Livet og døden vandrer til hope. Julefeiringen er i første rekke en familiehøytid som tar utgangspunkt i en barnefødsel. Samtidig sies det at juleaften er den dagen i året flest dør. Den kalde årstiden krever sitt.
Lillejuleaften ble Håkon Christie begravd, og den 5. januar 2011 var det Henrik Poppes tur. Den store stavkirkeforskeren oppnådde en høy alder, 87 år. Henrik Poppe fikk 14 år mindre, og hans død ble opplevd som adskillig mer brutal.
Dette er ikke en nekrolog over Henrik Frølich Poppe 1937-2010, andre kjente ham lengre og bedre enn meg og kan tegne et mer utfyllende portrett av ham. Min kontakt med Henrik startet da jeg var redaktør av Byggekunst på 1980-tallet. Særlig med nummer 5/1985 og 8/1989. Det første var et temahefte med tittelen ”Bo i byen”, det andre var et monografinummer om 4B der Henrik var en av partnerne.
På 80-tallet sto byforming i fokus og Internasjonale Bauausstellung (IBA) i Berlin i 1984 gjorde et sterkt inntrykk. I Norge ble det viktigste utslaget av denne tendensen Henrik Poppes Lilleparken borettslag ved Bislett i Oslo som ble presentert som prosjekt i 1985 og som ferdig resultat i 1989. To seksetasjes boligblokker langs hver sin gate møtes i en spiss vinkel og blir bundet sammen av to tårnoppbygg med atelier øverst. Gamle ordensprinsipper som symmetri og monumentalitet fikk ny gyldighet. Men dette var ikke tom formalisme. Leilighetsplanene var gode, det ble skapt et plassrom og stedet fikk en sterk identitet. – Det var et av de øyeblikk hvor man følte at norsk arkitektur tok et skritt fremover.
I 1985-utgaven av Byggekunst er også Henriks egen loftleielighet i Inkognitogata med. Siden har jeg hatt gleden av å besøke den flere ganger, og alltid gjorde den et sterkt inntrykk. Kultivert enkelhet, dette måtte da være tiårets beste bolig i Oslo!
Boliger ble hans spesiale, store eneboliger for velstående klienter og omfattende boliganlegg for OBOS. Det krevdes faglig dyktighet å få det til. Innlevelse i alle livets praktiske sider og samtidig en høyt oppdrevet estetisk sans. Henrik hadde begge deler i rikt monn. Men arkitekten, fagmannen, var så nær knyttet til mennesket Henrik. Den smilende, vennlige. (Kan han ha hatt noen uvenner?) En leken og alltid positiv mann som jeg så heldig å kunne kalle min venn. En som jeg gjerne skulle ha hatt med meg videre i mange år til.
Også publisert som blogginnlegg hos Arkitektnytt
Innlegg
