En arkitekturbloggers bekjennelse

Hvis en blogg er et sted med intens debatt og mange følgere, så er det ikke en blogg jeg har. Bare tre followers har meldt seg, og den eneste kommentaren jeg har fått er trolig fra et ungt menneske som skrev ”WOW” etter en av artiklene mine. Det var ikke mye, men det varmer, jeg tror det er positivt ment.
Mitt siktemål har fra første stund vært å skape et arkiv som gjorde det lett for folk å finne det jeg skriver og har skrevet. Nesten alt er trykt i ulike sammenhenger pluss noen taler og en to-tre tekster som er skapt direkte for bloggen. Noe er kort, det meste er for langt. Det er fagartikler, noe på engelsk, bokanmeldelser og nekrologer og ganske mye avisdebatt.
Noen finner dette interessant. Mer enn 25.000 har, på ulikt vis vært innom, og tilstrømningen har steget jevnt hvert år siden starten i 2008. Kanskje er det ikke så rart. Når det etter hvert er blitt lagt ut nitti tekster og man skriver om stadig flere emner, så er det flere sidehenvisninger å dukke opp på. Og omtaler man, direkte eller indirekte, et stort nok samfunnsfenomen, så blir det også flere visninger. Jeg skrev for eksempel en artikkel om Telenors nye hovedsete på Fornebu, og den arkitekturanmeldelsen har jeg scoret mye på. Men trolig er det firmaet og ikke bygningen folk søker etter.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/telenor-dynamikk-og-fornuft.html
Jeg flyter også på Erling Dokk Holm. En fyr jeg har kjent lenge og har mye sans for. Likevel hadde jeg to heftige angrep på ham for noen år siden. Og de artiklene er høyt opp på listen over mine mest besøkte. Igjen: Det er vel Dokk Holm folk i sin begeistring søker på, og så får de i tillegg mine ironiske attakker.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/den-muntre-erling-dokk-holm.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/dokk-holm-og-demokratiet.html
Det har blitt en del krangler, hele 41 innslag ligger i kategorien Polemikk. Det kan være spesielle personer som jeg duellerer med, f. eks. Leif Maliks, Leif Anker, Martin Braathen, Bjørn Brøymer og nå sist Gaute Brochmann & Co.
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/10/erling-viksj-og-syndefallet.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/utstillingsrom-selvpresentasjon.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/09/det-infantile-presteskap.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/09/selv-infantile-museumsmedarbeidere-br.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/oslo-pluss.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/09/kritikeren-martin-braathen.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2013/02/det-er-forskjell-pa-butikker-og-museer.html
Eller polemikken kan være knyttet til ting jeg forsvarer i en jobbsammenheng, (Nasjonalmuseet på Vestbanen og Munchsalen i Nasjonalgalleriet.) Det er blitt mye av den slags. Mest fornøyd er jeg med følgende kjappis:
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/09/munch-salen-og-urinalet.html
Arkitektur er et svært offentlig emne. Bygningene skyter opp og folk mener noe om dem. Her er det mye å skrive om. Som for eksempel Lambda, Regjeringsblokka, en rivingssak i Tønsberg, vikingskipene på Bygdøy, Staten som byggherre m.m.
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/11/et-utkikkstarn-for-munch.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/07/maliks-viksj-og-bevaring.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2013/02/har-tnsberg-rad-til-miste-elevhjemmet.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/07/mener-staten-at-arkitektur-er-kunst.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/03/skipene-er-det-viktigste.html
Likevel gleder det spesielt at mine mest besøkte tekster er oversiktsartiklene om norsk arkitektur. Det gir tro på at folk er ute etter kunnskap.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/fehn-og-de-andre-en-introduksjon-til.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/80-years-of-norwegian-modernism.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/den-lange-linjen-knut-knutsen-og.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/lavmlte-kunnskapskatedraler-norsk.html
Til sist to tekster som skiller seg ut, et besøk hos frisøren og ikke minst en mer poetisk tekst om en morgenopplevelse på Nationaltheatret stasjon:
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/08/min-frisr.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/04/rasterbilder.htm
Tidligere publisert på Arkitektnytts nettside og på Tekstualitet

Betenkelig

Det er betenkelig hvis Nina Marie Andersen er behandlet dårlig av Arkitektnytts redaksjon. At redaksjonen presenterte hennes artikkel i nr. 1-2013 slik at synspunktene ble forvrengt. Det er sånn Andersens debattinnlegg (”Betenkelig ambisjonsnivå”) på bladets nettside må forstås. Der forsikrer hun at hun IKKE mener at ”bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet” om Nasjonalmuseet bygges som planlagt. Det får en til å stusse siden den forutgående artikkelen nettopp ble innledet med det retoriske spørsmålet: ”Er Forum Artis dødsstøtet for bylivet rundt det nye Nasjonalmuseet?”

Nå er det ofte slik at redaksjonen skriver ingressen, og derfor kan det være den som legger disse ordene i munnen hennes. Men jeg er ikke sikker. Varselropet i ingressen blir i fullt monn bekreftet av både overskrift og selve artikkelen. La oss ta den fikse overskriften første: ”Vestbanesåret” som alle skjønner bør leses som ”Vest-banesåret” og spiller på dødsrallingen i ingressen.

Det er en stemningsendring fra Andersens første artikkel til den andre. I den første var indignasjonsnivået høyt og varsellampene lyste, nå spør hun helt rolig om mine uttalelser varsler et lavt ambisjonsnivå på Nasjonalmuseets vegne. Det er det som i så fall er betenkelig. Trompetfanfarene er byttet ut med en hevet pekefinger.

Det hun ønsker å diskutere ”er hva museet bidrar med i utviklingen av området.” Svaret er opplagt. Museets fremste bidrag er å være strøkets største publikumsmagnet. Men er nå det sikkert? I alle fall har Andersen sine tvil. Hun skriver: ”At folk vil strømme til, er en påstand generert av stipulerte besøkstall og et brennende ønske fra byggherrens side.”

Nasjonalmuseet er hvert år Norges mest besøkte museum. Vil publikum slutte å være interessert i landets viktigste kunstsamling? På Vestbanen vil de kunne se dobbelt så mange kunstverk som de kan i dag. Dette blir Nordens største museum. Er det ikke realistisk å tro at det vil bli flere besøkende enn nå? I dag kommer det en halv million i året. Er det da bare feberfantasier å si at ”folk vil strømme til”?

Dessuten vil bydelen få en kvalitetsbygning som knytter seg til den lange linjen i europeisk museumsarkitektur. Den har ikke dekonstruerte eller flaksende, skulpturelle former. Den har ikke et offentlig tilgjengelig skråplanstak, som Operaen. Den er ikke trukket opp fra bakken slik at man kan legge en park under. Derimot åpner den seg med rause vindusflater til de funksjonene i museet hvor det er naturlig. På mange måter er det et museum innenfor den store tradisjonen i museumsarkitekturen. Salene ligger enfilade eller er ordnet rundt et gårdsrom. Nesten alle rommene er rektangulære. Og det er begrenset hvor mye bygningen åpner seg mot omgivelsene.

Men er dette godt nok i 2013? Andersen er klar på at Nasjonalmuseets forhold til omgivelsene er kritikkverdig. Andre vurderer det annerledes. I Klassekampen 2. februar uttalte Marianne Skjulhaug, instituttleder ved Institutt for urbanisme og landskap ved AHO: ”… en skal også huske på at ikke alle områder i byen trenger å være en interaksjon mellom inne og ute. Noen ganger kan det være fint å gå langs en lukket vegg. Og så kan det også være fint å ikke alltid bli utsatt for kommersielle impulser. Dette er ikke et forsvar for lukkede byrom alltid, men jeg tror at dette bygget kommer til å få en så flott materialitet at det forsvarer den lukkede fasaden.”

Berlin-Philharmonien var helt revolusjonerende da den åpnet på 1960-tallet. I stedet for en rektangulær sal med orkesteret i enden, plasserte Hans Scharoun musikerne i midten og publikum på terrasser rundt. Noen trodde da at alle konsertsaler i fortsettelsen ville bli som den i Berlin, men i dag bygges det like mange av begge slag.

Troen på det store paradigmeskifte og at tidligere tiders løsninger nå er forkastelige, banaliserer ordskiftet. Marianne Skjulhaugs uttalelse viser til en mer nyansert virkelighetsforståelse og at de faglige sannheter ikke er så opplagte som Andresen vil ha oss til å tro. Selv om kjendisene i dag skal ”by på seg selv” og vi dyrker ”åpenhet” på nesten alle samfunnsfelt, så er det ikke sikkert at alle museer nå bør invitere allmennheten opp på taket eller ”åpne seg mot omverdenen”. Det hemmelighetsfulle huset er fullt av skatter, det har sin attraktivitet uansett. Folk vet det.

Til sist: Andersens store trumfkort er det jødiske museet i Berlin. Hun skriver at der kan man ”besøke den nydelige hagen også uten å løse billett, skjønt man først må gjennom sikkerhetskontrollen.” Det må dreie seg om Der Garten des Exils. Den ligger utenfor sikksakk-bygningen til Daniel Libeskind og kan nås via en underjordisk korridor fra inngangspartiet. Hagen har smale passasjer mellom de 49 høye og smale betongpilarer som er plantebokser for hvert sitt tre. Betongpilarene står på skrå, syv rader med syv pilarer i hver rad. Betongpilarene er innenfor i et nedsenket kvadrat som folk utenfra kan se ned til.

Det er mange år siden jeg besøkte dette museet og derfor er det noe vanskelig å diskutere i detalj hvordan sikkerhetsspørsmålet er løst der. Men jeg har nå fått tak i landskapsarkitekten for det jødiske museet som forsikrer om at man må ha billett for å besøke Der Garten des Exils. Uansett er det tvilsomt om det blir en nydelig nedsenket ”hage” med betongpillarer utenfor Nasjonalmuseet på Vestbanen.

Publisert på Arkitektnytts nettside i mars 2013