Braathen 2

For nyere lesere: I Arkitektnytt nr. 8 i år kommenterte jeg tre artikler Martin Braathen har skrevet om ting jeg på ulikt vis har hatt ansvaret for, to utstillinger og en bok, og pekte på deler av kritikken som jeg fant urimelig. I nummeret etter svarte Braathen på mine innsigelser ved ikke å akseptere noen av mine forklaringer. Det var snarere slik at han nå fant at mine feil var enda grovere enn han først hadde trodd. Likevel var den emosjonelle temperaturen dempet noe ned. Derfor drister jeg meg til å svare på nytt.

Friscenen
- Er det uproblematisk at Grønvold bruker Arkitekturmuseet som friscene for sine private, kommersielle prosjekter, spør Martin Braathen. Han sikter til boklansering og utstilling om Kristin Jarmunds arbeider. Her er forklaringen:

Mange arkitekturbøker har blitt lansert i Arkitekturmuseet i løpet av de vel to årene som er gått siden museet åpnet i 2008. Blant annet Tore Brantenbergs bok om italienske plasser, Håkon Christies bok om Urnes stavkirke, bøkene om Høyskolen i Østfold, Pålsby kraftstasjon og enebolig Kollstrøm/Østberg i As built-serien, boken om Kristin Jarmund – og undertegnedes bok om Arne Henriksen. Vi har sett dette som viktige faglige begivenheter som Arkitekturmuseet bør være den naturlige arena for. Det ville vært merkelig om bøker som undertegnede er involvert i, ikke kan lanseres i Arkitekturmuseet.

Så til utstillingen. Praktisk museumsvirkelighet består ikke bare av langsiktig planlegging og ideelle løsninger, men også av problemer som oppstår og løsninger som må improviseres. Slik var det på slutten av 2008 da vi så at den utstillingen som skulle starte på nyåret, ville bli utsatt. For å unngå at utstillingspaviljongen ble stående tom lenge, ble Studio B ved AHO bedt om å presentere seg, og det skjedde i form av en utstilling i to uker av arkitekturmodeller fra skolen. Vi hadde ikke noe budsjett og AHO bar kostnadene ved utstillingen.

Noen måneder tidligere, på høsten 2008, var vi også i en tilsvarende situasjon. En glippe var oppstått mellom to hovedutstillinger. For raskt å kunne skaffe et tilbud til publikum, improviserte vi en løsning der perioden mellom midten av august og midten september ble delt mellom en utstilling som presenterte konkurranseprosjektene for den norske paviljongen på EXPO i Shanghai og en fotoutstilling av Kristin Jarmunds arbeider. Ingen av disse tre utstillingene ble produsert av museet, men vi synes de alle, innenfor sine begrensede rammer og med korte utstillingsperioder, rettferdiggjorde sin visning og styrket museets tilbud til publikum.

Finansering og kildekritikk
Det store løftet (2000), boken om Oslo Rådhus, som jeg skrev sammen med Nils Anker og Gunnar Sørensen, var bare mulig fordi Oslo kommune på ulikt vis bidro til å finansiering prosjektet. Dette er det ikke redegjort for i boken. Boken om Lund & Slaatto (1988), inngikk i Universitetsforlagets serie med norske arkitektmonografier. Boken er mer enn tre ganger så tykk som de andre bøkene i serien og mye mer påkostet. I boken redegjøres det ikke for hvor mye Kjell Lund og Nils Slaatto har betalt for at dette skulle bli mulig. Boken om Lars Backer som utkom like etter hans død i 1930, var trolig finansiert av hans svigerfar Ole Mustad, men vi vet det ikke sikkert. Burde det stått i boken? Når forfatteren eller forlaget redegjør for den støtte de har fått til utgivelsen og takker fond, ulike offentlige instanser eller private, så er det fordi disse venter at å bli takket.

Det ligger i sakens natur at en bok om en samtidsarkitekt må ha blitt til i et samarbeid med bokens emne, og det er opplagt at vedkommende vil ha interesse av å kjøpe et visst antall eksemplarer av boken, og kanskje bidra til finansieringen. Bøkene som utgis i serien Norske arkitekter er svært påkostede og er nødt til å gå med underskudd om de ikke får støtte. Undergraver en manglende redegjørelse for bokutgivelsens økonomiske avtaler bokens troverdighet? Uansett hvem som har finansiert boken må kritikken forholde seg til boken slik den fremstår.

Snøhetta på ”Hjemme alene-fest”
I mitt forrige innlegg skrev jeg om de spesielle utfordringene ved å lage en utstiling om en samtidsarkitekt (eller en samtidskunstner): ”Utstillinger om arbeidene til en levende person må bli til i nært samarbeid mellom kurator og opphavsmann, og vedkommende vil ha berettigede synspunkter på hva som skal med og hvordan det hele skal gripes an.” Braathen svarer: ”Jeg deler Grønvolds syn på at en separatutstilling må få arkitekten i tale. Men premissene for og perspektivet for denne samtalen må settes av museet – kildekritikk er også her et stikkord.”

Når jeg snakker med mine kolleger ved Nasjonalmuseet som kuraterer utstillinger om samtidskunstnere, bruker de andre formuleringer. De legger vekt på at samarbeidet mellom kurator og kunstner er en ta-og-gi situasjon. Altså mer en forhandling enn en samtale der premissene settes fullstendig av museet. Uansett tror jeg at avstanden mellom Braathen og meg ikke er så dramatisk på dette punkt.

Problemet er derimot at Braathen ikke tror at den prosessen som han og jeg beskriver, har funnet sted i forbindelse med Snøhetta-utstillingen. Jeg forteller at Snøhettas arbeidspress fra andre arbeidsoppgaver gjorde at de medvirket i mindre grad enn vi hadde forutsatt. Og at det derfor er absurd å omtale utstillingen som Snøhettas ”Hjemme alene-fest.” Som prosjektleder og kurator for utstillingen hadde Eva Madshus selvsagt ikke bare ansvaret for produksjon av utstillingselementene, men for hele det kuratoriske grep.

I min forrige artikkel beskrev jeg det som en feilvurdering at vi ikke produserte en egen katalog til Snøhetta-utstillingen, grunnen var at det ville utkomme en omfattende internasjonal bok samtidig. Dermed mistet vi et forum for egne utdypende drøftinger av Snøhettas produksjon. Ellers skilte vår Snøhetta-utstilling seg ikke fra utstillinger som Nasjonalmuseet har av norske samtidskunstnere – som for eksempel utstilling om Bård Breivik (2005) og Matias Faldbakken (2009).

Venezia
Martin Braathen anmeldte i 2008 Sverre Fehn-utstillingen på arkitekturbiennalen i Venezia. Det skjedde først i Dagens Næringsliv. Han må ha vært svært fornøyd med teksten for han trykket den på nytt i boken Alt er arkitektur som kom i år. Det er to ting som er særpreger teksten: Den litterære formen (en oppdiktet åpningsseremonien hvor et enormt og intetanende publikum gisper sjokkert når det går opp for dem at det er med på åpningen av en Sverre Fehn-utstilling, selv om det er nettopp det de er invitert til.)

Og det høyt oppdrevet indignasjonsnivået (”Arkitekturnasjon uten ambisjoner”). Jeg dristet meg til å spørre: Kan det tenkes gode og aktverdige grunner til at vi valgte å vise en oversiktsutstilling over Sverre Fehns arbeider nettopp det året? Fehn hadde fullført Arkitekturmuseet, sitt siste arbeid et halvt år før, det unike skjedde at Sverige og Finland avsto fra å benytte den nordiske paviljongen for at Fehn skulle få fremtre i helfigur et av sine hovedverk.

Braathen har tydeligvis liten sans for denne forklaringen og mener fortsatt at vi forspilte en mulighet ved ikke å følge det temaet som biennalens direktør Aaron Betsky hadde oppgitt. (Noen nasjoner fulgte det, mange gjorde det ikke.) Jeg vil mene at det hadde vært en stor forsømmelse og en manglende forståelse for et historisk øyeblikk om vi ikke hadde vist Fehn i den nordiske paviljongen i høsten 2008.

Trykt i Arkitektnytt nr. 11 2010.