«Kanon» er et ord av gresk
opprinnelse og betyr «rettesnor» og «forbilde». I moderne tid benyttes ordet om
de viktigste verkene innen en sjanger, de som har blitt normdannende. Det er
her Ålhytta hører hjemme, i alle fall hvis man skal tro en jury i Morgenbladet som på slutten av 2007
kåret de tolv viktigste byggene i norsk etterkrigstid.[1]
Oslo Rådhus, Regjeringskvartalet, arkitekt Arne Korsmos hjem på Vettakollen i
kanten av Nordmarka, Norges Bank i Stavanger, Mortensrud kirke i en drabantby i
Oslo, Borkeplassen-kvartalet i Trondheim, det ekspressive kraftanlegget Røldal-Suldal
og utkikksstedet Sohlbergplassen i Stor-Elvdal som snor seg mellom furustammene.
Pluss fire verk fra periodens mest sentrale norske arkitekter. Villa Schreiner
og Storhamarlåven av Sverre Fehn. Og av Lund og Slaatto: St. Hallvard kloster –
og Ålhytta.
I sin
begrunnelse for å velge Ålhytta trakk juryen frem den fornyelse som hyttesystemet
representerte. Det har et konsekvent konstruksjonssystem som gir
bygningskroppen en disiplinert rytme og harmoniske proporsjoner. Dessuten
muliggjør systemet utallige variasjonsmuligheter og kan tilpasses den enkelte
familie, uten at Ålhytta mister sin særegne karakter.
Det var i
1966 Ål kommune i Hallingdal innbød til konkurranse om «Bedre hyttetyper for
fjellområder». Det kom inn 147 utkast. Turid Haaland vant med et forslag som
het «Bete/Beitski», og Lund og Slaatto fikk 2. premie med «Stev om Stav og
Stolpe» og et innkjøp for en pyramide-hytte.
Begge de
to premierte forslagene var moduliserte stolpekonstruksjoner med utfyllende
veggfelter. Lund og Slaatto hadde langsgående bæresystem, mens Turid Haaland
benyttet tverrgående rammer. Hennes forslag var fint proporsjonert og hadde en
rolig, enkel rytme. Men hytta fikk gjennomgangsrom når den ble lang.
Lund og
Slaattos hytte hadde en smal midtsone og to bredere sidesoner. Hytta var
konstruktiv ekspressiv, men den var ikke et byggesystem og var derfor vanskelig
å bygge på.
Etter
konkurransen satt Ål kommune med rettighetene til typehyttene, men ingen kom og
kjøpte tegninger. Yrkesskolen på Ål bygget en Lund og Slaatto-hytte, men ellers
var det ingen interesse å spore. Så kjøpte Ål hyttebygg ved disponent Sigurd
Kirkebøen rettighetene. Etter å ha bygd et par hytter henvendte han seg til
arkitektene og spurte om de kunne omarbeide hytta slik at den ble mer
arealøkonomisk. Arkitekt Jon Haug hos Lund og Slaatto hadde allerede startet et
slikt arbeid. Han tok utgangspunkt i størrelsen på en seng: 2,10 m x 0,75 m.
Skal man kunne komme seg ut av sengen og kle på seg, blir minste soverom 2,10 m
x 1,50 m. En slik romenhet kunne også være vaskerom, kjøkken eller WC pluss
garderobe. To romenheter tilsvarte en sofakrok med peis. Etter en slik
minimalisering ble det på 35 m2 plass til de samme funksjonene som tidligere
hadde krevd 55 m2.
Den nye versjonen, som fikk navnet Ålhytta, ble utviklet
som et byggesystem med prefabrikkerte elementer. Det hadde for det første sine
fordeler på fjellet hvor man ofte ikke hadde elektrisitet. Når hyttene ble satt
opp om vinteren, gjaldt det å få dem lukket fort. Med vegg- og gulvelementer laget ferdig på
fabrikk tok det 1 ½ uke for to mann å fullføre en hytte på 60 m2, ferdig
innredet. Dessuten ga systemet stor frihet til å utforme planløsningen etter
tomtas krav og brukernes behov.
Ålhytta har en midtsone på 1,20 m, som benyttes til
gangareal og hems. Sammen med de to sidesonene gir dette en innvendig bredde på
5,60 m. Hytta fins også i en smalere versjon uten midtsone. Ved å legge til
moduler på 1,60 m eller 3,20 m på hyttas lengde, gir man langfasaden en variert
rytme. Mot stolpenes vertikale takt spiller den liggende panelen og vinduenes
horisontale strekk (de er 30 cm høye og 150 cm lange.)
Det er lagt vekt på at hytta er lavest mulig slik at den
knytter seg til terrenget. Innvendig er takhøyden derfor bare 1,88 m ved
yttervegg. Takvinkelen på 28 grader betyr at hytta er tilnærmet
fjerdingsrøstet, dvs. at taket stiger en fjerdedel av husets bredde, og det er
en normal takvinkel de fleste steder i landet.
I 1969 bygde Jon Haug egen bolig med Ålhytta-systemet.
Det ga nyttige erfaringer som førte til en videre bearbeidelse av systemet.
Forholdet mellom stolpe og element ble mer raffinert. Elementene fikk fals og
tetningen ble bedre. Ål hyttebygg erfarte også etter hvert hva som var mulig –
og fornuftig. Det ble dessuten utviklet løs og fast innredning (salongbord,
stoler, krakker, sittegruppe, kjøkkeninnredning og køyesenger).
Lund
og Slaatto
Det er ikke særlig dristig å
hevde at de «fire store» i norsk
etterkrigsarkitektur var Kjell
Lund (1927–2013), Nils Slaatto (1923–2001), Sverre Fehn (1924–2009) og Christian
Norberg-Schulz (1926–2000). De var jevngamle, født på 1920-tallet, og de dominerte
norsk arkitektur i førti–femti år. Norberg-Schulz var en historiker og
teoretiker av internasjonalt format og den som mer enn noen annen preget norske
arkitekters virkelighetsoppfatning. Fehn skapte utsøkte byggverk og ble tidenes
mest anerkjente norske arkitekt. Men det var de to partnerne Kjell Lund og Nils
Slaatto som klarte å kombinere kvantitet og kvalitet. Ingen andre norske
arkitekter har hatt en så stor og mangefasettert produksjon på et tilsvarende
høyt nivå.
Det er allment kjent at arkitekt Jon Haug var den som
utviklet Ålhytta og som senere foredlet den og gjennom mange tiår tilpasset Ålhytta
til ulike tomter og de enkelte brukernes behov. Likevel skal vi ikke glemme at
han var ansatt ved Lund og Slaattos arkitektkontor, og derfor er det nødvendig
se hyttesystemet i lys av den utvikling som disse arkitektene gjennomgikk
To ulike
ordensprinsipper preget Lund og Slaattos arkitektur: Først en søken etter det
tidløse, en arkitektonisk kjerne med en konsentrert uttrykkskraft. Så
utviklingen av et formalt formspråk som skulle gjøre det mulig å skape
tilpasningsdyktige byggverk og løse komplekse oppgaver.
Til den
første fasen hører de klare geometriske figurene. Bygninger med store
pyramideformede tak som Rua gård ved Hønefoss (1962) og Hurdal herredshus
(1968). Så kubene: Chateau Neuf (1970), Eidsvåg kirke i Bergen (1985), og ikke
minst St. Hallvard kloster på Enerhaugen (1966). Etter hvert ble det motsatte
synssettet dominerende. Det holdt ikke med klare fikspunkter. I en verden i
stadig endring trengte man en åpen og fleksibel arkitektur. Strukturalisme ble
det kalt. Arkitekturen ble et byggesett, et skjelett der innmaten kunne
forandres når nye behov oppsto. Veritas-senteret på Høvik (1976) er norsk
strukturalismes heroiske høydepunkt. En vakkert modulert bygningsmasse på en
naturskjønn tomt. En fleksibel bygning med en klar struktur.
Den samme
konstruktive klarhet som preget Lund og Slaattos store arbeider på 1970-tallet,
finner man i deres trearkitektur allerede på begynnelsen av 60-tallet. Med
intens energi utforsket de hvordan ulike stolpekonstruksjoners logikk både kan
gi fasaden en fast rytme og samtidig muliggjøre et variert uttrykk. Også deres
trearkitektur er et sentralt bidrag til utviklingen av norsk byggekunst. Spesielt
viktig ble nettopp Ålhytta fordi den viste at strukturalismens tankeverden var
nyttig for å utvikle et fleksibelt hyttesystem der klarhet og logikk kan gi et
stort mangfold.
I
naturen
I sitt monumentale, femhundre
siders standardverk om svenske hytter slår den svenske kunsthistorikeren Ann
Karin Pihl Atmer fast at Norge er i en særstilling i verden når det gjelder
fritidsboliger: «Enligt siffror från omkring 1993 har Norge relativt sett det
största antalet hytter i värden, eller i reella tal omkring 340.000 stycken.»[2]
Men det er noen år siden. Nå opplyser Statistisk sentralbyrå at antallet hytter
i Norge er 449.000, så vår internasjonale lederposisjon er nok blitt enda
tryggere. Denne overflod av fritidsboliger kan ikke bare skyldes nasjonens velstand.
Det avgjørende er at nordmenn gjerne tilbringer sin fritid ute i naturen.
I følge Nina Witoszek var norskdom på 1800-tallet knyttet
til bøndene som bærere av de
Dypnorske verdier, Grunnloven som en
kodeks for den Nasjonale vilje og Fjellene
og fjordene som emblemer for Nasjonal identitet.[3]
En lang kystlinje med fjorder og øyer. Innlandet med dype daler, store skoger
og sammenhengende fjellplatåer. For de fleste nordmenn er fortsatt det varierte
og vakre landskapet helt avgjørende for den nasjonale identitet. Man ser det på
filmsekvensen etter kongens TV-tale hver nyttårsaften. Det er naturscenene som
dominerer, det er så vidt det vises at ganske mange nordmenn faktisk bor i
byer. Dessuten er det et faktum at vi er få og bebyggelsen spredt. Det blir mye
natur per innbygger
Men landet
måtte «oppdages», kunstnerne og
vitenskapsmennene måtte gjøre det synlig for oss. Rune Slagstad har forklart
hvordan maleren Johannes Flintoe og professor Christoffer Hansteen i 1821
møttes ved Rjukanfossen. Den ene målte, den andre malte. Slagstad skriver: «Det
nasjonale landskap ble kartlagt med et dobbeltblikk: landmålernes
objektiverende blikk og malernes estetiserende blikk.»[4]
Fjellheimen ble vår. Viktig var også inspirasjonen fra de første turistene, medlemmer
av den engelske overklasse, som fisket laks og besteg høye fjell. Nordmennene
tok raskt over. Allerede i 1868 ble Den norske turistforening stiftet, og med
sine mange hytter og turnettverk har foreningen vært uhyre viktig for å gjøre
fjellheimen tilgjengelig for brede lag av befolkningen. Dragningen mot den
ville natur ble dessuten styrket av nasjonalheltenes vågemot, Frithjof Nansen på
ski over Grønland, Roald Amundsens erobring av Sydpolen og Thor Heyerdahl flåteferd i Stillehavet. Heltene
utfordret elementene, og deres bragder ble en del av vårt selvbilde. Samtidig
ble skisporten utviklet til en bred folkebevegelse og en moderne
konkurranseidrett. Vi ville ut i naturen, og der trengte vi egnet husvær. En ny
bygningstype måtte utvikles.
Kyst
og innland
Man startet med det man
hadde. De første fjellvandrerne overnattet på bondegårder, prestegårder, setre eller
enkle koier. Når kravene økte, var fortsatt inspirasjonen det stedegne. Den
norske turistforenings hytter ble fra den spede begynnelse tegnet av arkitekter,
og utgangspunktet var at de nye bygningene skulle tilhøre den lokale
byggetradisjonen.
Siden
tidlig på 1800-tallet har det vært bygd sommerhus ved sjøen og enkle
tømmerhytter i skogen fra begynnelsen av 1900-tallet. De nye feriehusene langs
kysten var ofte inspirert av hvitmalte skipperhus. Med sommersol, badeliv og
kystens åpenhet som dominerende impulser var det likevel ikke så vanskelig å la
de nye sommerhusene ved strandkanten få preg av tidens stilimpulser, særlig når
de hadde en viss letthet. Et eksempel er arkitekt Per Griegs sommerhus for sin
far fra 1927. Det er elegant, klassisistisk
og har en symmetrisk hovedfasade med dobbeltsøyler og loggia på midten. I
det neste tiåret ble det bygd en god del funkis-sommerhus langs kysten, men i
innlandet var det tyngre idealer som gjaldt. Selv for de funksjonalistiske
arkitektene på 30-tallet skulle hytta på fjellet oftest være laftet.
Men hadde
man penger kunne dalens feriehus være ganske gedigne anlegg. Slethollin (1917)
i Hallingdal for I.B. Stang og Bjørgum (1921) i Setesdalen for Emil Stray ble
begge tegnet av Magnus Poulsson. Byggherrene, som var skipsredere, og hadde nok
tjent gode penger under 1. verdenskrig for det er snakk om omfangsrike, symmetriske
anlegg – og det virker nesten komisk når de blir betegnet «jaktstuer». De
ligger nærmere våre forestillinger av hvordan eventyrenes kongsgård må ha sett
ut. Fearnley-familiens sted ved Råsjøen i Romerriksåsen (1916) omtales som et
jaktslott, og det er et ord som passer denne sjangeren .[5]
Da skjønner vi at slike anlegg tilhører den tradisjonen fra engelskmennenes «hunting
logde». Noe helt annet enn skipsredernes jaktslott ble det når Magnus Poulssons
tegnet sin egen fjellhytte, Breskero ved Møsvatn (1919–43), en sammensatt bygningskropp
som ser selvgrodd ut.
Ydmyk
eller selvbevisst
Etter 2. verdenskrig var
stemningen en annen. Materialknapphet rådet, mange store formuer var borte og
fellesskapstanken var rådende ideologi. Arkitekt Knut Knutsens eget sommerhus
ved Portør (1949) uttrykker tiden bedre enn noe annet norsk byggverk. Hytta er
selvutslettende, den gjemmer seg blant svabergene ved Kragerøfjorden. Ved
Kragerø, ikke så langt unna, ble det femti år senere (1997) bygd et sommerhus
tegnet av Carl-Viggo Hølmebakk. Det har et fleksibelt konstruksjonssystem der
plasseringen av husets kvadratiske søyler bestemmes av en underliggende grid
som tillater at søylene forskyves for å spare furutrærne på tomta. Følsomheten
for topografien er den samme som hos Knutsen, men uttrykket er et helt annet. Innlevelse
i landskapet fikk sin teoretiske begrunnelse av Christian Norberg-Schulz som
lanserte begrepet Genius Loci, stedets ånd, et begrep han satte inn i en krevende
filosofisk ramme som de færreste arkitekter forsto seg på.[6]
Den som
mest direkte fulgte i Knut Knutsens fotspor er Wenche Selmer (1920–1998).
Hennes hytter i skjærgården utenfor Lillesand har en enkelhet som frigjør dem
fra skiftende moteretninger. Det er interessant at Selmers arkitektur, takket
være Elisabeth Tostrups formidlingsinnsats, i de senere år har fått en
entusiastisk mottakelse i utlandet.[7]
Så noe
helt annet: Drømmeaktig og svevende på et podium i pastorale omgivelser. Ikke
et romskip, men en fritidsbolig som har et tempels klarhet, en manifestasjon av
en ny livsfølelse. Farnsworth House ni mil utenfor Chicago (1945–51), tegnet av
den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe, er en glassboks med et
hvitmalt stålskjelett. Bad og kjøkken er en kjerne samlet på midten, ellers er
alt ett transparent rom. Grensen mellom interiør og verden utenfor er brutt.
Det gikk
et halvt sekel før tilvarende fritidsboliger dukket opp i Norge. Og det er verd
å merke seg at det var kongefamilien som ledet an, slik den hadde gjort med
Kongsseteren i 1911. Sistnevnte er en rustikk laftekonstruksjon, en lun
kongsgård med eventyrets fortryllelse. Kongefamiliens sommerhus på Mågerø ved
Tjøme (1993) er derimot noe helt annet. Riktignok er den en sammensatt
bygningskropp med en skjermende steinvegg og et diskret saltak over
oppholdsrommet. Men den dominerende opplevelsen i stua er de store,
sammenhengende glassflatene, fra gulv til tak, som tar inn den panoramiske
utsikten. «Blikket føres gjennom hallen i én stor bevegelse mot landtungen med
skogbrynet og sjølinjen i det fjerne. Hallen avsluttes i et fremskutt glassrom
med rundskue over havet.»[8]
Kongefamiliens
sommerhus på Mågerø ble tegnet av arkitektene Lund Hagem, og den kongelige
suksessen ga dem mange større hytteoppdrag langs Sørlandskysten. De fleste ble
enda mer rendyrkede glassbokser enn Mågerø-huset. Til samme kategori hører
arkitekt Gisle Løkkens egen fritidsbolig i Skarsfjord (1998) fem mil fra
Tromsø, en kompakt glassboks som åpner seg «med store glassflater mot utsikten
i tre himmelretninger (…) et eventyrrike av øyer og holmer, med gode muligheter
for fiske, både i fjorden og ved de mange ørretvannene innover fjellet.»[9]
Det er
langt fra glassboksene ved kysten til de laftede giganthyttene på Kvitfjell. I
uttrykk og størrelse nærmer de seg jobbetidens jaktslott. Men fortidens
rederhyttter skulle ligge fritt i et jaktterreng, dagens børsmeglere ferierer
på et byggefelt ved en slalombakke.
Sammenlignet
med de fleste andre land har Norge en stor produksjon av arkitekttegnede
eneboliger – og hytter. Unge arkitekter har hatt gode utfoldelelsesmuligheter, og
i løpet av de siste tiår har vi fått det en rik flora av særegne og, av og til,
nyskapende fritidsboliger. I denne pluralistsiske situasjonen er det
bemerkelsesverdig at Ålhytta fortsetter sin langvarige suksess, uavhengig av
tidens skiftende trender.
Kjell Lund og Nils Slaatto vokste opp på Lillehammer og
gikk ut og inn på Maihaugen gjennom hele oppveksten. Det var denne arven de
transformerte til et moderne byggesystem som har vist seg utrolig slitesterkt.
Jon Haugs langvarige utviklingsarbeid har bevist Ålhytta imponerende anvendlighet
og gjort den til en klassiker med en kanonisk plass i nyere norsk
arkitekturhistorie.
Publisert i boka Ålhytta gjennom femti år. 2016
[1] Det skal ikke
underslås at undertegnede var med i juryen. De andre var Hild Sørby, professor
i kunsthistorie ved Universitetet i Stavanger; Ingerid Helsing Almaas, redaktør
av tidsskriftet Arkitektur N; Mari Lending, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen
i Oslo; Mari Hvattum, professor samme sted; Jannike Hovland, arkitekt og
president i Norske arkitekters landsforbund.
[2] Ann Katrin
Pihl Atmer, Livet som leves där måste
smaka vildmark. Sportstugor og friluftsliv 1900-1945, side 89.
[4] Rune
Slagstad, ”Da fjellet ble dannet”, i Nils Messel, Oppdagelsen av fjellet, Nasjonalmuseet, Oslo 2008.
[5] Filmen Bør Børson 2 ble spilt inn på jaktslottet Råsjøen.
[7] Elisabeth
Tostrup, Wench Selmer. Omtankens arkitektur
– en biografi. Oslo 2002. Engelsk utgave: Norwegian Wood. The Thoughtful Architecture of Wenche Selmer,
New York 2006.
[8] Thomas
Thiis-Evensen, ”Mågerø, Tjøme”, Kongens
hus. Alle kongefamiliens boliger, Oslo 1995, side 161.
Innlegg
