Danskebåten som aldri drar fra Lillestrøm

En stor og fremmedartet koloss har ankret opp og tatt lurven fra Lillestrøm. Det er derfor det nye hotellet har fått et så presist kallenavn: Danskebåten. Det hjelper ikke å si at det er et signalbygg. (Et håpløst ord som vi må slutte å bruke.) Dette er ikke rådhuset, jernbanestasjonen eller kirken. Dette er ikke en av fellesskapets viktige institusjoner. Danskebåten er bare et hotell som synes det skal få lov til å skrike høyt og være brautende.

En av de tydeligste kvalitetene ved Lillestrøm var de lange aksene, gateløpene som ga mening til byplanen. Storgata hadde Rælingsåsen som visuell avslutning og dermed ble byen knyttet til det omliggende landskapet. Vi så at Lillestrøm befant seg i et stort naturrom. Denne kvaliteten er nå tapt for alltid. Danskebåten har seilt inn og nekter å dra ut. Den har gjort Lillestrøm til en mindre og trangere by.

Det er ikke hyggelig å kritisere kollegers arbeider, særlig når det dreier seg om folk man kjenner godt og har hatt et nært og vennskapelig forhold til gjennom mange år. Men når Romerikes Blad ba meg kommentere den nye bebyggelsen på Lillestrøm, var det ikke til å unngå. Skal Lillestrøm klare å hanskes med dagens sterke utbyggingspress, er det viktig med en informert offentlig samtale. Særlig før nye merkverdigheter blir oppført. Og ennå er ikke det nye Fagerborg hotell reist. Det gjelder å begrense de fremtidige tabbene.

Lillestrøm

ARKITEKTNESTOR SAUMFARER LILLESTRØM
Av Helle Karterud, Romerikes Blad

– Verre enn jeg trodde, sier arkitekt, tidligere redaktør og direktør for Arkitekturmuseet, Ulf Grønvold.

Ulf Grønvold kjenner Nedre Romerike og Lillestrøm godt. Han bygde hus i Gjerdrum i starten av 1980-åra og bodde der i mange år, inntil han ble pensjonist og flyttet tilbake til Oslo. Arkitekten som selv vokst opp i en 7.-etasjers blokk på Bjølsen i Oslo, har blant flere bøker skrevet en om Arne Henriksen, den prisvinnende arkitekten bak både Lillestrøm stasjon og Norges Varemesse.

Gyllene Tider
– 1980-og 90-åra var en gyllen tid for arkitektur i Lillestrøm, mener Grønvold. Da kom St. Magnus kirken, Justervesenet, og det nye stasjonsbygget og kollektivterminalen, Norges Varemesse og kino ble på en glimrende måte bygd om til kulturhus. Nye hue på Lillestrøm fikk fikk nasjonale priser arkitekter kom langveis fra for å se. I tillegg hadde man Solvangen, den fineste atriumbebyggelsen i Norge, og pionerarbeidet Skjettenbyen, sier Grønvold. 

Siden har tidens skiftende stemninger og trender også fått prege Lillestrøm. Til det verre, mener arkitektnestoren. 

På byvandring med RB
Romerikes Blad tok ham med på en runde til noen av de nyeste og mest iøynefallende byggeprosjektene i Lillestrøm sentrum.
– Nå må jeg trå til litt her, altså. Dette er bare trist! Nei, skriv deprimerende, sier Grønvold.
Les mer om hvilket kvartal han valgte å bruke storslegga mot. Og hans vurderinger av en rekke andre byggeprosjekter i Lillestrøm de siste årene. 

Fra gylne tider til Danskebåten

Ulf Grønvold (69) lånte 30.000 av tante og kjøpte boligtomt på kommunalt byggefelt i Gjerdrum. Den nyutdannede Oslo-arkitekten startet hos Arne Takla som hadde kontor hos fru Løken i Doktorgården i Lillestrøm. Nå synes han byen kan trenge helt annen medisin. 

– Byen er inne i en negativ utvikling, fastslår arkitektnestoren.
Arkitekten, redaktøren for tidsskriftene Byggekunst og Arkitektnytt, forfatteren og lederen av brukerprosessen for Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen, fikk Kongens gull i 2011. 

– Jeg tror på en sanselig arkitektur, og på betydningen av ord og tekster som løfter fram den genuine byggekunsten, sa Grønvold i sin takketale formet som et credo.
Nå skal han tenke og tro om Lillestrøms utvikling, stedet hvor han startet sin arkitektgjerning. Sammen med RB har han sett nærmere både på Portalen, på folkemunne døpt Danskebåten, Kriminalomsorgens nybygg i Solheimsgata, det som skal bli Kvartal 37 med Fagerborgkvartalet, altså der det foreløpig er reist noen ruvende bygninger rett bak Lillestrøm kirke i Storgata. I tillegg har vi befart rådhuset, politihuset og det nyeste bygget i den delen av paradegata Jonas Lies gate, Felleskjøpets nybygg med glass og mye treverk i spiler. Torvet med mye omtalte Kvartal 8 og Snøhetta-prosjektet samt Stortorvet lot vi ligge, siden planene er mange, men lite konkret er å se på ennå.

I foredrag om Lillestrøm har Grønvold sagt at det var hjemstedets arkitekt, Arne Takla som han først jobbet for, som ga ham dansk dannelse. Takla var selv utdannet i København rett etter 2. verdenskrig, som var en gylden tid for dansk arkitektur.
Grønvold nevner gode, kjente danske ikon: PH-lampen, Bang & Olufsen platespiller, Nilfisk støvsuger, møbler av Børge Mogensen og Arne Jacobsen, bygningene til Jørn Utzon.

Tilbake i Lillestrøm noen år etter at han flyttet hjem til Oslo, er han i stuss. For å si det forsiktig: 

– Dette er trist. Nei, skriv deprimerende. Dette er tragisk og veldig voldsomt, sier Grønvold. Da han kom ut fra stasjonen, oppdaget han noe nytt i enden av Adolph Tidemands gate. 

– Denne viktige siktlinjen er skapt for å ende med tårnet til Lillestrøm kirke. Nå mister dette kvalitetsbygget sin betydning på grunn av den forvokste bebyggelse bak. Bjarne Tøiens byplan fra 1947 knyttet på en meningsfull måte sammen byens to viktigste offentlige byggverk, stasjonen og kirken. Man skal være varsom med å forkludre intensjonen i en så klar byplan, sier Grønvold.

Vi forflytter oss til enden av Storgata og er like ved nybyggene som bygges der Næss & Lærum og Lier, og Folkets Hus var før.
Det er trangt mellom de tre høyblokkene som reiser seg, og der det jobbes hektisk og heisekranene er i stadig aktivitet.

– Det er vanskelig å se for seg at det kan bli plass til gode fellesarealer på bakkeplan her, mener Grønvold.
– Det nye Fagerborg hotell ser ut til å bli svært oppløst og masete. Denne delen av byen blir helt knust. Her er det gjort en kjempetabbe, sier den ellers så forsiktige, verbalt dannede arkitekten. Han tilføyer at han veldig godt forstår hvis lokalbefolkningen er lei seg over hva som skjer her. - Her kan jeg heller ikke se at noe er gitt tilbake til fellesskapet på gateplan, sier han.

– Politikerne har gått bort fra fire etasjer og tilbaketrukket femte. Isteden sier de ja til at eiendomsutviklere få bygge i høyden hvis de sørger for gode fellesarealer for folk på bakkenivå. Hva synes du?

Ulf Grønvold ser spørrende på oss.
– Er ikke det en selvfølge? At utbyggere skal sørge for gode fellesarealer på gateplan?
Grønvold undrer seg. – Har de gjort det sånn her, at politikerne vil gi utbyggerne en gulrot? En «premie» som sier at gjør de det fint på bakken, så får de bygge i høyden? 

Grønvold rister på hodet. Han skjønner åpenbart ikke politikken og logikken.

– Et farlig spørsmål, kanskje. Skedsmo har to politikere på heltid, resten er fritidspolitikere. Kan det være at de ikke er helt i stand til å vurdere arkitektonisk utforming og hva de tar stilling til ?

– Det er viktig at byplankontoret har en administrasjon og toppledelse som gir politikere gode saksgrunnlag og som leder og veileder i riktig lei, altså kvalifiserer de som skal bestemme, svarer han. 

Grønvold sier han ser to ulike verdener når han står utenfor Lillestrøm stasjons utgang mot sør, varemessa og Nitelva. Han nyter synet av Lillestrøm stasjon, musikkskolebygget ved siden av, fornyet og innbakt i den gamle trikkestallen, og han liker også den «svarte boksen» av et nødvendig, teknisk bygg midt imot ved stasjonen, Alt er prisbejublede Arne Henriksens verk. Ser han i motsatt retning, ser han Portalen.

– OBOS er en stor aktør som tjener masse penger. Sosial boligbygging er de ikke så opptatte av nå. Ser man ned Storgata er det ikke lenger Rælingsåsen som dominerer, men skråbygget som folk har døpt Danskebåten. Med sine 12 etasjer, struttende linjeføring og 220 hotellrom ruver Scandic. Fjernvirkningen fra Storgata er verst, i følge Grønvold. – Et klart overgrep.
144 boliger ligger i bakkant og i tillegg skal stedet få 17.700 m² næringsareal og butikker og spisesteder på gateplan. 

– Dette er egentlig en veldig fin plass, før preget av ro og harmoni, mener Grønvold og ser mot rundkjøringen.
– Men nå er den oppløst av byggene bak og det som var en definert plass er uheldigvis borte. 

– Det er dessuten mote, en trend å finne på sånt som en skråvegg. mener arkitektnestoren om hvordan hotellfasaden «velter» over deg fra Stillverksveien og sydlig utgang fra stasjonen.

Han er åpenbart ikke redd for å refse sin egen yrkesgruppe, og nå er det formelt LPO arkitekters skråvegg på hotelldelen som får gjennomgå.
– Det er helt unødvendig å være så merkverdig. Jeg tenker at tanken har vært å markere hotellbygget, men dette blir voldsomt og rart. Dette blir bare masete.

Noe er bra
På andre siden av stasjonsbygget har Grønvold ros å gi. Langs Jonas Lies gate fungerer det, mener han og trekker først fram rådhuset som daværende ordfører Barbara Breuer kjempet igjennom da nybygget i Lillestrøm kom og det gamle rådhuset på Strømmen, nå fylkesmuseet ble fraflyttet.
– Dessuten valgt det rød tegl og bygg med tårn, som «snakker» med kirken i andre enden av byen.

Også politihuset har samme rene, tydelige stil og harmonerer godt med rådhuset, kanskje litt med unntak av det siste politibygget.
Felleskjøpets nye hovedkontor liker han også. Glass og spiler av tre står seg godt her, synes han. Men han er enig med RB, som etterlyser tydelige innganger.

– Jo, du har rett. Dette er jo landbrukssamvirket. Hvor er inngangen, egentlig?
Vi kjører rundt bygget og finner til slutt tre av dem, men dårlig markerte innganger.
Kriminalomsorgs bygg i Solheimsgata synes han er greit.
– Kompakt, men ryddig og disiplinert.

Oppsummert er arkitektens dom likevel nær nådeløs:

– Lillestrøm hadde en glanstid i 1980-og 90-åra. Det var en gyllen periode med god arkitektur som står seg over tid og som er blitt vurdert av juryer å være i toppklasse. Jeg kan vanskelig se tilsvarende bygg her nå.
Om det er tidens melodi som ikke bare får prege Lillestrøm, men kommer til uttrykk overalt, er aktuelt å spørre om.

– De arkitektoniske idealene er blitt mer tvilsomme. Vi lever i en mye mer markedsstyrt tid. Vår tid er mas og kaos, der det er mer hensynsløshet. Det preger også arkitekturen, mener Grønvold.
Nå bruker han Barcode i Oslo som eksempel.
– Hvert bygg er forskjellig. Og ingen av dem tar hensyn til naboen. Jeg synes byggene der reflekterer vår tid, for sånn er jo den.