Da
Lars Backers Skansen restaurant åpnet i 1927 var det et av de aller første byggverkene
i Norden i den nye funksjonalistiske stilen. Så fulgte Ekeberg restauranten og
Horngården på Egertorget i rask rekkefølge før Backer døde i 1930, bare 38 år
gammel. Ulf Grønvold har i lengre tid arbeidet med en større bok om denne halvt
mytiske figuren i norsk arkitektur. Denne teksten er første kapittel i boken.
Festen på Hegdehaugen
«Lars Thalian Backer 7de Juni
15». Navnet og
datoen er skrevet med fyllepenn langs høyre side av fotografiet. Bildet viser
en ung mann i en lett sommerdress. Han virker avslappet og er noe skjødesløst
kledd, men har hvit skjorte og sløyfe.
Det
siste ikke uviktig. En sløyfe er liten, den er mindre i veien enn et slips. Sløyfen
signaliserer rasjonalitet, men antyder også en pretensjon om å være ’spesiell’
og kanskje ha artistiske ambisjoner. I følge sosiologiprofessoren Rob Shield[1]
har sløyfen vært tvetydig og knyttet både til tjenerskap og aristokrati. Den
forbindes med kelnere, utkastere, musikere, tryllekunstnere, akademikere – og
arkitekter. Særlig i første halvdel av 1900-tallet var sløyfe svært vanlig
blant arkitekter. Den var fast hos internasjonale størrelser som Le Corbusier
og Louis Kahn, og i Norge var den en del av hverdagsuniformen til blant annet
sentrale arkitekter som Herman Munthe-Kaas, Bernt Heiberg og Odd Brochmann.
Bevisst eller ubevisst var sløyfen en del av modernistenes opprør mot den eldre
garde. Den var også Lars Backers kjennetegn. Slik ser vi ham på bildene fra
studietiden og slik malte Per Krogh ham etter hans død. Derfor er det ikke
merkelig at han bar den under hjemkomstfesten i 1915. På fotografiet møter han
oss med et åpent ansikt. Hendene er samlet på ryggen, han virker trygg.
På
det andre fotografiet ser vi en eldre mann med bart. Hans høye skjortekrage har
nedbrettede snipphjørner, slik vi kjenner det fra våre dagers smokingskjorter.
Han har slips, er korrekt antrukket og likevel halvt uformell i sin tweeddress.
Navnet, Herman Major Backer, er ikke skrevet på fotografiet. Det er ikke
nødvendig for han har selv limt begge bildene inn i albumet. Men datoen er den
samme, samme trær i bakgrunnen. Den ene mannen har inntatt posisjonen til den
andre foran fotografen. Det er som vi er vitne til en stafettveksling. Lars
Backer har kommet tilbake til Kristiania etter at han elleve dager tidligere
avla avgangseksamen ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm. Han er 23 år og
klar til å begynne som arkitekt.
Faren
er 59 år. Han har hatt en imponerende arkitektkarriere, men i fortsettelsen
skal det bli færre jobber. Nærmer det seg et vaktskifte? Skal den unge Backer
ta over? Ikke med en gang. Det ligger en mellomgenerasjon foran i løypa. Norske
studenter som ble utdannet i Stockholm et tiår før Lars Backer, har allerede
oppført bygninger som regnes som viktige. Men den unge Lars virker selvbevisst
og sikker på at hans tid vil komme.
Far
og sønn er avbildet i hagen til Villa Fridheim vest i Kristiania, Professor
Dahls gate 29, på høydedraget Hegdehaugen. Hagen er siden redusert i størrelse,
og den romslige sveitservillaen fra 1870-årene kan i våre dager bare sees fra
en sidegate. Nå brukes huset som barnehage, og det er en krevende mental
anstrengelse å forestille seg gjestene på sommerfesten i 1915 istedenfor dagens
gummibukseunger.
Villa
Fridheim ble bygget av Thorvald Olaf Boeck (1835-1901), jurist og kongelig
fuldmægtig i Kirke- og undervisningsdepartementet. Han tilhørte den
dansk-norske Boeck-slekten som kan føre sine aner tilbake til Flandern og
Bremen på 1160-tallet, og på norsk side har den omfattet mange viktige
vitenskapsmenn, særlig innen medisin. Refsnæs på Jeløya og Losby gods i
Lørenskog har tilhørt slekten.
Både
Lars Backer og hans far hadde tilknytning til Professor Dahls gate 29. Herman
Major Backer giftet seg i 1889 med Elisabeth Christiane Boeck (1868–1958),
datter av Thorvald O. Boeck, og i 1898 ba han svigersønnen ominnrede huset.
Kanskje hadde endringene å gjøre med at en av husets viktigste bestanddeler ble
borte. Svigerfar Boeck hadde gjennom et langt liv brukt nesten alt han hadde av
likvide midler til å kjøpe bøker. Prost Ole Gaarder Rynnings boksamling (3000 bind)
i 1865 og senere deler av Paul Botten-Hansens privatbibliotek. Til slutt hadde
han bygget opp Norges største private boksamling, og noen år før hans død
testamenterte han det hele, 31 467 bind og over 600 manuskripter, til Det
Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondheim. Denne boksamlingen har også
blitt en del av norsk kunsthistorie for interiøret ble avbildet av Harriet
Backer (1845-1932). Maleriet er i Nasjonalmuseets eie og var lenge en del av
Nasjonalgalleriets faste utstilling. Mange husker det fortsatt som et friskt og
noe røft maleri med en særegen stemning. Rommet er modulert av sollyset som
faller inn fra et stort vindu til venstre. Bokryggene med ulike farger tett i
tett og seks rokokkostoler rundt et bord, et sted for fordypning.
Harriet
Backer var uten tvil en av tidens viktigste norske malere. Det kunne være grunn
god nok til at Boeck ga henne oppdraget. Det kan jo også ha spilt inn at det nå
var knyttet et familiebånd mellom de to slektene siden Harriet og hennes to år
yngre søster, komponisten Agathe Backer Grøndahl, var Herman Major Backers
kusiner. Til sammen var de tre de mest kunstnerisk begavede i den velstående
Holmestrand-slekten som ellers var preget av skippere og kjøpmenn.
Også
etter at Lars Backers mormor, «Lisbeth», Elisabeth Christiane Boeck, ble enke i
1901 fortsatte huset på Hegdehaugen å være et samlingssted. Vi ser det i
familiealbumet hvor slekten stiller opp til fotografering på verandatrappen
eller Lars avbildes sammen med sine to søstre, Julie Elisabeth (1890-1977) og
Else Margrethe (1902-1986). De var flinke søstre. Else utdannet seg til
bibliotekar, Julie ble sosialøkonom, dr. philos, byråsjef i Statistisk
sentralbyrå med internasjonale oppdrag og mange vitenskapelige publikasjoner,
særlig innen medisinsk statistikk. Da han begynte på Tegneskolen, flyttet Lars
fra foreldrehjemmet i Homansbyen opp til mormorens hus i Professor Dahls gate.
Det var ikke mange hundre meterne unna, men forflytningen var et første skritt
mot et selvstendig liv. Og derfor var det på sett og vis hjemme hos ham at
arkitekteksamenen ble feiret den 7. juni 1915.
Hva
er et navn?
Lars Thalian
Backer og Herman Major Backer. Begge har uvanlige mellomnavn. Thalian
kan være en mannlig variant av Thalia, en av de ni musene og komediens
beskytter. Uansett var han rett og slett oppkalt etter den eneste andre i
Backer-slekten med det mellomnavnet, nemlig sin farfar, Lars Thalian Backer
(1812-1884), garnisonerende korpslege ved armeens hovedstasjon – og den første
vi kjenner som utførte keisersnitt i Norge. Det gikk ikke så bra, både mor og
barn døde, men han fikk en plass i norsk medisinsk historie.[2]
Lars
Backers far har et mellomnavn som er enda mer eksklusivt, han er den eneste i
Backer-slekten som kunnet smykke seg med navnet Major. Hva kan bakgrunnen være?
– La oss prøve på en forklaring.
Den
norske slekten Major stammer fra den irske nasjonalisten Robert Gonsalvo Major
(1766-1839) som deltok i et opprør mot engelskmennene og måtte flykte fra en
dødsdom. Han gjemte seg ombord på et frakteskip og kom til Kristiansand. Der
viste han seg som en driftig herre og ble raskt en av byens ledende
forretningsmenn. I 1802 giftet han seg for annen gang (han var allerede gift i
Irland) med kristiansandspiken Sofie Benedicte Weidemann som han fikk ni barn
med. Det syvende barnet var Herman Wedel Major (1814-1854) som ble pioner og
drivkraft for utviklingen av norsk psykiatri.
Før
vi går videre og prøver å knytte sammen Backer og Major kan det være grunn til
å merke seg at psykiateren også hadde et spesielt mellomnavn: Wedel. Var den
irske opprøreren, eller hans norske kone, i familie med den nordtyske
aldelsslekten Wedel eller dens norske forgrening Wedel-Jarlsberg? Slett ikke.
Men det var i 1814 Herman Wedel Major ble født, og diplomaten og adelsmannen
Herman Wedel-Jarlsberg (1779-1840) var et av de mest sentrale medlemmene av
riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er derfor all mulig grunn til å tro at både
fornavn og mellomnavn til den kommende psykiater er en hyllest til lensgreven
ved Tønsberg.
Det
må være et tilsvarende fenomen vi ser når Herman Major Backer fikk sitt navn.
Korpslegen Lars Thalian Backer og psykiateren Herman Wedel Major var begge
medisinere og jevnaldrende, født i henholdsvis 1812 og 1814. Det norske
medisinermiljøet var ikke stort, og de to må ha kjent hverandre. Det er ikke
rart om korpslegen beundret psykiateren og hva han hadde utrettet. Hans
undersøkelser av forholdene som mennesker med psykiske lidelser måtte leve
under, førte til at oppgaven ble flyttet fra fattigforsorgen og fengselsvesenet
over til helsevesenet. Takket være hans initiativ bygget staten Norges to
første psykiatriske sykehus, Eg i Kristiansand og Gaustad i Oslo. Han ble
utpekt til å lede sistnevnte, men valgte i stedet å utvandre til Amerika. Under
overfarten forliste skipet, og Herman Wedel Major og hele hans familie druknet.
Hendelsen må ha gjort et sterkt inntrykk på Lars Thalian Backer, og da han to
år senere fikk en sønn, valgte han å hedre sin kollega med å kalle den nyfødte
Herman Major Backer.
Sammenfiltringen
av de to slektstrådene fortsatte også i neste generasjon. Men la oss først
gripe tilbake til norsk psykiatris far, Herman Wedel Major. Hans intense fokus
på psykisk lidelse skyldtes personlige opplevelser. Hans far begikk selvmord,
og hans forlovede led av angstanfall, og dette ble bestemmende for hans valg av
livsvei. Han reiste til Tyskland og Frankrike for å sette seg inn i den nyeste
tenkning på fagfeltet. Kronen på hans verk ble Gaustad sykehus, et anlegg som
faglig var på høyde med de beste ute og ble møtt med internasjonal
anerkjennelse.
Gaustads
arkitekt var Heinrich Ernst Schirmer som var gift med Sophie Ottilia Major
(1821-1861), Herman Wedels yngre søster. Det var altså hos sin svoger
psykiaterpioneren søkte arkitekthjelp. Det er via ham at det oppstår en pussig
navneparallellitet mellom to arkitektslekter – og to personer – som kom til å
opptre i Lars Backers liv. Men først må vi sette Schirmers virke inn i en
større ramme.
Å
bygge en nasjon
Den nyfødte nasjonen
var uferdig. Det var nødvendig med hjelp utenfra. Landskap og historie var ikke
utforsket. Naturen var uten tvil sublim, og det fantes rester etter en stolt
fortid. Men vi manglet ekspertise til å kartlegge vårt bo – og vi trengte
utenlandske fagfolk for å bistå oss med å bygge den nye fremtiden. Vi trengte hjelp av utenlandske arkitekter.
Først kom danskene.
Slottsarkitekten, Hans Ditlev Frants Linstow (1787-1851), var fra Danmark, det
var også hans assistent Johan Henrik Nebelong (1817-1871). Nebelongs hovedverk
var Oscarshall og under oppføringen av den kongeboligen fikk han bistand av
danskfødte Jacob Wilhelm Nordan (1824-1892) som siden kom i gang med sin egen
meget omfattende praksis.
Så kom tyskerne. Christianias to
viktigste kirkeoppgaver på midten av 1800-tallet ble løst av den betydelige
hamburgarkitekten Alexis de Chateauneuf (1799-1853). Han fornyet interiøret og
forhøyet tårnet til Vår Frelses Kirke (Oslo Domkirke) og vant dessuten
konkurransen om Trefoldighetskirken. På grunn av sykdom måtte han overlate
realiseringen av prosjektet til en annen tysk arkitekt, sin assistent Wilhelm
von Hanno (1826-1882), og han markerte seg som en produktiv og dyktig
arkitekt.
Men
det hadde startet tidligere, og initiativet til kunnskapsoverføringen kom fra
en nordmann. Professoren Johan Christian Clausen Dahl (1788-1857) var den
første norske maler med internasjonal berømmelse og dessuten sentralt plassert
i en av kontinentets viktige kulturbyer, Dresden, hvor han bodde og underviste.
J. C. Dahl var en glødende patriot. Det norske fjellandskapet var hans
lidenskap. Denne begeistring smittet over på flere av hans tyske malerelever og
fra og med 1834 dro flere av dem på omfattende reiser til Skandinavia. Dahl var
også intenst opptatt av samfunnsutviklingen i sitt fødeland. Og da trengtes det
hjelp av folk med annen kunnskap. To av Dahls studenter som dro til Norge,
etter oppfordring fra ham, kom til å få betydning for norsk arkitektur. Den ene
– den 23-årige Frantz Wilhelm Schiertz (1813-1887) – dro for å tegne og måle
opp flere av de norske stavkirkene, eksempler på en unike bygningsarv som var
sterkt truet. Siden virket han i 35 år som kunstmaler og arkitekt i Bergen.
Den
andre, som Dahl fikk til å reise nordover, var den 27-årige arkitekten Heinrich
Ernst Schirmer (1814-1887). Schirmer ble Linstows assistent og tegnet
innredning og utsmykking på Slottet. Men vel så viktig var det at han i 1842
fikk i oppdrag fra regjeringen å undersøke Nidarosdomen, slik at myndighetene
kunne ta stilling til hva man skulle gjøre med det sterkt forfalne gudshuset.
Et sparsommelig storting ville helst at menigheten selv tok seg av
vedlikeholdet av kirken. Men tross alt var dette ikke en vanlig sognekirke.
Grunnloven hadde gitt den status som kroningskirke, og dermed var dens skjebne
et nasjonalt anliggende.
I
nesten tretti år var H. E. Schirmer knyttet til Nidarosdomen. Han dro på
studieturer til England og Normandie og skaffet seg dypere kunnskap om gotiske
katedraler, rapporterte til Stortinget om domkirkens bygningsmessige tilstand,
tydeliggjorde sine løsninger med et omfattende plansjeverk og utarbeidet flere
forslag til hva som kunne gjøres. Til sist ble han domkirkearkitekt og startet
opp restaureringsarbeidet. Men viktigst var de formuleringene han fant i 1851
som overbeviste stortinget om at kirken måtte gjenreises i sin gamle
prakt:
«I
Trondhjems Domkirke havde Landets Historie ligesom concentreret sig. Den var
Udtrykket af Folkets Liv og Bevidsthed, hvoraf den havde samlet de varmeste, de
skjønneste Straaler som i et Brændpunkt. Den sank med Landets Magt og henfaldt
i Ruiner, da Nationens indre Liv laae i den lange Dvale. (…) Trondhjems
Domkirke har saaledes været et sandt Billede af Nationen selv, har deelt og
afspeilet dens Glands og Velmagt, dens Forfald og Vanmagt.[3]»
Slik
knyttet han byggverk og nasjon sammen. Å gjenreise katedralen var ikke bare å
levendegjøre vår stolte storhetstid i middelalderen. Gjenreisningen av
katedralen og gjenreisningen av nasjonen var samme sak. Heinrich Ernst Schirmer
ble ikke bare redningsmannen for vårt nasjonalklenodium, han var også en av
periodens viktigste samtidsarkitekter, en fornyer som skapte velformede verk
for en ny tid: jernbanestasjoner, fengsler, sykehus, militære anlegg,
forretningsgårder, villaer og viktige kirker. Da han nærmet seg 70 år var
helsen dårlig og synet sviket. Han kunne ikke lenger arbeide som arkitekt og
søkte Stortinget om en mindre statspensjon. Hans innsats hadde vært avgjørende
for nasjonens kulturarv, men Stortinget sa nei. Det må ha vært med bitterhet
han dro tilbake til Tyskland hvor han døde etter få år.
Han
etterlot seg to arkitektsønner i Norge. Den yngste, Adolf Schirmer (1850-1930),
ble en betrodd embetsmann, først som bygningsinspektør for statens bygninger i
og rundt Kristiania, og deretter statens konsulent i byggesaker i mer enn tretti
år. Dessuten hadde han sin private arkitektpraksis som blant annet resulterte i
to vakre bankbygninger i Trondheim. Men viktigere var hans innsats for
realiseringen av Nasjonalgalleriet. Faren røk uklar med byggekomiteen, og den
unge arkitektsønnen tok over. Han bearbeidet farens forslag, sløyfet kuppelen
over midtpartiet og utarbeidet planer for de to sidefløyene. Disse ble reist i
de neste førti årene under ledelse av hans tidligere assistent, Ingvar Hjorth
(1862-1927).
Den
eldre broren, Herman, ble gitt morens pikenavn, Major, som mellomnavn. Heller
ikke han fikk en så omfattende arkitektkarriere som faren, likevel huskes han
som en sentral skikkelse i norsk arkitektur. En av grunnene er hans betydelige
innsats for vern av verdifull eldre bebyggelse. Den interessen fikk han uten
tvil tidlig innpodet av sin far som han skal ha hjulpet med tegnearbeidet for
Nidarosdomen. Men det er en annen kirke som mer permanent knytter de to sammen:
Gamle Aker kirke. Etter mange viderverdigheter ble kirken restaurert av
Heinrich Ernst Schirmer (og Wilhelm von Hanno) på 1850-tallet. På sørsiden er
hans eldste sønn, Herman Major Schirmer (1845-1913), begravet. Over graven er
det reist et keltisk-lignende steinkors med innslag av norrøn drageornametikk.
På forsiden er «HERMAN M. SCHIRMER» hugget inn og på baksiden hans posisjon,
«RIKSANTIKVAR». Nå var det vanlig på den tiden, og senere, å ta med yrket til
den avdøde, men her kan det virke noe overdrevet siden Schirmer bare satt i
stillingen de siste fem månedene han var i live. Men embedet var nyopprettet,
og kanskje følte de som begravet ham at han i realiteten lenge hadde fungert
som nasjonenes fremste beskytter av vår bygningsarv. Ikke minst ved sin ledelse
av Fortidsminneforeningen, som han vitaliserte etter en palassrevolusjon i
1899.
Likevel
huskes Herman M. Schirmer mest for sin virksomhet som lærer ved Den kongelige
Tegneskolen, først i bygningslære (1873-1884) og siden som overlærer i
ornamentlære frem til bygningsklassen ble nedlagt i 1912. I disse posisjonene
var han en inspirerende og kunnskapsrik lærer som fikk stor innflytelse på en
generasjon av kommende norske arkitekter. En av hans siste elever var Lars
Backer. Og dermed ble hans vei inn i arkitektyrket flankert av to farsfigurer,
to arkitekter, som nesten hadde samme navn: Herman Major Schirmer og Herman
Major Backer.
[1] Rob
Shield i artikkelen ”A tale of the Three Louis: Ambiguity, Masculinity and the
Bow Tie,” i The Mens’s Fashion Reader,
Ed. Peter
McMeil og Vicki Karaminas, London og New York 2009.
[2] Dette
skjedde i 1843. En kvinne hadde ligget med kraftige rier i fem døgn og skulle
føde tvillinger. Begge barna var døde da de omsider ble tatt ut, og moren døde
to dager senere. Den første gang det ble utført et keisersnitt i Norge hvor
barnet overlevde, var i 1849. Første gang også moren overlevde var i 1890.
[3] Heinrich
Ernst Schirmer, Forslag af 30. april til
Restauration af Trondhjems Domkirke sitert i Gunnar Danbolt, Nidarosdomen. Oslo 1997, s. 297.
Innlegg
