Ingen død elg i Nasjonalmuseet

Arkitekturanmelder Gaute Brochmann er (22.12.2017 i Klassekampen) ikke imponert over planløsningen i Nasjonalmuseet på Vestbanen, det blir «en haug med små rom» forteller han. «En haug» er en såpass upresis mengdeangivelse at jeg har bedt Nasjonalmuseet foreta en røff opptelling, og her er den: Fordelt på de to hovedetasjene blir det 17 utstillingsrom på rundt 40 m², 20 saler på 70-90 m², 7 saler på 100-150 m² og 15 saler på 150-200 m². I tillegg er det tre større saler på henholdsvis 288, 554 og 728 m². De fleste museumsfolk vil nok mene at «haugen» med store rom er ganske betydelig. 

            

En ting er rommenes størrelse, Brochmann er heller ikke fornøyd med hvordan rommene er organisert. Det burde vært korridorer som i Nasjonalgalleriet. Har Brochmann vært i Nasjonalgalleriet? Det fins ikke korridorer der! Man vandrer fra en sal over til den neste, og slik blir det også på Vestbanen.

            

Brochmann mener museet er en labyrint som man må snirkle seg gjennom. La oss hjelpe ham til å forstå hvordan planen er organisert. Fra vestibylen i 1. etasje er det to heise- og trappekjerner som forbinder publikumsarealene i alle etasjene. I 2. etasje ligger det en meget romslig sal mellom de to hovedtrappene. Dette er etasjens orienteringpunkt og pauserom. Her kan man summe seg og drikke en kopp kaffe mens man titter gjennom et stort vindu ned på museets forplass og over på Akershus festning.

            

Gjennom denne etasjen, hvor museets faste samling av billedkunst presenteres, er rommene organisert langs fem rette vandringsløyper. De fleste av dem ender med et utkikksvindu. Den besøkende beveger seg gjennom hovedsaler som er ordnet «enfilade», langs en akse slik at man med et blikk ser hvor man skal. Det blir altså ikke «en labyrint man snirkle seg gjennom», men man kan selvsagt ta avstikkere til siderommene langs slike hovedløyper.

            

Erlend Høyersten forteller fra Århus at museet på Vestbanen blir monotont, som å kjøre gjennom de finske skogene, etter en stund lengter man etter en død elg ved veikanten. Nasjonalmuseets alternativ er hovedetasjens tre vakre gårdsrom, og ikke minst den dramatisering og de vitaliserende grep som de verdenskjente italienske museumsarkitektene Guicciardini & Magni har tilført Klaus Schuwerks ryddige design.

Snøhettas opera i Oslo er på mange måter oppsiktsvekkende og nyskapende. Men der det virkelig gjelder, er den uten forbehold helt tradisjonell. Selve operasalen er modellert etter tidenes mest anerkjente forbilde: Semper-operaen i Dresden fra 1841. På samme måte tilhører layouten for vårt nye nasjonalmuseum den etablerte tradisjonen for europeiske hovedmuseer. Og kanskje bør man i vår andpustne tid å lytte til den kloke Ludwig Mies van der Rohe, en av de mest sentrale arkitekter i den 20. århundre, som mente at «Det er hverken nyttig eller nødvendig å finne opp arkitekturen hver mandag morgen».

Publisert i Klassekampen 30.12.2017

Nationaltheatret som urban bølle

Nationaltheatret har fått en egoistisk og enøyd «visjon»: byens mest sentrale strøk skal maltrakteres slik at teatret får bedre utfoldelsesmuligheter. Arne Reisegg Myklestad, partner og «urban planner» i arkitektfirmaet Dark, har lansert skrekkvisjonen. Teatret vil ta over hele bykvartalet. På tre sider av bygningen er det krumme former som hever og senker seg, riktig et skateparadis blir det. Ibsen og Bjørnson skal fortsatt stå på hver sin sokkel, men ikke lenger på samme nivå! Den ene dikteren havner nede i dypet ved den nye hovedinngangen.

Myklestad mener stedet i dag «tilbyr lite til omgivelsene». Si det til osloborgere som går over teaterets harmoniske forplass, passerer uteserveringen og musikkpaviljongen, følger gangveien som gjentar kuppelens bue mens de beundrer Holbergstatuen og de velpleide bedene. Dette er et sivilisert europeisk bymiljø.

            

I 1838 la slottsarkitekt Linstow frem en plan for byens utvidelse, fra Christiania til den nye kongeboligen. Midtveis i den nye bebyggelsen skulle det være en sentral plass med viktige nye samfunnsinstitusjoner. Bare den ene halvdelen, den med universitetet, ble fullført. Men i respekt for Linstows plan ga Henrik Bull Nationaltheatrets fasade mot Karl Johans gate en tempelgavl som svar på universitets midtparti.

På 1970- og 80-tallet utformet Lund og Slaatto Studenterlunden og haven langs Nationaltheatret. De viktigste elementene i det sentrale parkdraget ble lagt langs én akse parallelt med byens hovedgate. Det skapte en befriende orden. Darks krumme former undergraver sporene etter Linstows byplan og svekker Lund og Slaattos ordensprinsipper. Dette er en kulturløs motearkitektur med en geometri som er helt ufølsom for stedets historie og egenart.

Publisert som leserinnlegg i Aftenposten 11. september 2017

Begge museene hører hjemme på Tullinløkka

 Lenge ønsket Kulturhistorisk museum seg bort fra Tullinløkka (og Bygdøy) til et nytt samlet museumsanlegg i Bjørvika. Disse planene ble skrinlagt, og under direktør Rane Willerslevs kloke ledelse ble det en ny verdsettelse av Historisk museums kvalitet og betydning. Den vakre jugendbygningens utsmykkende detaljer fra vikingtid og stavkirkenes halvmørke beretter om nasjonens historiske opphav. Selv om dagens museum har en bredere kulturhistorisk basis, må det være en lykke at museet nå «mentalt har vendt tilbake til Tullinløkka» og bygningen som er dets urhjem.

På tilsvarende vis er det med Nasjonalmuseet. I snart ti år har institusjonen hatt blikket vendt mot Vestbanen og det nye museumsbygget som nå reises der. Man har vært redd for å snakke høyt om Nasjonalgalleriets posisjon i norsk kulturhistorie og at norsk kunstliv utviklet seg symbiotisk med den etappevise utbygging av museet. Bygningen og norsk kunsthistorie er intimt forbundet. De renessanseinspirerte fasadene forteller hva dette er: en nær slektning av tilsvarende kunstmuseer som ble bygd rundt om i Europa på 1800-tallet.

Nasjonalmuseet kan nå snakke tydelig om sitt store behov for utstillingslokalene utover det nybygget vil gi. I løpet av de senere tiår er det bygd opp viktige private samlinger som det vil være en ulykke om institusjonen må takke nei til. Dessuten vil det være galskap om den kulturelle kontinuitet brytes og Nasjonalgalleriet ikke lenger skal være vårt nasjonalgalleri. Kunsthistorien og kulturhistorien bør fortsatt ligge som to parallelle beretninger på hver sin side av løkka.

Rektor Ole Petter Ottersen og museumsdirektør Håkon Glørstad har uttrykt misnøye med Menons rapport om Nasjonalgalleriets fremtid. Statsbyggs konseptvalgsutredning foreslo at Kulturhistorisk museum burde overta det ærverdige kunstmuseet. Menons kvalitetssikring kom til en annen konklusjon: Nasjonalmuseet og Kulturhistorisk museum likestilles og valget mellom de to er et politisk spørsmål. Det er godt at Statsbyggs skjeve rapport ikke ble stående uimotsagt. Menon har skapt en balansert situasjon hvor Tullinløkkas kulturhistoriske ladning nå kan få avgjørende betydning.

Om noen år vil en stor utvidelse skape en helt ny situasjon for Vikingskipmuseet. Dessuten har det lenge ligget i kortene av Kulturhistorisk museum overtar Kristian Augusts gate 23 når Nasjonalmuseet snart forlater sitt administrasjonsbygg. Dermed frigjøres Historisk museum for slike støttefunksjoner og vinner mye utstillingsareal. Skulle det være behov for mer, bør det bygges en smal, frittliggende utstillingsbygning langs Kristian Augusts gate. Dermed vil Tullinløkka få en naturlig avslutning, og de to museene blir visuelt bundet sammen. Vår fremste urbane komposisjon (universitetet og de to museene) blir skjermet for det meget uheldige jusbygget som ENTRA nå reiser. Dets oppblåste og oppløste form skyldes politiske vilje til broilervekst og uforstandige råd fra Riksantikvaren.

Publisert i Dagsavisen 6. juni 2017