Det sies at det nærmer seg en avgjørelse. Politikerne
skal snart beslutte hvor fremtidens Munchmuseum skal ligge. Det blir ikke i
Nasjonalgalleriet. Nesten alle har skjønt at det forslaget bare er Fremskrittspartiets
sedvanlige kultursabotasje. Husk hvordan de prøvde å forhindre at vi fikk
operaen. Derfor er det Lambda eller Tøyen det står mellom.
Mange føler at det viktigste er at det endelig tas
en avgjørelse. At vi kommer videre, ut av denne hengemyra. I løpet av de senere
årene har det blitt stadig mer pinlig å se gapet mellom Edvard Munchs
internasjonale stjerneposisjon og oslopolitikernes manglende evne til å gi hans
kunst en bygning som er ham, Oslo og nasjonen verdig. Men suget etter en
beslutning gjør det ikke likegyldig hvilken av de to alternativene som blir
valgt.
Mitt utgangspunkt er at jeg mener et museum for
Edvard Munch bør ligge mer sentralt enn på Tøyen. Det virker opplagt at
plasseringen i byen har betydning for publikumstilstrømningen. En
sentrumsplassering vil gjøre Munch mer synlig og derved tydeliggjøre hans store
betydning.
Vi har hatt en arkitektkonkurranse, en tung og
kostbar prosess er blitt gjennomført. En slik konkurranse er den mest solide måten
vi kjenner for komme finne frem til den beste løsningen av en byggeoppgave. I
løpet av de siste 160 årene er nesten alle viktige norske bygninger fått sin
løsning på den måten. Ordningen har vært en avgjørende kilde for fornyelse og
talentutvikling, og det er viktig at den ikke undergraves. Men vinnerprosjektet
må likevel testes i en saklig offentlig debatt for å se om det holder.
I motsetning til Libe Rieber-Mohn synes jeg ikke
Lambda-prosjektet er stygt. Heller at det vil gjøre seg godt i Bjørvika. Den
tverrstilte skiven bøyer seg mot vest og spiller sammen med Operaens stigende skråplan.
Fra toppetasjen vil vi få en fantastisk utsikt, et panorama mot Akershus
festning og Oslos historiske sentrum. Som figur i Bjørvika mener jeg Lambda blir
vellykket, men hvordan den vil fungere som museumsbygning, er noe helt annet.
Her har jeg en uro som er blitt avgjørende for mitt standpunkt.
Det er ikke fordi Lambda er et høyhus med
utstillingssaler i flere etasjer. Motsetningen er ikke mellom horisontalitet og
vertikalitet, begge kan fungere godt. Selv gamle Kunstindustrimuseet i St.
Olavs gate er ganske vertikalt med utstillingsarealer fordelt på fem nivåer. Heldige
Nasjonalmuseet har en romslig tomt på Vestbanen. De fleste nye museer må klare
med adskillig mindre byggetomt, og i dag er det ikke uvanlig at museer i tette
bykjerner må bygges i høyden. Publikum vender seg til å ta heisen til topps og
beveger seg nedover gjennom utstillingssalene.
Trolig var Frank Lloyd Wrights Guggenheim museum i
New York (1959) først ute. Det er organisert som en spiralformet rampe rundt et
midtrom med glasstak. Van Gogh museet i Amsterdam (1973) stiller ut kunst i
fire etasjer med gallerier rundt et åpent sentralrom. I likhet med Guggenheim i
New York er det vendt innover mot et gjennomgående midtrom. Det nye Museum Aan
de Stroom (MAS) i Antwerpen (2011) er annerledes. Der beveger man seg på
rulletrapper rundt museets yttersider og kommer til slutt opp på takterrassen
med en imponerende utsikt over havneområdet. Da har man passert
utstillingssalene som er fordelt fra 3. til 8. etasje.
Museet i Antwerpen minner en del om Lambda. Begge er
tårn med utstillingsrom over hverandre. Kanskje er de i første rekke utsikts-tårn. Mens midtrommene i
Guggenheim og van Gogh binder disse vertikale museene sammen og skaper en
helhetlig publikumsopplevelse har MAS i Antwerpen og Lambda blikket vendt mot
omverdenen. Der er utstillingssalene ikke knyttet sammen. MAS kompenserer
oppdelingen ved å gi hver etasje en klar identitet. Det blir nesten som ulike
museer stablet oppå hverandre. Lambda, med utstillingsarealene fordelt på hele
8 etasjer, kan ikke ønske samme løsning som i MAS.
Til tross for det imponerende arbeidet som er gjort
etter konkurransen for å få Lambda til å fungere er det lett å se at løsningen
er presset av dens formale rammer. Men for publikum vil det alvorligste være at
det ikke blir en kontinuitet i presentasjonen av kunstnerens arbeider. Munchmuseet
kan da ikke selv ha ønsket seg disse hyppige bruddene? Dette er en grunnleggende
feil som det siden vil være umulig å rette.
For meg er det den mer sentrale plasseringen i byen
som er Lambdas store fortrinn. Men likevel er det langt viktigere at museet fungerer.
Og det er det lettere å få til på Tøyen. Derfor må vi kanskje svelge noen
kameler og vende oss til tanken at vi fortsatt skal ta T-banen til Tøyen. Bygg
gjerne utkikkstårnet Lambdaen, det blir flott, men bruk den ikke til Munchmuseum.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar