Helge Hjertholms (f. 1932) seier i den danske konkurransen om en ”Evangelisk-luthersk kirke i et moderne boligkvarter” er en milepæl i nyere norsk arkitekturhistorie. Året var 1961, og frem til da hadde ikke norske arkitekter vunnet en åpen internasjonal arkitektkonkurranse. (1) La oss se nærmere på hva slags type konkurranse det var, hva som karakteriserte Hjertholms prosjekt og hvordan det synes å relatere seg til ideene om naturens underliggende lovmessighet. Og videre hvilke konsekvenser seieren fikk og hva som har vært det særegne ved Hjertholms bidrag til norsk arkitektur.
En faglig begivenhet
Den internasjonale konkurransen ble til etter initiativ fra kirkeminister Bodil Koch og med hennes sterke personlige engasjement og medvirkning. (2) Hun slo fast at den vestlige kultur syntes å være i oppløsning: ”Mange mennesker føler seg usikre, ja forargede – sært personlig antastede – når de betragter den formsprængning, der finder sted inden alle kunstens områder i vor tid”. (3) Hun ønsket å bygge en bro mellom vår tids fremste kunstneriske uttrykk og kirkens evige budskap. Derfor inviterte hun arkitekter, malere og billedhuggere til en idékonkurranse som kunne gi impulser til en fornyelse av kirkearkitekturen.
Konkurransen fikk stor oppmerksomhet i presse og dansk offentlighet. Deltagelsen var rekordartet, hele 208 prosjekter ble sendt inn og av dem kom 169 fra andre land enn Danmark. (4) Konkurransen var en viktig faglig begivenhet, og resultatet ble presentert over 48 sider i Arkitekten i 1962. Kirkeminister Bodil Koch ønsket i ettertid at det seirende utkastet skulle realiseres som en økumenisk kirke, og hun fant en vakker tomt på Vaterland ved København. (5) Hennes død i 1972 gjorde at prosjektet ble kansellert.
Metafor og teologi
Når Hjertholm i ettertid har forklart sitt kirkeprosjekt, har han sammenlignet det med et tre og en blomst. (6) Det er lett å se at særlig det siste bildet er treffende. Kirkeprosjektets tak består av tre nivåer med ”blader”: Øverst et splittet hovedblad (delt for å gi plass til korset) som vokser ut av ”stilken” bak alteret. Så to blader som vokser ut av hver sin ”stilk”. De øverste av dem er oppadstrebende, det nederste bladlaget er horisontalt. Alteret er også formet som et avsmalet, horisontalt bladsegment som vokster ut av en stilk eller stamme. Hjertholm begrunnet plantemotivene teologisk:
”Kirken er i hele sin karakter utstrålende som en blomst når den folder seg ut under Guds lys. Den favner og mottar mennesker som der henter ny kraft og sendes ut igjen til verden. Kirken kan symbolisere livets tre. Kristus sier: ”Jeg er vintreet, dere er grenene.” Kristi kors står som margen i treet og sender ut livskraften til menneskene som er samlet omkring dette sentrum hvor Kristus er til stede i ordet, dåpen og nattverden. Lyset strømmer ned over det sentrale sted. Det er Livets Herre som møter oss.” (7)
Det virker som om Hjertholms evne til å begrunne sine formale løsninger med teologiske argumenter har gitt prosjektet økt overbevisningskraft.
Kirkens planform er en vifte som folder seg ut noe mer enn 180˚. Den er ikke en jevn halvsirkel, men en ledig og noe asymmetrisk form med naturens selvgrodde ujevnheter. Dette gjør at planen unnslipper det skjematiske og opplagte. Planbildet blir mer artistisk og har skissens friskhet. I halvsirkelens sentrum finner man alteret som hos Hjertholm har en spesiell betydning og utforming. Alteret skal være et bord og ikke en massiv blokk. Nattverdsgjestene skal komme helt frem til nattverdsbordet og ikke stoppes av en alterring. (8) Lengst bort fra denne origo, der taket er lavere, ligger diverse møterom og kontorer. Disse rommene, som kan inkluderes i kirkerommet ved større høytider, er også formet av sirkelbevegelsens geometri. Slik merkes alterets nærvær i hele huset.
Rom og konstruksjon
Det er takformene, bladene, som er det dominerende elementet i Hjertholms kirkeprosjekt. Slik er det både på de publiserte konkurransetegningene og på modellen han fikk laget. Det virker som idéen i første rekke er unnfanget som frittstående skulpturell form og at interiøret mer blir et resultat av denne formen enn at det er utformet med henblikk på en bestemt romvirkning. (9) Det virker noe pussig at taket siger fra alteret utover mot kirkerommets ytterkant. Da jeg spurte Hjertholm om kirkerommet, betegnet han det som ”et sfærisk rom som stiger” (10). Det er grunn til å tro at lysinnfallet fra de høytsittende vindusflatene mellom de to øverste ”bladene”, ville blendet presten ved alteret. Hjertholm sier at kirkerommet er mer kontrollert i den senere Fyllingsdalen kirke (ferdigstilt 1976), der taket skrår den andre veien og takhøyden er størst over alteret.
Opprinnelig tenkte Hjertholm seg at bladformene skulle støpes i armert betong. I den videre bearbeidelsen av prosjektet gikk han over til en limtrekonstruksjon med forsterkende, skjulte stålledd i overgangen mellom vertikale og horisontale konstruksjonsledd.
Kay Fisker har skrevet:
”Flere av detaljerne er teknisk problematiske, men kan formentlig bearbejdes. (…) de foreslåede konstruktionssystemer, plasticformer og plasticrør, så vidt jeg forstår nogle gennemsigtige og nogle med innvendig belysning, er tekniske eksperimenter, man ikke ved noget om; men virkningene bør forsøges.” (11)
Under de skulpturelle takformene består alle vegger av ensartete vertikale veggelementer av varierende lengde. På hver av elementets to kortsider er det en utstikkende og en innsvingende bueform som gjør at elementene kan kobles til hverandre i hvilken vinkel man ønsker. Sammenkoblingen mellom elementene skulle skje ved hjelp av et rør i en forsenkning. Hjertholm så for seg at veggelementene skulle lages av PVC-rør fylt med et isolerende materiale som slipper igjennom lys. Dette var ren science fiction i 1961, men i dag kan det trolig løses.
Utzon og naturen
”Kai [sic] Fisker, Utzon’s former professor, was chairman of the jury and later said he awarded the prize in the belief that the design was by Utzon, whose wayward but undoubted talent he felt he ought at last to recognise!” skriver Richard Weston i den store Utzon- monografien. (12) Et poeng i denne historien er at det var tydelig for orienterte danske arkitekter hvor inspirasjonen til Hjertholms kirkeprosjekt kom fra. En annen konklusjon kan være at Utzons tidligere grensesprengende arbeider gjorde at en konkurransejury nå lettere aksepterte avanserte prosjekter selv om de var teknisk uferdige.
Helge Hjertholm fullførte arkitektstudiet ved NTH i 1957 og dro til Danmark for å videreutdanne seg i byplanlegging og landskapsarkitektur ved Kunstakademiet i København. I 1958 oppsøkte han Utzon, som nettopp hadde vunnet konkurransen om Sydney Opera House, og arbeidet deretter for ham frem til Utzon dro til Australia i 1961. Hjertholm ble igjen i Danmark fordi han hadde vunnet kirkekonkurransen. Årene hos Utzon ble hans egentlige læretid. Hjertholm identifiserer seg med Utzons arkitekturforståelse, og han var nær venn av mesteren helt frem til Utzon døde i 2008.
”Den vitalisering og ændring, der omkring 1950 skjer i 30-årenes arkitekturopfattelse, har mange kilder,” skriver Nils-Ole Lund. (13) Som eksempel nevner han Jørn Utzons reiser til Marokko og Mexico, til eldgamle kulturer som bearbeidet grunnleggende arkitektoniske problemstillinger, erfaringer som vår industrikultur hadde fjernet oss fra. Denne folkelige arkitekturen og naturens formverden var ”opprinnelig”? kilder som vår tidsarkitektur trengte.
”… hele vor Tankeverden kan aldrig skabe noget, der ligger uden for Naturens uendelige Rigdom – saa vi kan først ved den fulde Forstaaelse og i Kontakt med Naturen staa helt frit til at skabe med vort eget personlige Udtryk,” skrev den 29-årige Jørn Utzon i et manifest i 1947. (14) Naturen er bygget opp av ”en Masse smaa ens Elementer af vidt forskellige Art og Karakter, der i Kombination med sig selv eller andre giver uendelig Rigdom og Storhed – rumlig, i stoflig, formmæssig og farvemæssig Henseende.” Richard Weston understreker i sin omfattende bok om Utzon at arkitekten her står i en lang tradisjon – fra Aristotles og Goethe – frem til Bauhaus og de tidlige modernistene som alle var inspirert av dyrs og planters formverden. (15) Naturen synes å være en slags ”modularkitektur” som demonstrerte mulighetene som lå i industriell prefabrikasjon. Når Hjertholm bare bruker ett veggelement for alle vegger i sitt kirkeprosjekt, er det en form for en slik additativ arkitektur som Utzon anvender for store urbane strukturer (Farum Bycenter, prosjekt 1966) og møbelsystemer (Utsep, 1968).
Både Utzon/Hjertholm og Knut Knutsen er opptatt av det naturgitte. Hos Knutsen er fokuset på topografien. Hans sommerhus er vanskelig å skille ut fra de sørlandske knausene. Byggverket er ydmykt ved å identifisere seg med landskapsomgivelsenes former. Det blir ett med stedet. Utzon og Hjertholm tilhører en tradisjon der man søker etter underliggende lovmessigheter i botaniske og biologiske fenomener. Derfor kan man bli noe uroet over takformene i Hjertholms kirkeprosjekt. Kanskje er de for figurative, for bladliknende. I Hjertholms senere kirkearbeider er abstraksjonen tatt mye lenger.
Kirkekonkurransens konsekvenser
Hjertholms kirkeprosjekt synes å ha satt få spor i norsk og nordisk kirkearkitektur. Trolig har det blitt sett på som for spesielt og har derfor ikke blitt skoledannende. For Hjertholm selv ble konkurransen en avgjørende begivenhet. Den ble starten på hans selvstendige karriere og utgangspunktet for nesten alt han senere har gjort. Han har deltatt i mange kirkekonkurranser og fått oppført seks kirker. (16) Alle disse kan sies å bygge videre på hans første kirkeprosjekt. Ifølge Hjertholm er den mest direkte inspirasjonskilden for hans kirkeprosjekt Utzons gullmedaljeprosjekt ved Kunstakademiets Arkitektskole for et krematorium i 1945. I det prosjektet strekker veggene seg ut fra et sentralt punkt, som om det har funnet sted en eksplosjon. Veggskivene skulle vokse ved at det ble murt til en ny stein etter hver begravelse. Hos Hjertholm er alteret det sentrale punktet som bladformene vokser ut fra.
Hvordan er vurderingen av Hjertholms innsats i ettertid? Christian Norberg-Schulz omtaler ham ikke i bind 7 i Norges kunsthistorie som kom i 1983. (17) Han er også fraværende i Norsk arkitekturhistorie som kom på Det norske samlaget i 2003. (18) Men Hjertholm ble professor ved Bergen Arkitektskole, og han har mottatt Treprisen og Groschmedaljen. Det virker som en allmenn vurdering i fagmiljøet at Hjertholm er den mest begavete bergensarkitekten etter Frederik Konow Lunds død. (19)
Hjertholms store fortjeneste er at han i sine forfinete arkitektoniske arbeider har tatt vare på den innsikten han fikk hos Jørn Utzon, en av de store fornyere av vår tids arkitektur. Det er vanskelig å finne noen annen arkitekt, i Norge eller andre steder, som så tydelig viderefører impulsene fra Utzon. Fra Utzon kommer også Hjertholms vilje til teknisk eksperimentering, og en frihet til å ”tenke tanker som ikke var tenkt tidligere”. (20) Hjertholm har stått for flere nyskapende boligområder med utstrakt bruk av elementbyggeri og hans urealiserte førstepremieutkast i konkurransen om Hydros kontorbygg i Bergen (1984) var forut for sin tid og pekte fremover mot blant annet Telenors hovedkontor på Fornebu nesten tjue år senere. (21) Også i dette store kontorkomplekset merker man de naturinspirerte ordensprinsippene.
Noter:
1.Heller ikke i nordisk sammenheng har norske arkitekter gjort det spesielt godt. Det er dansker og svensker som har dominert konkurransene. Noen norske seire har det likevel blitt på den nordiske arena, både før og særlig etter Hjertholms seier i Danmark. Sverre Fehn: Den nordiske utstillingspaviljongen i Biennaleparken i Venezia (1958). Ola Steen: Nordens Hus på Færøyene (1977). 4B: Hässelby slott i Stockholm (1978), delt 2. premie, det ble ikke utdelt 1. premie. Niels Torp: SAS-hovedkvarteret ved Stockholm (1985). Sverre Fehn: Utvidelse av Det Kongelige Teater i København (1996). To viktige internasjonale konkurranseseire peker seg ut som de fremste i nyere tid: Niels Torp med British Airways-hovedkvarteret (1989), og ikke minst Snøhetta med Alexandria-biblioteket samme år. Sistnevnte er, sammen med Snøhettas opera i Oslo (2000) de viktigste norske seirene på den største arenaen.
2. Bodil Kochs engasjement viser seg i måten hun beskriver Helge Hjertholms vinnerutkast: ”Over dette inspirerende arbejde høres vingesuset fra profeten Jesaias, når han synger ut, at de, der forventer Herren skal forny deres kraft, skal opfare med vinger som ørne.” Bodil Koch: ”International idékonkurrence om kirkebyggeri” i Arkitekten (København 1962). Bodil Kochs medvirkning besto blant annet i at hun var formann i konkurransejuryen.
3. Bodil Koch: ”International idékonkurrence om kirkebyggeri” i Arkitekten (København 1962).
4. ”Så vidt jeg ved, har der aldrig før været afholdt en konkurrence her i landet med et så stort deltagerantal.” Kay Fisker: ”Kirkekonkurrencens idéverden” i Arkitekten (København 1962).
5. Ifølge Helge Hjertholm. Telefonsamtale med UG november 2009.
6. Helge Hjertholm, ”Mitt idegrunnlag” i Arkitektur i Norge, Årbok (Oslo 2005), 108.
7. Hjertholm: ”Mitt idegrunnlag” i Arkitektur i Norge. Årbok, (Oslo 2005) 108,.
8. Å sløyfe alterringen har vist seg vanskelig. Det er først med Bønes kirke (2009) at Hjertholm lyktes med det.
9. ”dens svakhet er at konseptet foreløpig er mer en skulptur enn en bygning” Jan Chr. Eckhoff: Kirkearkitektur under forvandling. s.30, Hovedoppgave UiO. (Oslo 2000).
10. Hjertholm i telefonsamtale med UG i november 2009.
11. Kay Fisker, ”Kirkekonkurrencens idéverden” i Arkitekten (København, 1962).
12. Selv om kirkeminister Bodil Koch var juryformann er det sannsynlig at Kay Fisker var toneangivende i juryen. Det er han som fremlegger juryens vurderinger i Arkitekten. Dette ifølge Richard Weston, Utzon. Inspiration. Vision. Architecture (København 2002) 153
13. Nils-Ole Lund, Nordisk arkitektur, (København 2008) 98.
14. Jørn Utzon og Tobias Faber, ”Tendenser i Nutidens Arkitektur”, Arkitekten (København 1947).
15. Richard Weston, Utzon. Inspiration. Vision. Architecture, (København 2002) 22 og 251.
16. Kirkekonkurranser: Slettebakken 1963, Nordkapp 1965, Rossabø 1965, Eidsvåg 1970, Helgerød 1979.Oppførte kirker: Søreide 1973, Fyllingsdalen 1976, Haga 1995, Bønes, Mona i Sandane og Fjone fjellkirke.
17. Da jeg spurte ham om dette, svarte han noe brydd: ”Jeg føler ikke at han peker fremover.” Uttalelsen var typisk for hvordan Norberg-Schulz arbeidet som arkitekturhistoriker, i alle fall når emnet var samtiden: Han var opptatt av å lede sine arkitektkolleger inn på den rette sti, og Hjertholms arkitektur lå utenfor hans interessefelt.
18. Boken ble anmeldt i en mer enn tisiders artikkel året etter i Kunst og Kultur av Ola Storsletten og undertegnete. Der ble det påpekt at flere sentrale arkitekter ikke ble omtalt, og at Hjertholm var blant dem. Men heller ikke i den reviderte utgaven av boken som kom i 2008 er det funnet plass til en omtale av Hjertholm.
19. Det skal ikke underslås at undertegnete gjennom flere år har vært opptatt av Helge Hjertholm. Hovedtemaene i hans arkitektur ble gjennomgått i Byggekunst 7-1984, Hjertholm slapp til med sitt faglige testamente i Arkitektur i Norge. Årbok i 2005, og jeg satt i styret i Groschselskapet da Hjertholm fikk groschmedaljen i 2007.
20. Hjertholm i telefonsamtale med forfatteren februar 2010.
21. Boligområdene er Hattelien 1978, Høvik 1988, Appeltun 1992. Alle selvbyggerlag i Bergen.
Publiset i katalogen til utstillingen Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65 som vises i Nasjonalmuseet-Arkitektur 13.11.2010-03.04.2011.
Innlegg
