Men først litt
om navnet på boligområdet. Det fins to steder i Oslo vest som kalles, eller har
vært kalt, Det engelske kvarter. Det ene var fra 1886, en palasslignende boligbebyggelse
beslektet med to andre samtidige leiegårdskomplekser, Viktoria Terrasse og bebyggelsen
rundt Sehesteds plass. Dette engelske kvarteret lå ved Solli plass og ble revet
i 1965 for å bli erstattet av Ind-Eks-Huset, noe som mange har sørget over. Det
andre boligområdet med samme navn, og som denne boken presenterer, er en
boliggrend ved Halvdan Svartes gate oppført i årene 1911-14.
I Oslo byleksikon er det en artikkel om
Det engelske kvarter, men der er det bare boligkomplekset ved Solli plass det
er snakk om. Vår mest omfattende og nyeste arkitekturguide i hovedstaden, Arkitektur i Oslo av Ole Daniel Bruun,
kaller husgruppen i Halvdan Svartes gate for ”Heiabyen”. I innledningen til
boken som omtales her, skriver redaktørene at ”anlegget en tid ble kalt
’Heia-byen’ og senere ’Det engelske kvarter’, eller oftere ’Rundingen’ blant
beboerne”. Redaktørene foretrekker tydeligvis navnet ”Det engelske kvarter”,
selv om de vanlige oppslagsverkene fortsatt reserverer den betegnelsen på det nedrevne
boligkomplekset.
Det er snakk om
23 boliger: To rekker med fire eller tre enheter og tre dobbelthus. Husene
ligger rundt en trekantet felles plen. Nesten alle husene er i upusset rød
tegl. Mansardtakene bretter seg rundt huskroppene og gjør dem intime. Alle
detaljer i tre er malt hvite, de lyser opp og bringer inn en viss letthet og
eleganse. Boligene har sitt individuelle preg, samtidig som de uten tvil er del
av et sivilisert fellesskap. Selv bodde jeg i fem år like ved Bedford Park i London, verdens første ”garden suburb”, som ble bygget mellom 1875 og 1886. Disse tre hundre londonhusene er både et av startpunktene for hagebybebyggelsen, og Det engelske kvarters fjerne stamfar. Den norske slektningen ble tegnet av den unge Harald Hals og var hans første realiserte arbeid etter at han kom tilbake fra USA i 1910. Og det er nok riktig at anene er vel så mye amerikanske som engelske. Dette omtaler Truls Aslaksby godt i sin artikkel i boken, men dessverre har fotografiet på side 10 fått gal billedtekst under ombrekkingen og dermed glipper et viktig poeng.
Aslaksby, Nils Morten Udgaard og Ingvar Mikkelsen har skrevet solide artikler om Hals og hans boliggrend. Linjene trekkes videre til hans langvarige og avgjørende innsats for utviklingen av hovedstaden. Udgaard er en av bokens tre redaktører. De to andre er Jan G. Digerud og Knut Vadseth. De er alle beboere i boliggrenda. Det er både en styrke og en svakhet. Det hadde ikke blitt bok uten deres entusiasme og store innsats for å markere husenes hundreårsjubileum. Men deres fokus er på å presentere det vakre, lille boligområdet de bor i. På bildet på side 79 hilser de oss med hevede glass under et grillparty. De har nok ant at bokprosjektet kunne bli noe smalt, og derfor bringer de inn en god del stoff om Hals. Men det fører til at man blir halvmett. ”Bokens ambisjon er ikke å gi et fullstendig bilde av Harald Hals’ virke i og for Oslo; det utestår til den biografien som ennå ikke er skrevet”, sier de tre redaktørene i forordet til boken. De har rett i det, noen må ta den utfordringen. Andre bør skrive en bredere fremstilling av hagebybevegelsens nedslag i Norge.
I mellomtiden får vi glede oss over at vi nå er blitt gjort grundig oppmerksomme på Det engelske kvarter, ikke minst takket være bokens mange vakre fotografier som nok er tatt av redaktør og fotograf Vadseth. Jan Digeruds prinsippdiagrammer, som forklarer bebyggelsesmønstret, er nyttige. Hans portrett av Harald Hals greier jeg ikke å bli like begeistret for.
Jan G. Digerud,
Nils Morten Udgaard og Knut Vadseth (red.):
Harald
Hals og Det engelske kvarterOrfeus 2012
96 sider
Publisert i Arkitektur N nr. 4 2013
Innlegg
