Kjære venner,
Egentlig bør jeg bare takke. Og det skal jeg gjøre. Men først vil jeg prøve meg på noe farligere, nemlig å fremføre et arkitektonisk credo, en faglig trosbekjennelse.
Jeg tror på en sanselig arkitektur. En arkitektur som gleder både øyet og fingertuppene. Rom som løfter sinnet, og vegger som omslutter lik en beskyttende favn.
Jeg tror vi trenger ord som får bygningene til å tre frem som fattbare fysiske objekter.
Tekster om arkitektur som bare forholder seg til tekster om arkitektur, kan kortslutte kretsløpet og miste den livgivende impuls som sansningen av byggeverk gir. Bygningsbeskrivelse er meget undervurdert. Det er krevende og noe som vi burde øve oss intenst i.
Jeg tror på en kroppslig arkitektur, men også på tankens konstruksjoner, på betydningen av arkitekturens kulturelle ballast.
La oss ta dette stedet som eksempel. Denne paviljongen er et rom som få besøkende ikke blir berørt av. Paviljongen har sine problematiske sider som utstillingsrom, men verden er full av greie og selvutslettende utstillingssaler som har liten egenverdi utover sin redskapsnytte. Dette rommet, derimot, tar oss ut av den trivielle hverdagen og lar oss forstå arkitekturens alvor.
Men vi som kjenner Sverre Fehns produksjon vil knytte dette rommet og murene rundt til en annen av hans paviljonger, den på verdensutstillingen i Brussel i 1958. Disse fire søylene som bærer et tak, er en opphøyet, basal arkitektur man kan assosiere sakrale byggverk eller Vitruvi forestilling om urhytten og arkitekturens opprinnelse. Dette huset, med all sin materialkvalitet og taktile glede, tilhører altså også en idéverden. Og ser vi rundt oss blir vi minnet om denne koblingen mellom kropp og tanke. Tegningene og fotografiene som omgir oss forteller oss at vi er midt i norsk arkitekturhistorie, i etterkrigstidens brytninger mellom ulike forestillinger om hva arkitektur kan være.
I mange år har jeg lett etter ord som gjør bygningene synlige og forståelige. Jeg har også prøvd å redegjøre for idéene som husene er bærere av. Men i stadig sterkere grad er jeg blitt opptatt av bygningene menneskelige koblingspunkter: av opphavsmenn og oppdragsgivere, av samspill, komplekse prosesser og historiske øyeblikk som gjør at ting plutselig blir mulig.
Det er lett å bli minnet om det her i dag. Dette rommet er ikke bare glass og betong pluss en arkitekturhistorisk utstilling. Det er befolket av dere, kolleger, familie og venner. Mennesker det er godt å ha med seg på en dag som denne. Mennesker jeg har lyst til å takke.
Jeg har hatt to langvarige ansettelsesforhold: Norske arkitekters landsforbund og Nasjonalmuseet, og jeg har gode kolleger og venner begge steder som jeg vil takke for givende samarbeid gjennom mange år. Arkitekter, og kunsthistorikere, er levende mennesker som har gitt vennskap og stimulerende samtaler. Og aller mest takker jeg den nære familie som har holdt ut med et tidsforbruk som i pinlig grad har forfordelt arkitekturen.
For noen måneder siden opplevde jeg at en ungdom reiste seg og tilbød meg sitt sete på trikken. Det er slik man innser at tiden har kommet til å gjøre opp sitt bo. Men på sett og vis griper dagens begivenhet forstyrrende inn i den prosessen. Når de vise menn og kvinner i NALs landsstyre har foreslått meg til denne medaljen, og den enda visere konge er enig, så kan man bli forledet til å tro at det har gått ganske bra.
Uansett. La meg slutt med et bilde fra museumsverdenen. I Stavanger har de både et hermetikkmuseum og et oljemuseum. Hermetikkmuseet kom som en følge av at det var mer eller mindre over for norsk hermetikkindustri. Oljemuseet er blitt reist samtidig med at oljepumpene går for fullt. Jeg vil heller være et oljemuseum enn et hermetikkmuseum. Det er fortsatt bøker å skrive, og jeg vil gjerne følge Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen helt frem til kong Harald klipper snoren i 2017. Men før den tid må jeg til Slottet å takke ham for medaljen. Det gleder jeg meg til.
Takketale da jeg fikk Kongens fortjenestemedalje i gull den 23. mars 2011
Egentlig bør jeg bare takke. Og det skal jeg gjøre. Men først vil jeg prøve meg på noe farligere, nemlig å fremføre et arkitektonisk credo, en faglig trosbekjennelse.
Jeg tror på en sanselig arkitektur. En arkitektur som gleder både øyet og fingertuppene. Rom som løfter sinnet, og vegger som omslutter lik en beskyttende favn.
Jeg tror vi trenger ord som får bygningene til å tre frem som fattbare fysiske objekter.
Tekster om arkitektur som bare forholder seg til tekster om arkitektur, kan kortslutte kretsløpet og miste den livgivende impuls som sansningen av byggeverk gir. Bygningsbeskrivelse er meget undervurdert. Det er krevende og noe som vi burde øve oss intenst i.
Jeg tror på en kroppslig arkitektur, men også på tankens konstruksjoner, på betydningen av arkitekturens kulturelle ballast.
La oss ta dette stedet som eksempel. Denne paviljongen er et rom som få besøkende ikke blir berørt av. Paviljongen har sine problematiske sider som utstillingsrom, men verden er full av greie og selvutslettende utstillingssaler som har liten egenverdi utover sin redskapsnytte. Dette rommet, derimot, tar oss ut av den trivielle hverdagen og lar oss forstå arkitekturens alvor.
Men vi som kjenner Sverre Fehns produksjon vil knytte dette rommet og murene rundt til en annen av hans paviljonger, den på verdensutstillingen i Brussel i 1958. Disse fire søylene som bærer et tak, er en opphøyet, basal arkitektur man kan assosiere sakrale byggverk eller Vitruvi forestilling om urhytten og arkitekturens opprinnelse. Dette huset, med all sin materialkvalitet og taktile glede, tilhører altså også en idéverden. Og ser vi rundt oss blir vi minnet om denne koblingen mellom kropp og tanke. Tegningene og fotografiene som omgir oss forteller oss at vi er midt i norsk arkitekturhistorie, i etterkrigstidens brytninger mellom ulike forestillinger om hva arkitektur kan være.
I mange år har jeg lett etter ord som gjør bygningene synlige og forståelige. Jeg har også prøvd å redegjøre for idéene som husene er bærere av. Men i stadig sterkere grad er jeg blitt opptatt av bygningene menneskelige koblingspunkter: av opphavsmenn og oppdragsgivere, av samspill, komplekse prosesser og historiske øyeblikk som gjør at ting plutselig blir mulig.
Det er lett å bli minnet om det her i dag. Dette rommet er ikke bare glass og betong pluss en arkitekturhistorisk utstilling. Det er befolket av dere, kolleger, familie og venner. Mennesker det er godt å ha med seg på en dag som denne. Mennesker jeg har lyst til å takke.
Jeg har hatt to langvarige ansettelsesforhold: Norske arkitekters landsforbund og Nasjonalmuseet, og jeg har gode kolleger og venner begge steder som jeg vil takke for givende samarbeid gjennom mange år. Arkitekter, og kunsthistorikere, er levende mennesker som har gitt vennskap og stimulerende samtaler. Og aller mest takker jeg den nære familie som har holdt ut med et tidsforbruk som i pinlig grad har forfordelt arkitekturen.
For noen måneder siden opplevde jeg at en ungdom reiste seg og tilbød meg sitt sete på trikken. Det er slik man innser at tiden har kommet til å gjøre opp sitt bo. Men på sett og vis griper dagens begivenhet forstyrrende inn i den prosessen. Når de vise menn og kvinner i NALs landsstyre har foreslått meg til denne medaljen, og den enda visere konge er enig, så kan man bli forledet til å tro at det har gått ganske bra.
Uansett. La meg slutt med et bilde fra museumsverdenen. I Stavanger har de både et hermetikkmuseum og et oljemuseum. Hermetikkmuseet kom som en følge av at det var mer eller mindre over for norsk hermetikkindustri. Oljemuseet er blitt reist samtidig med at oljepumpene går for fullt. Jeg vil heller være et oljemuseum enn et hermetikkmuseum. Det er fortsatt bøker å skrive, og jeg vil gjerne følge Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen helt frem til kong Harald klipper snoren i 2017. Men før den tid må jeg til Slottet å takke ham for medaljen. Det gleder jeg meg til.
Takketale da jeg fikk Kongens fortjenestemedalje i gull den 23. mars 2011
Innlegg
