Regjeringens synser-par

Det er et trist syn å se Stoltenberg-regjeringen i full oppløsning noen få uker før stortingsvalget. To sentrale regjeringspolitikere, olje- og energiminister Ola Borten Moe og Morten Søberg, statssekretær i Finansdepartementet skriver en kronikk i Aftenposten 25. juli om regjeringskvartalets skjebne, en sak der regjeringen langt fra har konkludert. Altså er dette private meningsytringer fra de to herrer som dermed får rikelig anledning til å fremvise sin hang til floskler og sitt svake kunnskapsnivå. Og at forståelsen for kulturvern er dårlig forankret i dagens politiske ledelse.

”Få Høyesterett opp i dagen!” er artikkelens overskrift. Høyesterett er en integrert del av et bykvartal, og nå mener de to at resten av kvartalet skal rives for å lage en park med statuer av eidsvollsmennene. Dette fullstendig urealistiske og utrolig kostbare forslaget vil bare føre til at Høyesteretts bakside, som aldri var ment å være synlig, nå blir eksponert. Ideen sier noe om den løse og uforpliktende synsing Borten Moe og Søberg bedriver. Deres sentrale posisjoner har bare gitt dem overmot, ikke innsikt.

Nidarosdomen er en Rolls-Royce og Høyblokken en Lada, i følge de to politikerne. Høyblokken ble aldri en katedral, skriver de to. Heldigvis ikke, da hadde den vært ubrukelig for regjeringen. Poenget er at de to byggverkene er de mest ambisiøse satsingene i hver sin tidsalder. I likhet med Nidarosdomen er Høyblokken et overdådig utsmykket byggverk av tidens ledende kunstnere. Man river ikke et slikt krafttak fra den tidlige etterkrigstid. Borten Moe og Søberg er slumsete i sin argumentasjon og sauser sammen Høyblokken med de andre utbyggingstrinnene som ingen kjemper for å redde. Å bevare Høyblokken hindrer oss ikke å bygge et nytt og tidsmessig regjeringskvartal. Konseptvalgutrederne har anvist plass for en gigantisk bygningsstruktur langs Grubbegata.

Nidarosdomen var på midten av 1800-tallet langt på vei en ruin. Det var dens posisjon som kroningskirke som reddet den. Og at den tyskfødte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer fant de formuleringene som overbeviste Stortinget om kirken historiske verdi. La oss håpe at de politikerne som etter stortingsvalget skal avgjøre Høyblokkens skjebne har en annen kulturell tyngde enn Borten Moe og Søberg.

 

Publisert i Aftenposten 27. juli 2013

Det er forskjell på Y-blokken og Høyblokken

De fleste inntar en prinsipiell holdning når man går til forhandlingsbordet. Likevel vet man at ikke alt er like viktig. Man aner fort hva som kan bli et samlende kompromiss. Slik er det også med regjeringskvartalet. Høyblokken er langt viktigere enn Y-blokken.

 Det et par gode grunner til at Y-blokken ligger svakere an. Den ene har å gjøre med sikkerhet. En av armene til Y-blokken ligger oppå lokket og er derfor sårbar for bombeangrep nedenfra. Dessuten må det innrømmes at Trefoldighetskirken og Deichman vil ha godt av å ligge noe mer fritt enn de gjør i dag. Utredernes forslag om skjære løs kunsten og gjenbruke den i et nytt regjeringsbygg er vanvittig i Høyblokken. Men i Y-blokken lar det seg lettere forsvare. Der er det mindre av den, og Picassos store arbeid på endegavlen har en klar avgrensning og er derfor mer frittstående.

 Med Høyblokken stiller det seg annerledes. Den høyreiste bygningen er origo i regjeringskomplekset og ligger der inngangen til det opprinnelige regjeringsbygget skulle vært. Derfor er det forståelig at dette huset i lang tid har vært statsministerens arbeidssted. Det er Høyblokken som er det overdådig utsmykkede tidsdokumentet. Selvsagt kan man finne bruksmessige mangler ved en snart 60 år gammel kontorbygning, på samme måte som Henrik Bulls 110 år gamle steinbygning slett ikke er et tidsmessig arbeidssted og har sikkerhetsmessige problemer. Men fordi de representerer vesentlige historiske og kulturelle verdier, er vi nødt til å ta vare på dem begge to. Y-blokken kan ofres, ikke Høyblokken.

 

Publisert i Aftenposten 17. juli 2013

Dag Hol i Frihetstårnet

Det kjennes godt å få tømt seg. Få ut alt gørret. Slik Dag Hol fikk anledning til på kronikkplass i Aftenposten onsdag 10. juli. Setter man sammen alle godbitene hans, så blir det et ganske heftig dikt, hør bare:

Brutale, stygge, skjemmende, brutalistisk, mastodontiske, sosialrealistiske og brutale, tristessen, ørkesløsheten og det menneskefiendtlige i det kommunistiske Øst-Europa og Sovjetunionen, stygg miljøkriminalitet, fremmedgjør og virker brutale på publikum, den fremmedgjorte kunst og arkitektur, denne epoken har vært preget av store fascistiske og kommunistiske ideologier, totalitære krefter, tviholder på sitt brutale kunstsyn.

Og dermed skulle det være klart at Dag Hol ikke liker regjeringsbygget og vil ha det revet. Hva som bør komme isteden har han også klare oppfatninger om: bobleaktige bygninger med et vannspeil og hengende hager pluss et nytt høyhus som skal kalles ”Frihetstårnet” og det skal skape gjenklang verden over. – Aldri har kronikkplass i Aftenposten vært brukt til et mer avklarende innlegg

Publisert i Aftenposten 12. juli 2013

Høyblokken: Regnmesternes bomskudd

Konseptvalgutredningen for fremtidig regjeringskvartal er regnemesternes begrunnelse for de holdningene som statsråd Aasrud flagget bare få måneder etter Breiviks udåd. Ta for eksempel hvordan utrederne vurderer den eldste delen av regjeringskvartalet og Høyblokka.   

Riksantikvaren har satt begge i verneklasse 1. Utrederne setter verneverdien av Høyblokka lavere fordi den «fremstår som sterkt skadet». Men et annet sted i rapporten medgir de at de konstruktive delene og utsmykningene ikke har fått alvorlige skader. Og selvsagt kan de lette fasadeelementene erstattes. Likevel er utredernes slumsete formulering med på besegle Høyblokkas skjebne.

Utrederne er derimot villig til å sluke kameler for å redde regjeringskvartalets eldste del. De skriver: «G-blokka har derimot stor verneverdi, og verneverdien er trolig (!!) høyere enn de totale negative effektene på andre områder». Det de mener er at den ikke oppfyller kravet om 20 m avstand til bilene i Akersgata, at den har vansker med å oppfylle kravet om universell utforming og slett ikke har effektive og fleksible kontorarealer. Men man trenger bare kulturell innsikt for å skjønne at den må bevares. Likevel regner utrederne i vei, og kommer til at det er billigere å gjenbruke den enn å bygge nytt. Men river man den den gamle steinbygningen må utnyttelsen kunne økes og bebyggelsesmønstret endres.

Lønner det seg å rive Høyblokka? Utrederne skriver: «Inkluderer man usikkerhet i kostnadene kan det heller ikke her med sikkerhet konkluderes med at det lønner seg å erstatte Høyblokka og Y-blokka med nybygg.» Og da blir det igjen et spørsmål om å se bygningers kulturelle og historiske verdi.

Også kunsten prissettes. Utrederne sier det koster 2–5 mill. kroner å skjære ut kunsten i Høyblokka, pluss 2–4 mill. i Y-blokka, og deretter gjenbruke den i et nybygg. Men verkene er av 50-tallets ledende norske kunstnere og Picasso og gravert inn i Høyblokkas hud. Skjærer man ut kunsten blir den hjemløs. Å la disse verkene prege et nytt regjeringskvartal 70 år etter at de ble skapt, er meningsløst.

Trolig er Henrik Bulls steinfasader mer populære enn Erling Viksjøs naturbetong. Men begge bygningene er overdådig utsmykket og det ypperste innen hver sin periode. Henrik Bulls bygning får et forsterket meningsinnhold om vi også tar vare på neste utviklingstrinn: Høyblokka. Det kan bli en skjebnens ironi om en borgelig regjering etter valget redder et hovedverk fra sosialdemokratiets gylne periode mens dagens rød-grønne regjering nå har fremskaffet begrunnelsen for å skrote det. 

 

Publisert i Dagbladet 10. juli 2013