Spansk seier i Kristiansand

Tittelen ovenfor er fra Arkitektnytt og forteller om hvem som vant den internasjonale konkurransen om det nye kunstmuseet for Nicolai Tangens kunstsamling og Sørlandets

Kunstmuseum.

Overskriften er bare delvis riktig. Riktignok er vinnerprosjektet tegnet av to Barcelona-baserte arkitektkontorer. Men navnet på det ene kontoret (MX_SI Architectural studio) starter med to bokstaver som forteller om eierne fra Mexico. (I følge min informant) 

Navnet på det andre arkitektkontoret er vel så informativt, (Mestre Wåge Arcquitectes). Og på fotografiet over er det Arild Wåges sønn Magnus Wåge som forklarer vinnerprosjektet etter prisoverrekkelsen i Kristiansand. Det er forresten er drabelig fint prosjekt, og det er klart at Kristiansand får en stor attraksjon om noen få år.Me

DEt stre

Spillet om Nasjonalgalleriet

Kulturdepartementets uvilje er hovedgrunnen til at kunsten forvises fra den bygningen som den er sterkest knyttet til.

I mer enn åtte år har en av de viktigste brikkene i norsk kulturliv vært i spill: Hva skal skje med Nasjonalgalleriet når Nasjonalmuseets nybygg åpner i 2020? Dramaet startet i mai 2008. Da innkalte kulturminister Trond Giske til en pressekonferanse og forklarte at Nasjonalmuseets planlagte nybygg ikke skulle reises på Tullinløkka, men på Vestbanetomta.

Tomten er stor, og der kunne det planlegges et mer rasjonalt museumsanlegg enn på Tullinløkka. Hva Nasjonalgalleriet skulle brukes til, hastet det ikke å bestemme, sa regjeringen. Myndighetene var uten sentimentalitet når det gjaldt vårt eldste og mest ærverdige kunstmuseum.

Sterke folkelige protester førte til at Stortinget i desember 2014 ba Regjeringen utrede om Nasjonalgalleriet fortsatt kunne være en del av Nasjonalmuseet.

Statsbyggs konseptvalgutredning, som forelå våren 2016, viste at Nasjonalgalleriet i realiteten bare hadde to aktuelle interessenter: Nasjonalmuseet og Kulturhistorisk museum.

Til manges forbauselse foreslo Statsbygg at Kulturhistorisk museums myntsamling, antikke skulpturer og middelalderske kirkekunst rykker inn i Nasjonalgalleriet. Dette til tross for at stortingsflertallet ved sin anmodning klart viste at det ønsker at Nasjonalmuseet beholder sin gamle hovedbygning.

Avvisningen av Nasjonalmuseet skyldes et underliggende premiss som ikke nevnes i utredningen: Regjeringen vil ikke! Både den forrige og nåværende kulturministeren har bekreftet at regjeringen ikke ønsker å opprettholde Nasjonalgalleriet som et visningssted for kunst. Kulturdepartementet ønsker ikke den kostnaden og går derfor på tvers av Stortingets uttalte ønske.

Avvisningen skjedde ved en omgående bevegelse. Stortinget var opptatt av Nasjonalgalleriets skjebne. Regjeringen svarte med å bestille en utredning om alle statlige bygninger fra Geografisk oppmåling til og med Nasjonalgalleriet. Dette ga manøvreringsmuligheter. Dermed kunne Universitetet lansere begrepet «Byuniversitet» og fortelle at de hadde funksjoner for alle de involverte bygningene.

Nasjonalmuseets alternativ om bruken av Nasjonalgalleriet til kunst var å gjøre det til et sted for fordypning med verk fra egen samling og fra andre samlinger. Museet nevner tre «scenarier»: Skulpturmuseum, Nordisk kunst fra første halvdel av det 20. århundre eller Utvalgte kunstnerskap.

Trolig hadde Nasjonalmuseets forslag stått sterkere om det hadde hatt en entydig profil. Museet fremmet ikke det alternative som allmenheten håpet på: at den eldre delen av museets samling fortsatt vises i Nasjonalgalleriet. Kulturdepartementets visjon om at museumsbygningen på Vestbanen skulle være heldekkende gjorde det umulig. Når departementet ikke ønsket at Nasjonalmuseet skulle beholde Nasjonalgalleriet, ga det en lojal museumsledelse få muligheter.

Det er dette som gjør at Statsbygg i sin utredning kan oppsummere situasjonen slik: «Museet har ikke meldt om behov eller ønsker for ytterligere lokaler eller fortsatt bruk av Nasjonalgalleriet, men har på forespørsel beskrevet tre alternative muligheter for videre bruk av Nasjonalgalleriet til kunstformål.» Denne tilbakeholdenhet gjorde det svært vanskelig å forholde seg til tidens største tilvekstmulighet: Canica-samlingen.

De nødvendige giverne

Nasjonalmuseets nybygg får en størrelse som Kulturdepartementet har fastsatt, og som museet har akseptert. Men et tilbud i september 2014 viste at de gitte rammene var for trange.

Da skrev Gunnar Danbolt en kronikk om Stein Erik Hagens Canica-samling, Norges største private kunstsamling. Den er bygget opp av kunsthistorikeren Steinar Gjessing nettopp med henblikk på å tett hullene i Nasjonalmuseets samling. Det er snakk om ca. to tusen verk med en verdi på vel en milliard kroner. Samlingen gir et supplerende perspektiv på modernismens utvikling i Norge og setter utviklingen inn i en nordisk sammenheng. For å kunne oppnå det, må man vise en vesentlig del av samlingen, trolig femhundre verk. Arealsituasjonen på Vestbanen gjør det bare mulig å plukke noen høydepunkter fra Hagens samling, men da avstår man fra den storslagne mulighet som Hagen og Danbolt lanserte for to år siden. Utstillingsarealene på Vestbanen er ikke store nok til å håndtere et slikt tilskudd. Eller andre betydelig private gaver. Donasjonene må integreres i museets egen samling, og det vil være naturlig at den eldste kunsten havner i Nasjonalgalleriet. Det meste av Canica-samlingen er nyere kunst og hører hjemme på Vestbanen.

Tilskuddet fra Hagens samling vil løfte museet opp til et av Nordens fremste. Hagens tilbud ble avvist av kulturministeren. Torhild Widvey hadde ikke forståelse for den kulturhistoriske betydning av gaven, eller hvilken glimrende demonstrasjon den ville være på et samarbeid mellom det offentlige og det private.

Høydepunktene i Nasjonalmuseets samling er private gaver. Uten dem hadde museet vært redusert til et provinsmuseum. Nasjonalmuseets beskjedne innkjøpsmidler gjør at museet har vært, og fortsatt vil være, avhengig av donasjoner og deponier fra private samlere. Det samme gjelder for alle de større offentlige kunstmuseer i Norge – og i utlandet.

Kostnader og muligheter

Stortingets spørsmål til regjeringen var om Nasjonalmuseet kunne benytte Nasjonalgalleriet uten en totalrenovering. Svaret er nei. Skal dagens krav oppfylles, må huset totalrenoveres uansett om det er Kulturhistorisk museum eller Nasjonalmuseet som skal bruke det.  Forskjellen er at Nasjonalmuseet hører hjemme under Kulturdepartementet mens Kulturhistorisk museum får sine midler over det store Kunnskapsdepartementet. For folk flest er det fullstendig uinteressant hvilket departement som tar Nasjonalgalleriets driftskostnader. Det kan ikke være slik viktige kulturpolitiske spørsmål avgjøres.

Det nye museumsbygget på Vestbanen vil fullføre et sentralt byområde i Oslo på en verdig måte og gi oss en velfungerende og vakker museumsbygning. Men det fritar oss ikke fra våre forpliktelser når det gjelder Nasjonalgalleriet. Den bygningen er skapt for å vise kunst, innhold og byggverk er sterkt forbundet.

Etter konseptvalgutredning og kvalitetssikring skal Regjeringen sende sin innstilling om Nasjonalgalleriets skjebne til Stortinget, og der avsluttes spillet. La oss håpe at vår nasjonalforsamling ser at i denne saken sammenfaller tunge kulturhistoriske føringer med folkelige prioriteringer og praktiske løsninger for hvordan Nasjonalmuseet skal kunne samarbeide med private krefter for å utløst sitt potensiale.

Nylig fikk vi en interessant stafettveksling: På sitt siste møte ba Svein Aaser og hans avgående styre i Nasjonalmuseet om at museet må få beholde Nasjonalgalleriet. Man kan være oppgitt over at de ventet så lenge med å komme frem til denne erkjennelsen. Men kanskje er dette vedtaket den viktigste arven som Svein Aaser gir videre til Linda Bernander Silseth og hennes nye styre som skal lede Nasjonalmuseet inn i en fremtid der både det strålende nybygget på Vestbanen og det viktige arvestykket Nasjonalgalleriet, hører med.

Kronikk i Aftenposten 21. desember 2016

Norge og verden

NALs erfarne konkurranseleder, Per Rygh, slutter etter 16 år i stillingen. Vi ser på  hvordan norske arkitektkonkurranser gradvis har åpnet seg mot omverdenen og har bedt Rygh kommentere dagens praksis.

"Norge er et land i verden, herr president," sa statsminister Lars Korvald i 1972 og blir husket for det. Norske arkitekter har aldri vært i tvil som at de hørte med i en større sammenheng. Ofte utdannet i utlandet og med omfattende studiereiser har de holdt seg oppdatert om de siste nyvinningene der ute. Men hjemmemarkedet har de hatt for seg selv. Sånn er det ikke nå, og egentlig er det en god stund siden det var slik.

Den nordiske utfordringen

Åpne internasjonale arkitektkonkurranser fantes ikke i Norge. Men rett etter krigen tok myndighetene et første skritt ut i verden og inviterte med arkitekter fra de andre nordiske landene når oppgavene var viktige og kompliserte. Det hadde én problematisk side: Nesten alltid var det svenske og danske arkitekter som vant, både på vår hjemmebane og når det ble arrangert tilsvarende konkurranser i våre naboland. Var vi ikke gode nok?

 I 1957 vant svenskene to konkurranser i Vestre Vika ved Oslo Rådhus. Göteborg-arkitektene Rune Lund og Alf Valentin seiret i konkurransen om administrasjonsbygg for Storebrand, og Gösta H:son Åberg fra Stockholm gjorde det samme da det gjaldt Konserthuset i Oslo. Det var velfortjente seire. Storebrand var regulert med en H-formet plan og fikk i stedet konkave fasader som manifesterte forsikringsselskapets ”betydning innenfor norsk næringsliv og forretningsverdenen.” Konserthusets tomt var en håpløs bakgård. Åberg reddet situasjonen ved å løfte musikkhuset opp på søyler og gi det inngang fra den høyereliggende Ruseløkkveien. Tolv år senere var det stockholmsarkitekten Jan Lundin som vant klart i konkurransen om SAS-hotellet i Oslo. Fortsatt er hotellet et av hovedstadens få elegante høyhus.

De danske seirene var også betydningsfulle. Knud Munchs prosjekt fra 1969 ga oss Grieghallen som er høyt elsket. Universitetsanlegg på Dragvoll (Henning Larsen, konkurranse 1968) møtes i dag ikke med samme kjærlighet, men var viktig for utviklingen av strukturalismen i Norge. Det er også grunn til å nevne konkurransen i 1963 om Karl Johan kvartalet i Oslo. Håkon Mjelva og danske Erik Møller fikk begge annenpremie, det ikke ble delt ut noen førstepremie. Møller var den eneste som foreslo å bevare den gamle fasaderekken og la dermed grunnen for den løsningen som ble valgt.

Det må også nevnes at danskene har vært sykehusmestre: Haukeland sykehus (1960), Radiumhospitalet og Ahus, (begge i 2000). Men i 1994 var det Niels Torp som introdusert helt nye tanker (sykehuset som en del av byen) med sitt seirende utviklingsprosjekt for regionsykehus i Trondheim i 1994.

De siste konkurransene bringer oss til den nye tid hvor anskaffelsesreglene gjelder. Men før vi tar fatt på hva som har skjedd etter det vannskillet, kan det være grunn til å se hvordan norske arkitekter har hevdet seg på den internasjonale arenaen. Sverre Fehns seier i konkurransen om Nordisk paviljong i Biennale-parken i Venezia (1958) var en strålende enkeltbegivenhet som ga oss et stykke arkitektur av ypperste merke. Det skulle gå nesten to tiår før neste nordiske seier: Ola Steen og Kollbrun Ragnarsdottir med Nordens hus på Færøyene i 1977. I dag får bygningen ikke så mye oppmerksomhet, men vi som var så heldige å oppleve huset rett etter åpningen i 1983, kan bevitne at det har høy kvalitet.

Så løsnet det virkelig på 1980-tallet: Niels Torp fornyet kontorbygget som bygningstype med prosjektene for SAS-hovedkvarteret i Stockholm (konkurranse 1985) og British Airways-hovedkvarteret (1989). Men den største triumfen var uten tvil Snøhettas seier i UNESCO-konkurransen om Biblioteket i Alexandria (1989). De unge, uerfarne arkitektene ble verdensstjerner, og det skulle bli flere viktige internasjonale seire.

Vi skal heller ikke glemme to viktige norske seiere på bortebane som dessverre ikke ble til bygd virkelighet: Helge Hjertholms første premie i en åpen internasjonal idékonkurranse om en ”Evangelisk –luthersk kirke i et moderne boligkvarter” (1961) i Danmark og Sverre Fehns i en invitert internasjonal konkurranse om utvidelse av Den Kongelige Teater i København (1996).

Den europeiske utfordringen

Innføringen av ”Lov om offentlige anskaffelser” i 1994 gjorde at de nordiske konkurransene forsvant. Nå ble de offentlige konkurransene enten norske eller europeiske, avhengig av hvor stort oppdraget var. De europeiske har gitt både norske og utenlandske seire. Konkurransene om de største kulturelle fellesbyggene har uten tvil vært Operaen (Snøhetta, 1999) og Nasjonalmuseet (Kleihues + Schuwerk, 2010). Altså 1-1 mellom Norge og Europa. Men tar vi med de andre sentrale kulturbyggene, blir statistikken ikke så gunstig.

De norske seirene, inkludert Operaen, har vært fem i alt: Veksthus på Tøyen (Stein Halvorsen, 1998), Konserthus i Stavanger (Ratio, 2003), Kunsthøgskolen i Bergen (Snøhetta, 2005) og Deichmanske bibliotek (Lund Hagem/Atelier Oslo, 2009).

Det har vært syv viktige utenlandske seire på dette feltet, medregnet Nasjonalmuseet: Teater og konserthus i Kristiansand (ALA Architects, 2005), Holmenkollbakken (Julien de Smedt, 2007), Teater og jazzhus i Molde (3xN, 2007), Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal (David Chipperfield med Div. A Arkitekter, 2007), Konserthus og bibliotek i Bodø (DRDH, 2008) og Munchmuset (Juan Herreros, 2009). Det er klart at åpningen av det norske markedet har gitt oss tilgang på utenlandsk talent og en bedre offentlig arkitektur enn det vi ellers ville fått, og det er det selvsagt grunn til å glede seg over. Men dette har også en næringsside. Ønsker man at norsk arkitektur skal utvikles og blomstre, må man legge forholdene til rette for det.

Per Rygh forklarer: ”Når antallet utlendingene som vinner konkurranser i Norge er langt høyere enn før EØS-reglene kom, skyldes det selvsagt at de er svært dyktige.  Men også at de får anledning til å delta i de begrensede konkurransene langt oftere enn før.  Særlig danske arkitektfirmaer har stor gjennomslag i norske prekvalifiseringer. Dette står i sterk motsetning til hvor sjelden norske firmaer får innpass i utenlandske konkurranser.

Denne skjevheten er selvsagt uheldig.  Grunnen til at det er slik, er ganske sikkert at andre land opptrer mer ”skjermende” enn Norge gjør.  De ønsker å prioritere landets egne firmaer, og føler ikke at EØS-reglene er til hinder for det.”

Statsbygg forverrer situasjonen

”Norge derimot, har tradisjon for å være ”flinkeste gutt i klassen”, og viser unødig stor respekt for regelverket ved å tolke det på strengest mulig måte.  Eksempelvis tildeler ofte Statsbygg oppdrag med nybygg eller tilbygg av våre ambassadebygg i utlandet, til ”ikke-norske” firmaer.  Det er bemerkelsesverdig, når slike prosjekter i stor grad dreier seg om å vise oss frem som en kulturnasjon på alle felt (eks. norske møbler og malerier), mens arkitekturen glemmes. Etter vår mening er det opplagt at denne praksisen er uheldig og unødvendig og at regelverket rommer unntak for denne typer bygg.

Et annet alvorlig problem er den praksis Statsbygg har lagt seg på i sin tolkning av anskaffelsesreglenes forhandlingsbestemmelser.

Vi har vært vant til at vinneren av en arkitektkonkurranse også blir tildelt byggeoppdraget. Men Statsbygg har gjennom de siste årene etablert en praksis der de kårer tre likestilte ”vinnere”, og inviterer disse til forhandlinger om oppdraget. Utfallet kan da lett bli at vinnerprosjektet blir ”valgt vekk”, til fordel for et kvalitativt dårligere prosjekt. Riktignok har Statsbyggs forhandlinger ennå ikke resultert i at juryens vinner ikke også fikk oppdraget. Poenget er at dette godt kan skje. I tilfellet Livsvitenskapsbygget var det visstnok nære på. Det er også vår bekymring at Statsbyggs praksis vil ha smitteeffekt overfor andre byggherrer. 

Selvsagt må det forhandles etter en arkitektkonkurranse. Den modell NAL alltid har forfektet, og som til alle tider har vært nærmest enerådende, er å forhandle ”sekvensielt”, ikke ”parallelt”. Det innebærer helt enkelt at man kun forhandler med vinneren, og at forhandlinger med nr. 2 eller 3 kun er aktuelt dersom man ikke kommer til enighet med vinneren.”

-      

      Hvorfor har Statsbygg begynt med denne nye praksisen?

Per Rygh: ”De svarer at den EØS-baserte Lov og Forskrift om offentlige anskaffelser pålegger dem det. NAL har, med støtte av innkjøpsfaglig topp juridisk kompetanse, sterkt hevdet at dette ikke er korrekt. Vår oppfatning er at Statsbygg benytter ”vikarierende momenter”. Det dette handler om er maktutøvelse og risikovegring.”

PER RYGH

f. 1949, Eks. NTH 1972

1973-1978       Blakstad og Munthe-Kaas

1978-1985       Harald Hille

1982-1984       Afags første leder

1985-2000       NALs fagsekretær

2000-2016       NAL konkurranseleder

KONKURRANSENES ENDREDE RAMMER 

1927    Første regelverk om statlige anskaffelser

1978    Regler for statlige anskaffelser. Ingen Lov, men en instruks.  Dermed kunne ingen fremme rettslige krav som følge av brudd på reglene. Ble også tatt i frivillig bruk av kommuner og fylkeskommuner

1992    Norge blir med i EØS.  EØS-avtalen blir gjeldende fra 1994.

1994    ”Lov om offentlige anskaffelser” innføres. Gjaldt både stat, kommuner,    fylkeskommuner og offentlige etater. Gjaldt bare for europeiske innkjøp over terskelverdi på 200.000 kr., ikke for nasjonale innkjøp under 200.000. Loven var delt i fire ulike forskrifter, arkitekter var underlagt ”Tjenestekjøpsforskriften”.

1999    Lov og forskrift om off. anskaffelser blir vedtatt.

2001    Først 1.7.2001 trer loven i kraft.

            Kun 1 felles forskrift, ikke lenger 4 ulike.

2003    Klageorganet KOFA blir etablert for å behandle klager på regelbrudd

2005    Kunngjøringsplikten heves fra 200.000 ti 500.000 kr.

2007-2012  KOFA har mandat til å ilegge gebyrer

I dag:   Terskelverdi for pliktig kunngjøring av nasjonale tjenestekjøp: Kr. 500.000

            Terskelverdi for pliktig kunngjøring av europeisk tjenestekjøp Kr. 1.750.000

Publisert i Arkitektnutt 10/2016