Var det et miljøovergrep av råeste merke da Empirekvartalet ble erstattet av regjeringens høyblokk? Ulf Andnæs forteller 5.1.2012 om et dystert barndomsminne som gjør at hans følelser for høyblokken ikke er særlig varme – og at et liv uten høyblokken er helt greit.
Det var vakre bygninger som forsvant, bygninger som gjerne skulle vært en levende del av vår arkitekturhistorie. Det er også riktig at arkitekt Erling Viksjø var pioneren med høyblokker midt i den eldre sentrumsbebyggelsen. Først Regjeringsblokken, så Norsk Hydros hovedkvarter og rådhuset i Bergen. For enkelte er Viksjø den store, stygge ulven som innledet syndefallet og ødeleggelsen av tradisjonsrike bymiljøer. Virkeligheten er nok mer nyansert.
Riktignok førte Viksjøs regjeringsbygning til at Fødselsstiftelsen, Militærhospitalet og Rikshospitalet ble revet. Men det var en forutsetning allerede på begynnelsen av 1900-tallet da den første arkitektkonkurransen ble avholdt. Det var ikke penger til mer enn en sidefløy, og derfor ble bare det romantiske hageanlegget til sykehusene ofret i første runde. Rikshospitalet hadde allerede i 1883 flyttet fra sin gamle bygning til den mye større eiendommen ved Pilestedet. Derfor hadde man for vel hundre år siden ikke store skrupler med å rive de gamle sykehusene. Strid ble det derimot femti år senere, en strid som førte til at Oslo fikk en byantikvar og at Militærhospitalet, etter en lang lagringstid, ble gjenreist ved Grev Wedels plass, vakrere enn noen gang før. Men det kunne altså vært jugendarkitekten Henrik Bull som ble ”byvandal” og utraderte vakre klassisistiske byggverk. Viksjø sparte i alle fall lindealléen, det hadde ikke Bull gjort.
Hvor ille er Viksjøs tre høyblokker? Norsk Hydros hovedsete i Bygdøy allé er en triumf. Blokken ligger med kortsiden mot gata og slipper lys til i en ny og sjenerøs offentlig park. Hele anlegget er meget helstøpt og uten tvil en berikelse for byen. Rådhuset i Bergen oppleves som en voldsom kontrast, og det står i dag som en meningsløs torso. Professor Henrik von Achen har skrevet at «om et par hundre år vil arkitekturhistorikerne kanskje beklage, ikke rådhusblokken, men at ikke også resten av rådhusanlegget ble oppført.» Da hadde den blitt forankret til lavere fløyer som skapte gårdsrom på begge sider og formidlet en overgang til den eksisterende bebyggelsen.
Regjeringsanlegget har en smertefulle og langvarige tilblivelseshistorie som forteller mye om Norge som nasjon. Henrik Bulls grandiose planer ble redusert til én fløy, dagens Finansdepartement. Siden har ambisjonene variert. Sluttresultatet ble likevel en fin komposisjon med Y-blokken og Finansdepartementet på hver sin side av høyblokken. Regjeringskontorene i sidegatene er ikke mye å skryte av, men R5, der blant annet Kulturdepartementet holder til, er et meget vellykket stykke tilpasningsarkitektur. Man kan diskutere den skjebne som Arne Garborgs plass fikk og at lokket har fratatt Hammersborg dens drama som høydedrag, men Deichman har fått et intimt oppholdsareal i tilknytning til hovedinngangen i stedet for en høy mur og et bratt trappeanlegg. Dessuten ble Regjeringsparken opparbeidet rundt 1990 med et vakkert steinmønster og et sirkelformet basseng som tydeliggjorde høyblokkens sentrale rolle og binder det hele sammen. Ulf Andnæs ser bare byvandalisme. Selv opplever jeg et sjenerøst byrom, at høyblokkens hybris er temmet og at regjeringskvartalet er blitt et kultivert urbant område med en historie som vi skal vedkjenne oss.
Publisert i Aftenposten Aften i januar 2012
Innlegg
