsatt stå på hver sin sokkel, men ikke lenger på samme nivå! Den ene dikteren havner nede i dypet ved den nye hovedinngangen.

Myklestad mener stedet i dag «tilbyr lite til omgivelsene». Si det til osloborgere som går over teaterets harmoniske forplass, passerer uteserveringen og musikkpaviljongen, følger gangveien som gjentar kuppelens bue mens de beundrer Holbergstatuen og de velpleide bedene. Dette er et sivilisert europeisk bymiljø.

            

I 1838 la slottsarkitekt Linstow frem en plan for byens utvidelse, fra Christiania til den nye kongeboligen. Midtveis i den nye bebyggelsen skulle det være en sentral plass med viktige nye samfunnsinstitusjoner. Bare den ene halvdelen, den med universitetet, ble fullført. Men i respekt for Linstows plan ga Henrik Bull Nationaltheatrets fasade mot Karl Johans gate en tempelgavl som svar på universitets midtparti.

På 1970- og 80-tallet utformet Lund og Slaatto Studenterlunden og haven langs Nationaltheatret. De viktigste elementene i det sentrale parkdraget ble lagt langs én akse parallelt med byens hovedgate. Det skapte en befriende orden. Darks krumme former undergraver sporene etter Linstows byplan og svekker Lund og Slaattos ordensprinsipper. Dette er en kulturløs motearkitektur med en geometri som er helt ufølsom for stedets historie og egenart.

Publisert som leserinnlegg i Aftenposten 11. september 2017