Forsimplingen av Operaen

I en reportasje i Vårt Land (8.5.2012) presenteres dramatiske før-og-nå-bilder av Operaens foajé. Snøhettas opprinnelige innredning er kastet ut og erstattet av skrevende danske benker og skjeve ståbord. Man skal ikke ha befattet seg mye med formgiving for å se at det er en kulturell nivåsenkning som har funnet sted. De nye møblene er banale og pregløse, det Snøhetta skapte hadde karakter og en tydelig formal vilje.

De nye møblene har dårlig sittekomfort og ser ut som hyllevarer. Men kanskje er de tegnet med henblikk på Operaens form, for på en overfladisk måte etteraper de operabyggets skrålinjer. Snøhetta, derimot, hadde forstått at innredningen var noe annet, den skulle ha en egen karakter av brettede flater og rektangulære volumer for å markere seg i det særegne rommet. Snøhettas designinnredning var en integrert del av huset, og nå er den borte. De mange tilreisende som kommer for å se Norges mest prisbelønnede og anerkjente byggverk gjennom tidene møter, etter bare få års drift, et utvannet verk. Hvordan kunne dette skje?

Direktør Tom Remlov forteller avisen at han syntes ståbordene var tunge å flytte på. Det var ikke så rart fordi bordene var av jern og beregnet på å stå i ro, men etter åpningen har hyppig utleie av foajeen til banketter forandret situasjonen. Snøhetta foreslo derfor at bordene kunne nyproduseres i et annet materiale, for eksempel aluminium. Men Remlov brøt kontakten. Til Vårt Land forteller han at han synes byggets opprinnelige arkitekter var for dyre. De skulle ha betalt hver gang de ble spurt om råd. Direktør Tom Remlov har arvet et hus med en arkitektonisk kvalitet som har gitt internasjonal oppmerksomhet til den institusjonen han leder. Om noen få år er han borte. Det er et stort ansvar han tar på seg når han i den korte tiden har er der, påfører vår nasjonale kulturarv slik skade. Han, og Snøhetta, burde ha anstrengt seg til det ytterste for å forhindre den situasjonen vi er havnet i. Jeg er sikker på at Snøhetta ville redusert sitt honorarkrav for å forhindre at et av deres hovedverk forringes av «billig-arkitekter».

En annen part i denne saken er Riksantikvaren. Operaen er under fredning, men Leif Anker, som er rådgiver der, tror ikke fredningen vil omfatte løs innredning. Dette er å misforstå sitt oppdrag. Det er ikke snakk om kontorpulter, men spesialtegnede innredningselementer til offentlige arealer, til dels møbler som ble tegnet nettopp som fast innredning. Operaen er et gesamtkunstverk skapt med én kunstnerisk visjon. Når ikke Remlov forstår hva han har gjort, bør Riksantikvaren forlange at rommet blir gjenskapt med sine opprinnelige kvaliteter. Vi har ikke råd at det norske byggverket som har blitt møtt med den største internasjonal anerkjennelse og er høyt elsket av et bredt publikum, forskusles av en uforstandig direktør.

Publisert i Klassekampen