Spillet om Nasjonalgalleriet

Kulturdepartementets uvilje er hovedgrunnen til at kunsten forvises fra den bygningen som den er sterkest knyttet til.

I mer enn åtte år har en av de viktigste brikkene i norsk kulturliv vært i spill: Hva skal skje med Nasjonalgalleriet når Nasjonalmuseets nybygg åpner i 2020? Dramaet startet i mai 2008. Da innkalte kulturminister Trond Giske til en pressekonferanse og forklarte at Nasjonalmuseets planlagte nybygg ikke skulle reises på Tullinløkka, men på Vestbanetomta.

Tomten er stor, og der kunne det planlegges et mer rasjonalt museumsanlegg enn på Tullinløkka. Hva Nasjonalgalleriet skulle brukes til, hastet det ikke å bestemme, sa regjeringen. Myndighetene var uten sentimentalitet når det gjaldt vårt eldste og mest ærverdige kunstmuseum.

Sterke folkelige protester førte til at Stortinget i desember 2014 ba Regjeringen utrede om Nasjonalgalleriet fortsatt kunne være en del av Nasjonalmuseet.

Statsbyggs konseptvalgutredning, som forelå våren 2016, viste at Nasjonalgalleriet i realiteten bare hadde to aktuelle interessenter: Nasjonalmuseet og Kulturhistorisk museum.

Til manges forbauselse foreslo Statsbygg at Kulturhistorisk museums myntsamling, antikke skulpturer og middelalderske kirkekunst rykker inn i Nasjonalgalleriet. Dette til tross for at stortingsflertallet ved sin anmodning klart viste at det ønsker at Nasjonalmuseet beholder sin gamle hovedbygning.

Avvisningen av Nasjonalmuseet skyldes et underliggende premiss som ikke nevnes i utredningen: Regjeringen vil ikke! Både den forrige og nåværende kulturministeren har bekreftet at regjeringen ikke ønsker å opprettholde Nasjonalgalleriet som et visningssted for kunst. Kulturdepartementet ønsker ikke den kostnaden og går derfor på tvers av Stortingets uttalte ønske.

Avvisningen skjedde ved en omgående bevegelse. Stortinget var opptatt av Nasjonalgalleriets skjebne. Regjeringen svarte med å bestille en utredning om alle statlige bygninger fra Geografisk oppmåling til og med Nasjonalgalleriet. Dette ga manøvreringsmuligheter. Dermed kunne Universitetet lansere begrepet «Byuniversitet» og fortelle at de hadde funksjoner for alle de involverte bygningene.

Nasjonalmuseets alternativ om bruken av Nasjonalgalleriet til kunst var å gjøre det til et sted for fordypning med verk fra egen samling og fra andre samlinger. Museet nevner tre «scenarier»: Skulpturmuseum, Nordisk kunst fra første halvdel av det 20. århundre eller Utvalgte kunstnerskap.

Trolig hadde Nasjonalmuseets forslag stått sterkere om det hadde hatt en entydig profil. Museet fremmet ikke det alternative som allmenheten håpet på: at den eldre delen av museets samling fortsatt vises i Nasjonalgalleriet. Kulturdepartementets visjon om at museumsbygningen på Vestbanen skulle være heldekkende gjorde det umulig. Når departementet ikke ønsket at Nasjonalmuseet skulle beholde Nasjonalgalleriet, ga det en lojal museumsledelse få muligheter.

Det er dette som gjør at Statsbygg i sin utredning kan oppsummere situasjonen slik: «Museet har ikke meldt om behov eller ønsker for ytterligere lokaler eller fortsatt bruk av Nasjonalgalleriet, men har på forespørsel beskrevet tre alternative muligheter for videre bruk av Nasjonalgalleriet til kunstformål.» Denne tilbakeholdenhet gjorde det svært vanskelig å forholde seg til tidens største tilvekstmulighet: Canica-samlingen.

De nødvendige giverne

Nasjonalmuseets nybygg får en størrelse som Kulturdepartementet har fastsatt, og som museet har akseptert. Men et tilbud i september 2014 viste at de gitte rammene var for trange.

Da skrev Gunnar Danbolt en kronikk om Stein Erik Hagens Canica-samling, Norges største private kunstsamling. Den er bygget opp av kunsthistorikeren Steinar Gjessing nettopp med henblikk på å tett hullene i Nasjonalmuseets samling. Det er snakk om ca. to tusen verk med en verdi på vel en milliard kroner. Samlingen gir et supplerende perspektiv på modernismens utvikling i Norge og setter utviklingen inn i en nordisk sammenheng. For å kunne oppnå det, må man vise en vesentlig del av samlingen, trolig femhundre verk. Arealsituasjonen på Vestbanen gjør det bare mulig å plukke noen høydepunkter fra Hagens samling, men da avstår man fra den storslagne mulighet som Hagen og Danbolt lanserte for to år siden. Utstillingsarealene på Vestbanen er ikke store nok til å håndtere et slikt tilskudd. Eller andre betydelig private gaver. Donasjonene må integreres i museets egen samling, og det vil være naturlig at den eldste kunsten havner i Nasjonalgalleriet. Det meste av Canica-samlingen er nyere kunst og hører hjemme på Vestbanen.

Tilskuddet fra Hagens samling vil løfte museet opp til et av Nordens fremste. Hagens tilbud ble avvist av kulturministeren. Torhild Widvey hadde ikke forståelse for den kulturhistoriske betydning av gaven, eller hvilken glimrende demonstrasjon den ville være på et samarbeid mellom det offentlige og det private.

Høydepunktene i Nasjonalmuseets samling er private gaver. Uten dem hadde museet vært redusert til et provinsmuseum. Nasjonalmuseets beskjedne innkjøpsmidler gjør at museet har vært, og fortsatt vil være, avhengig av donasjoner og deponier fra private samlere. Det samme gjelder for alle de større offentlige kunstmuseer i Norge – og i utlandet.

Kostnader og muligheter

Stortingets spørsmål til regjeringen var om Nasjonalmuseet kunne benytte Nasjonalgalleriet uten en totalrenovering. Svaret er nei. Skal dagens krav oppfylles, må huset totalrenoveres uansett om det er Kulturhistorisk museum eller Nasjonalmuseet som skal bruke det.  Forskjellen er at Nasjonalmuseet hører hjemme under Kulturdepartementet mens Kulturhistorisk museum får sine midler over det store Kunnskapsdepartementet. For folk flest er det fullstendig uinteressant hvilket departement som tar Nasjonalgalleriets driftskostnader. Det kan ikke være slik viktige kulturpolitiske spørsmål avgjøres.

Det nye museumsbygget på Vestbanen vil fullføre et sentralt byområde i Oslo på en verdig måte og gi oss en velfungerende og vakker museumsbygning. Men det fritar oss ikke fra våre forpliktelser når det gjelder Nasjonalgalleriet. Den bygningen er skapt for å vise kunst, innhold og byggverk er sterkt forbundet.

Etter konseptvalgutredning og kvalitetssikring skal Regjeringen sende sin innstilling om Nasjonalgalleriets skjebne til Stortinget, og der avsluttes spillet. La oss håpe at vår nasjonalforsamling ser at i denne saken sammenfaller tunge kulturhistoriske føringer med folkelige prioriteringer og praktiske løsninger for hvordan Nasjonalmuseet skal kunne samarbeide med private krefter for å utløst sitt potensiale.

Nylig fikk vi en interessant stafettveksling: På sitt siste møte ba Svein Aaser og hans avgående styre i Nasjonalmuseet om at museet må få beholde Nasjonalgalleriet. Man kan være oppgitt over at de ventet så lenge med å komme frem til denne erkjennelsen. Men kanskje er dette vedtaket den viktigste arven som Svein Aaser gir videre til Linda Bernander Silseth og hennes nye styre som skal lede Nasjonalmuseet inn i en fremtid der både det strålende nybygget på Vestbanen og det viktige arvestykket Nasjonalgalleriet, hører med.

Kronikk i Aftenposten 21. desember 2016