Av og
til gir ikke nettet de svarene man hadde håpet på. For eksempel forteller
Google meg at GAM er en ledende global kapitalforvaltningsgruppe. Eller en
italiensk produsent av bilfelger. Nettutgaven av Store norske leksikon er derimot entydig. Den kunnskapskilden gir
bare ett svar, en lengre artikkel som innleder med å forkynne: ”GAM er
en selvstendighetsbevegelse dannet i 1976 for å gjøre Aceh-provinsen på Sumatra
til egen stat, løsrevet fra Indonesia.” Er vi bare noen få personer i
aldersgruppen 60++ som husker at GAM står for Gyldendals aktuelle magasin, og at hvert eneste hefte var en stor
begivenhet?
GAM utkom to ganger i året, og det
ble bare fire årganger. Den siste utgivelsen var et dobbeltnummer, så vi fikk
bare syv hefter i alt. Men om utgivelsene var få, så ga hvert hefte en følelse
av å få noe nytt og betydningsfullt, et tidsskrift med en personlig og
interessant stemme.
Det fins tidsskrifter som er institusjoner
og tilsynelatende alltid har vært der. De endrer seg gradvis slik at man nesten
ikke merker det. Vekten er på kontinuitet, og det er ikke avgjørende hvem som
står ved roret. Time magazine er et sånt blad. Vinduet er også en institusjon,
men det skifter ham hver gang en ny redaktør overtar kommandoen, et signal om
at redaktøren er like viktig som institusjonen. Så er det de tidsskriftene som
er fullstendig ett med redaktøren, skapt av ham eller henne, og som lever så
lenge redaktøren har krefter og økonomi til å holde det gående. Som Torolv Solheims
Fossegrimen (1954–1968) eller Aksel
Sandemoses enmannstidsskrift Årstidene – Brev fra Kjørkelvik, en korrespondanse
til leserne som strakk seg over 13 utgivelser mellom 1951 og 1955.
Gyldendals aktuelle magasin utkom fra våren 1977
til høsten 1980. Navnet ble i første nummer forkortet til G.A.M., men
punktumene virket gammelmodige og forsvant fort. Publikasjonen var fullstendig
preget av de to redaktørene, Sigmund Hoftun og Erik Rudeng, av deres vide
interessefelt og imponerende formuleringsevner. Men bladet hadde, som navnet
forteller, base i et stort forlagshus, en mediebedrift som den gang hadde
anledning til å være sjenerøs. I det første nummeret skriver direktør Brikt
Jensen om forlaget som et verksted og at GAM
skal gi glimt av livet bak kulissene. Denne publikasjonen var ikke av det
slaget som enkelte teatre og museer holder seg med, trykksaker som skal trekke
publikum til forestillinger og utstillinger. Han skriver: ”G.A.M. er ingen
trompet for de bøker som utkommer på Gyldendal i vår, snarere for dem som ikke
gjør det.” GAM skulle vise at
forlaget er et sted der tanke og idé samles.
Et verksted for det skrevne ord
Forfattere
og forlag var et hovedanliggende for Gyldendals aktuelle magasin. ”Har du en
forlagspolitikk – eller utgir du bare bøker?” blir Cappelens Sigmund Strømme
spurt i den tredje utgaven av GAM. Det skal være begynnelsen på en serie, får
vi vite, og i neste nummer er det Gyldendals egen Brikt Jensen som skal til
pers. Allerede i bladets andre utgave er Cappelens Henrik Groth hovedpersonen,
avbildet på forsiden og intervjuet over syv sider inne i bladet. ”En norsk Don
Quijote” er overskriften, en av de få i forlagsbransjen som er elegant, ironisk
og leptosom. Han understreket at en forlegger må bruke sin uvitenhet på en
kyndig og tillitvekkende måte.
Groth-heftet hadde mer fra den norske
forlagsverdenen: en omtale av to avdøde superkonsulenter, Aschehougs Harald
Vindal og Gyldendals Nils Lie. Siden dukket det også opp artikler om viktige
utenlandske forleggere som franske Jérôme Lindon og amerikanerne André
Schiffrin og Maxwell E. Perkins. Forleggeri og litterær produksjon var et
uuttømmelig felt. Peter Haars ble intervjuet om design av bokomslag, Trygve
Bull skrev om politiske memoarer, og Jens Arup Seips klassiske omtale av kong
Oscar IIs memoarer ble trykt på nytt. Fredrik Wandrup tok for seg hele ”det
norske bokmarkedet”. ”Oversetteren – den oversette” fikk velfortjent
oppmerksomhet, og undergrunnslitteraturen ble heller ikke glemt.
Ikke forfatterne heller. Jens Bjørneboe, Einar
Økland og Anne-Cath. Vestly havnet på forsiden. Den produktive Tor Edvin Dahl
måtte forklare hvorfor han hadde gitt opp å skrive bøker, Boris Vians
mangfoldige virksomhet ble belyst, og Ebba Haslund skrev om amerikanske
Christina Stead. Et imponerende antall amerikanske og kanadiske forfattere ble
behandlet i vårnummeret i 1978. Litteraturfeltet var bredt og innbefattet ny
kvinnelitteratur, barnelitteratur, indiansk litteratur, dokumentarlitteratur,
den kristelige skjønnlitteraturen, science fiction, populærvitenskap, detektivromaner,
sovjetlitteraturen og forfatternes forhold til dyr. Det var også plass til
skrivende helter som Stud Terkel, Günther Wallraff, Oriana Fallaci og
nyjournalistikkens Hunter S. Thompson. Hitlers yndlingsforfatter Karl May ble
heller ikke utestengt.
Undergrunnsavisen Hundre blomster mente at GAMs
åpningsnummer handlet for mye om etablerte forfattere. Ingen refuserte dikt. ”…
det lukter ikke engang debutant noe sted.” Det kunne ikke GAM-redaktørene ha sittende på seg, og fra
nummer tre fins det en egen seksjon med dikt og prosa trykt på grønt papir: ”De
håpefulle”. Noen av dem ble siden usynlige, andre kjenner vi som viktige
forfattere. Blant de som skulle få et vedvarende litterært liv, fins: Ragnar
Hovland, Ole Robert Sunde, Laila Stien, Niels Fredrik Dahl, Erlend Aas, Erik
Bystad, Fartein Horgar, Baste Grøhn, Bjørg Enger, Peter Serck og Liv Lundberg. Elleve
flyvedyktige av de 31 debutantene som slapp til i GAMs spalter, det er ikke en dårlig
scoringsprosent.
Samfunnsanalytikere som Johan Galtung og Eilert
Sundt fikk plass, og det ble forklart hvor lett det var å bli en
forfatningsfiende i Vest-Tyskland. Også filosofiske retninger som Frankfurterskolen
og de franske nyfilosofene hørte med innenfor GAMs horisont.
De fire første GAM-heftene hadde den
gjenkjennelige stoffmiksen som vi har redegjort for. I 1979 kom to spesialnumre
som representerte et sprang ut i den store verden. Heftet om nyfilosofene ble
nesten et Frankrike-nummer, og deretter fulgte en omfattende utgave om USA og Canada.
Til sist kom dobbeltheftet i 1980, et mangfoldig oppsamlingsnummer om det å
komme hjem, hjem til den nordiske arena, og den endelige hjemkomst. Erling
Nielsen var på forsiden, Danmarks litterære ambassadør i Norge. Hans Skjervheim
tok for seg sitt møte med Danmark. Danske Erik Vagn Jensen var skeptisk til
norsk 1970-tallslitteratur (ingen gullalder). Forholdet mellom svensk og norsk
litteratur ble belyst, og Strindberg fikk en egen omtale. Det historiske
stoffet innbefatter også skandinavismen i kvinnebevegelsen og
arbeiderbevegelsen.
Så kommer crescendo. Er Gud død?
Jacob Jervell motsier Nietzsche: ”Gud lever i beste velgående.” Ole Hallesbys
helvetestale, Edvard Munchs ville skrik i naturen, dikteren som pasient, Johan
Borgen trøster oss med at ”Sykeleiet har også sin humor”, Per Bronken viser oss
sin samling av bisarre dødsannonser. Deretter bladets siste side med et
fotografi av sogneprest Kraft på Ullensaker, som er avbildet med sin familie
den gang da fotografer var vanskelige å få tak i. På prestens fang ligger en
liten gutt, det ser ut som han sover, men slik er det ikke. For familien var
det viktig å ha ham med selv om han er død.
Under teksten er det føyd til en
ekstraopplysning: ”Dette nummer er for øvrig det siste som blir utgitt av
Gyldendals aktuelle magasin. Redaksjonen sender en hjertelig hilsen til alle
som har hatt glede av magasinet gjennom disse årene.”
GAM fikk tre årganger i 1970-årene og én i det
neste tiåret. Bladet ble et overgangsfenomen som ikke stemte helt med
hovedstemningen i noen av de to decenniene. GAMs vidtfavnende kulturelle profil
sto i motsetning til ML-bevegelsens innsnevring av virkelighetens horisont, og bladet
sto også fjernt fra den etterfølgende jappetidens profittjag. I 1980 hadde Margaret
Thatcher allerede vært statsminister i ett år, og hun skulle regjere helt til
1990. I 1981 fikk hun selskap av Ronald Reagan, som med sine to
presidentperioder også dominerte tiåret. Vår egen Kåre Willoch inntok
statsministerkontoret i 1981. For Gyldendals aktuelle magasin må det ha vært
naturlig å avgå med døden i slutten av 1980.
Utseendets betydning
”Hvem er
f. eks. denne Ragni Nilsen som har æren for bladets fremragende lay-out? Ikke
på år og dag har jeg sett et så fantasifullt grafisk produkt og en så ypperlig
billedredaksjon”,[1]
utbrøt Henrik Groth i sin faste spalte i Farmand etter at GAMs første nummer var ute. Et år senere ble hun presentert
sammen med de to andre som skapte bladets visuelle uttrykk: Engelskfødte Judith
Allan, ”bladets faste omslagstegner”, og Bjørn Brekke, som på det tidspunktet
tok over layouten etter Ragni Nilsens tre numre. Hun var blitt engasjert av
UNESCO for et u-hjelpsprosjekt på Maldivene, et tiårs opphold som førte til at
hun fikk etternavnet Afeef. Da hun kom tilbake til Norge, var det slutt med
klipping og liming, Letraset og offset. Den digitale virkelighet hadde
ankommet.
Nilsen og Brekke kom fra et sterkt grafisk
miljø. Profiler som Peter Haars, Gunnar Lilleng og Bjørn Roggenbihl var ansatt
i Gyldendal den gangen. Selv jobbet hun og Bjørn Brekke for Gyldendals
skolebokavdeling, og begge to regner arbeidet med GAM som den mest spennende
delen av sin yrkeskarriere.
Både Sigmund Hoftun og Erik Rudeng
hadde et bevisst forhold til hvordan tidsskriftet skulle se ut. Det skulle ikke være minimalistisk, men uformelt, innfallsrikt
og forbausende. Bladets mangfoldige og vidsynte innhold skulle synliggjøres av
layouten. En inspirasjonskilde var det amerikanske rockemagasinet Rolling Stone,
som begynte som et undergrunnsorgan mot slutten av 1960-årene og ti år senere var
trendsettende. Ragni Nilsen skrev om sitt forbilde i GAM 2-78. I likhet med
Rolling Stone avbildet GAM alltid en person på forsiden. De fleste av
GAM-portrettene var glimrende, særlig de av Einar Økland, Jens Bjørneboe og
Henrik Groth. Minst heldige den lattermilde Anne-Cath. Vestly og André
Glucksmann som ble grønn i ansiktet. De fargesterke og svært naturtro portrettene
til Judith Allan var noe av det som i sterkest grad identifiserte GAM. Hadde
bladet fortsatt, ville det nok blitt like gjevt å komme på forsiden av GAM som
det ble for rockestjernene å bli avbildet på Rolling Stone. Dr. Hooks hit ”The
Cover of ’Rolling Stone’” er et bevis på hvilken status det hadde.
GAMs glansede og fargerike omslag
ble kontrastert av innmaten: matt, grovt papir (nesten avispapir) og svart-hvit
trykk. Hyppig bruk av rammer og tykke og tynne linjer. Oftest tre spalter hvor ytterste
spalte ga rom for forskjellige innfall som ble satt i ramme. Hovedartikler
kunne ha to spalter. Brødteksten var alltid i klassiske og lettleste Garamond, mens
overskriftene ble satt i minuskler med den tidsriktige og lubne Egyptienne Bold
Condensed.
Illustrasjonene i GAM var et eget kapittel. Et
stort arbeid ble nedlagt for å lete frem forbausende og velegnede bilder som tilførte
teksten nye poenger. Mange av illustrasjonene kom fra Gyldendals fantastiske
billedarkiv, som befant seg på loftet og ble bestyrt av Ellinor Ringstrøm.
Dessuten var Bjørn Brekke utdannet på Kunst- og håndverksskolen og fungerte til
tider som illustratør i GAM.
Ungdommer og oldiser
Da
første nummer av GAM ble utgitt våren 1977, var Sigmund Hoftun 46 år, den
eldste i staben og klart den mest meritterte: doktor.philos. fra Universitetet
i Oslo på en avhandling om André Malraux og forlagsredaktør i Gyldendal i snart
tjue år. Han var forlagets mann og garantist for at prosjektet skulle bli en
suksess. Det var han som forfattet de fleste og vektigste artiklene. Hoftun
skrev om Agnar Mykle, ”Vi som elsket amerikanerne”, og formulerte de gripende
sluttordene i GAMs siste nummer (”Det naturlige foto”). Trolig er også den
usignerte artikkelen om Robert Frost hans. Han intervjuet Rolf Stenersen, Tor
Edvin Dahl, Peter Haars, Susan Sontag, Georg Borgström og Charles Bukowski. Begge
redaktørene sto for intervjuet med André Glucksmann og trolig også det
usignerte intervjuet med Anne-Cath. Vestly.
Erik Rudeng er 15 år yngre enn Hoftun, en ”up
and coming” idémaker. Artiklene hans i GAM er om Johan Galtung, som han hadde
samarbeidet med, og ”Gleden ved de store utstillinger”, et tema han skulle
vende tilbake til. Han intervjuet dessuten ”The Grieg Twins”, Liv Arnesen og
Bodil Thon, gyldendaldirektørens to legendariske sjefsekretærer.
I 1977 var det bare seks år siden Erik Rudeng hadde
avsluttet studiene i Oxford, etterpå var han ansatt i skolebokavdelingen i
Aschehoug frem til 1974. Med redaktørjobben i GAM fikk han en glimrende arena
hvor hans begavelse ble synlig for en bred offentlighet, jobben ble en døråpner
mot større ting som ventet. Da han avsluttet sin yrkeskarriere 37 år senere, må
han ha sett at det var en linje fra Gyldendals aktuelle magasin til Fritt Ord
og Litteraturhuset, fra å være redaktør for et vidtfavnende litterært
tidsskrift til det å lede en institusjon og skape en arena som begge har som
oppgave å stimulere meningsutveksling og kunnskapsoppbygging.
Erik Rudeng var 31 år i 1977, men
kompenserer for sin ungdom med helskjegg. Ragni Nilsen og Bjørn Brekke var i
slutten av 20-årene, og Judith Allan var 25. GAM var et sted hvor unge
mennesker fikk utfolde seg. Men de hadde plass til oldiser. Johan Borgen slapp
til med en novelle og et essay, 75 år gammel. Samme alder hadde Henrik Groth da
han ble portrettert. Rolf Stenersen var 80 da han ga sitt siste intervju, til
GAM. Fullt så gammel er ikke Erik Rudeng blitt ennå, men i likhet med nesten alle
vi som skriver i dette festskriftet, er han kommet inn i oldisenes rekker. – Nå
må han da ha fortjent å bli portrettert av Judith Allan!
Til sist
en takk til mine informanter: Bjørn Brekke og Ragni Nilsen.
Publisert i Festskrift for Erik Rudeng
Innlegg
